Syk av sykehus….

17

Jeg har fått permisjon i helgen fra sykehuset, og gudskjelov det er deilig å komme seg vekk fra det galehuset for å slappe av litt.

Sykehus er sikkert greit nok det, når man er dårlig nok eller bort-dopa nok til å ikke skjønne hva som skjer. De som jobber der har jeg også stort sett bare gode ord å si om, flinke og velmenende folk, som jeg sikkert bidrar til å plage en del når jeg kjefter som verst i smertetåka. Jeg er hellig overbevist om at jeg ikke hadde overlevd en jobb som sykepleier, og beundrer de som står på slik de gjør med knapp tid og mange forskjellige tilfeller.

Når feberen stiger, blodprosenten faller drastisk og magesmerter gjør at man blir en sint, liten smerte-ball på badegulvet er det ikke så mange valg.  Men jeg har problemer med å være på sykehus, jeg skal innrømme det. Fremmede mennesker som skal invadere meg har jeg fått nok av etter å ha vært syk en god stund, og det er faktisk ikke noe rosa filter på tilværelsen mens heltinnen ligger blek og tapper i sykesengen med roser på nattbordet.

Jeg mener det helt seriøst: Et sykehus må være noe av det verste stedet å putte en ME-pasient. Det føles som om det ikke går an å få fred for støy og folk et eneste sekund, med mindre man er helt neddopa. Og får man ikke ro og hvile blir man bare sykere og sykere når man har ME. Det er ekstremt ubehagelig fordi man bare vil rømme nederst i kjelleren for å finne seg en stille krok til slutt.

Første natta vekka de meg hver time med å stikke en dings i øret på meg for å måle feberen fordi jeg fikk blodoverføring. Andre natta sov jeg noen timer av og på, som var utrolig godt siden jeg hadde vært en uke uten søvn. Tredje natta kom det en utrolig gammel og senil dame på rommet, som vekslet mellom å tro at jeg var sykepleier, gift med sønnen hennes og flyvertinne på flyet til Stockholm. Hun holdt ikke fred et sekund og kjefta som bare det hvis jeg ikke svarte på tiradene hennes. Da hun for n-te gang prøvde å rømme rommet mens posene med intravenøst fløy den ene veien, venefloner og blod skvatt og bleiene hennes fløy den andre veien, var jeg på randen til panikk. Utpå natta måtte de trille henne på gangen og legge henne utenfor vaktrommet. Stakkars sjel, mennesket hadde det jo ikke godt.

For å ta meg en dusj måtte jeg spyle ned det lille rommet for avføring først, og tømte på med det jeg kunne finne av desinfiserende midler i hyllene rundt omkring. Jeg fikk noen rare blikk da, likevel følte jeg nærmest behov for å iføre meg sterile hansker og munnbind før jeg gikk i dusjen. (Og enda har jeg ikke snakket om spyet på gardinene eller blodflekkene i taket.)

Ikke at renhetsfølelsen varte lenge, da jeg kom tilbake på rommet hadde jeg fått en ny, gammel senil-nabo som satt og dreit på en do-stol en halvmeter fra senga mi. Da sa det stopp. Jeg er mer enn overfølsom for lyd og lukter på grunn av ME. Tidligere har jeg ikke hatt noe problemer med slikt, jeg har vært med og pleie syk og døende bestefar med alt det innebar av stell, men så utslitt som jeg er for tida så ble det nok. Jeg ble jo bare mer og mer stressa og utmattet for hver time som gikk av å være der.

Jeg kan ikke være innestengt på et sykerom som stinker avføring. Jeg brakk meg til jeg fikk tårer i øynene og spøy som en gris; ikke akkurat hvile til en utslitt mage og kropp.  Der og da bestemte jeg meg for at jeg var frisk nok til å komme meg ut av det sykehuset, og jeg tror legen skjønte at han ikke hadde så mye han skulle ha sagt der jeg satt stiv og bleik utafor vaktrommet og tviholdt på en Kiwi-pose med mine små eiendeler.

Så jeg fikk «permisjon». Det har aldri vært så godt å komme hjem til egen seng før. Samboeren min lurte på hvilket dop jeg hadde fått med meg, men tro meg: Det var bare et salig smil over å ligge i en myk, ren seng i et stille, luftig rom med vissheten om en hel natts søvn foran meg.

Problemet er at permisjonen min opphører mandags morgen. Da må jeg tilbake for «flere undersøkelser».  Så det spørs da, om ikke de må finne frem noe beroligende eller legge meg på et mørkt og stille bøttekott. Det hadde egentlig vært helt greit sammenlignet med resten.

Share.

About Author

17 kommentarer

  1. NB! Som alle andre skjønner jeg at det er vanskelig å drive sykehus og sjonglere rundt med syke og demente pasienter. Dette innlegget er ikke ment som et angrep på noen yrkesgrupper eller enkeltpersoner.
    Som ME-pasient får man en del ekstra utfordringer med kroppen sin som gjør «vanlige» ting ekstra vanskelige å takle. Du kan lese mer her: http://www.serendipitycat.no/?p=237

    Ha en flott uke alle sammen!

  2. Jeg sier som de andre: Dette hørtes helt forferdelig, og lite verdig, ut. Det er jo ikke sånn at man er villig til å gi avkall på enhver form for verdighet fordi man er syk. Det er så frustrerende at sånt skal skje nettopp når man er svak og ikke orker å stå på krava. Jeg hadde i hvert fall ikke taklet noe sånt særlig bra. Kos deg hjemme og samle styrke til å be om roligere forhold når du skal tilbake.

    Anathema’s last blog post..Pavlovs hunder

  3. Tusen takk alle sammen, jeg trenger virkelig noen klemmer nå Undre så det varmer!!

    Ja, Hellyeah – det føltes som et mareritt, men samtidig ble jeg usikker også – kanskje det er slik det bare er på sykehus?! Men jeg tror egentlig ikke det, det er nok en god blanding av at jeg er uheldig med formen fra før og havnet på en post for skikkelig sjuke folk.

    Derfor nyter jeg i alle fall helga maks Ulme!! Takk for at du stikker innom, alltid med positive og oppmuntrende kommentarer som flere andre her! 🙂 Det er godt å høre.

    Totalt strippet for verdighet, stolthet og full av skrekk skal jeg likevel dra tilbake på mandag Anathema. 🙁 (Ja, jeg synes litt synd på meg selv.) Heldigvis lovte Herr Snille Lege å prøve å skaffe meg et enerom til da, håper han klarer det. Selv om kombinasjonen ME + sykehus er dårlig, det er fullt av gamle, veldig syke mennesker etc. der, så håper jeg virkelig at det blir litt roligere til uka. Jeg tar gjerne et bøttekott jeg altså. (Der finnes det sikkert også nok desinfiserende midler jeg kan bevæpne meg med!!)

    Formen har steget betraktelig allerede bare etter et døgn hjemme!! Jeg vurderer å ta med med PCen på sykehuset for å trøste meg med blogging eller noe….

  4. Akkurat det at jeg fikk ta hibivasken min på ullevål hotell er jeg utrolig glad for. Jeg kastet et blikk inn i dusjen på sengeposten og fikk gåsehud i nakken. Doene var kjipe på sengeposten også, men jeg var for dårlig til å orke å gjøre noe med det.

    Bliss å komme hjem. Og jeg er jo tross alt i all hovedsak bare sjuk med en ting, selv om det å ligge alene på rommet om natten uten å få sove ikke gjorde bra ting for depresjonen min!

    Du er flink som kjefter. Jeg blir bare stille og venter på at de jeg ikke liker skal gå og la meg være i fred slik at jeg kan få komme hjem til tingene mine igjen.

    God bedring med både det ene og andre :o)

    Delirium~’s last blog post..Ser du den rutete elefanten min?

  5. Som snart ferdig sykepleier kjenner jeg meg veldig igjen i det du forteller fra de månedene jeg har vært i sykehuspraksis. Jo mer jeg jobber på sykehus, jo gladere er jeg for at jeg stort sett får være frisk og rask og har slippet unna sykehusopphold i voksen alder. Håper de undersøkelsene du skal igjennom over helgen blir raskt unnagjort og at du får kommet deg fort hjem til din egen seng igjen (det er lov å håpe, ihvertfall)!

  6. Delirium~ » Tusen takk for kommentar! 🙂 Tror vi er ganske enige om at sykehus er slitsomt gitt…. Jeg stiller i hvertfall bedre forberedt når jeg drar dit i morgen, og får satse på å bli der så kort tid som overhodet mulig. Det er ikke alltid jeg klarer å kjefte heller skjønner du, og da blir jeg bare redd og klarer ikke kommunisere med et eneste menneske. Det er heller ikke noen fordel egentlig… Riktig god bedring til deg også!!! (Må få tatt livet av den elefanten snart nå…)

  7. Ragnhild » Jeg tenker at det må være vanskelig for dere som sykepleiere også å se at pasientene ikke klarer å slappe av og få pleie på grunn av diverse forhold på sykehuset.. Det er ikke akkurat et lett arbeidsmiljø vil jeg si!! Jeg skal bare lukke øynene og håpe at dette går fort over, så får jeg bruke litt tid på å bearbeide traumene etterpå 😉

  8. Pingback: ~SerendipityCat~ » Blog Archive » ~Mitt bloggår 2008~

  9. Pingback: Skal man le eller gråte av helseministeren? « Beates rasteplass

  10. Pingback: ~SerendipityCat~ » Tenk det!! (Mer om sosiale medier, blogging som ressurs og annet snadder.)

  11. Pingback: Hvor er sykehusplassen min? (SINTEF-rapporten ~ ME) | ~SerendipityCat~

Leave A Reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.