I roteskuffen min under stuebordet har jeg tatt vare på en gammel utgave av A-Magasinet fra juli 2008 med en artikkel jeg har hatt lyst til å skrive om lenge. Aktualiteten rundt temaet – mobbing – er ikke mindre i disse dager og siden det trengs en opprydning i skuffen skal jeg ta meg selv i nakken og forsøke å gi dere noen tanker her. Det jeg skriver refererer altså til, og er sterkt inspirert av psykologspesialisten Lisbeth Brudals artikkel «Ironi skaper mobbere». Jeg har dessverre ikke funnet artikkelen på nett.
Brudal refererer til sitt terapeutiske arbeid hvor hun blant annet har møtt tidligere mobbere og fått anledning til å forstå bakgrunnen til deres negative atferd og manglende medfølelse overfor andre barn, og trekker fram det hun kaller for «Den ironiske familie».
I den ironiske familie kan det virke som om det er lov å ironisere over det meste, og hun kommer med flere eksempler. Det kan være barn som ønsker å vise frem en skoleresultat eller en opplevelse til resten av familien og så blir møtt med ironiske svar som i stedet for å anerkjenne barnets glede rett og slett er med på å trykke ned barnet. Standardreplikken som følger er som regel «Men det var jo bare en spøk» eller «såpass får du tåle».
Foreldrene anerkjenner altså ikke at barna har blitt såret av kommentarene, eller de ser det kanhende uten at de er i stand til å be om unnskyldning for å ha såret. Slike folk finnes det faktisk mange av – de som alltid skal ha rett, og de som mener de vet hvordan andre bør føle. Det blir en uskreven lov at man ikke skal vise følelser eller ta seg nær av de ironiske replikkene, og det er ingen medfølelse å få – det meste blir fleipet bort.
Jeg er en stor tilhenger av fleip, jeg tror humor er vårt beste våpen mot mismot og jeg tror det kan binde oss sammen å ha en god og humoristisk tone med hverandre. Men å fleipe bort andres følelser er ikke bare dårlig gjort, det kan også være skadelig på lang sikt. Det er veldig viktig for blant annet utviklingen av empati at man får lov til å ha og lov til å uttrykke følelser av å være lei seg, å være stolt, å være glad og å være skuffet og at andre anerkjenner dette. Det handler om å bli sett, og det handler som Brudal sier om å skape et fellesskap omkring følelser.
Denne ironiserende stilen og idealer om å ikke selv vise følelser vil barna lære av sine foreldre og ta med seg ut i verden, og Brudal advarer mot dette – disse barna har kanskje lært lite eller ingenting om hva empati er og hvordan man viser medfølelse mot andre. Alle barn lærer av å observere de voksnes omgang med hverandre, og hvis de voksne i en familie ikke kan uttrykke, anerkjenne og snakke om følelser med hverandre vil også barna «forstå» at følelser ikke er noe man deler. Dette vil de selv overføre i sin omgang med andre mennesker.
Det er altså viktig å inkludere foreldrenes væremåte overfor hverandre og barna i familien når man ser på årsaker til mobbing. Vi som voksne har et stort ansvar for hvilket klima vi skaper i familien, og jeg synes Kristin Oudmayer fremhever det så godt i dette intervjuet på TV2 hvor hun blant annet tar for seg hvordan vi omtaler folk rundt oss – kritiserer vi for eksempel folk som er overvektige eller har en annen hudfarge enn oss selv foran barna?
Brudal avslutter sin artikkel i A-Magasinet med å fortelle om «Den åpne familien» som står i kontrast til den ironiske, en familie preget av dialog og kommunikasjon hvor man tar seg tid til å høre på og følge med i hverandres ønsker og aktiviteter, parallelt med en åpen dialog om familiens felles målsettinger og verdier.
Vi voksne er dessverre ofte ironiserende og sarkastiske overfor hverandre som et misforstått forsøk på humor for å glatte over vanskelige situasjoner og følelser andre steder også, for eksempel på arbeidsplassen. Det er like lite hensiktsmessig, og vi bør gå i oss selv og fremheve det å være empatiske også der.
Mange andre eksempler og vinklinger kunne vært trukket fra, jeg ville bare dele med dere noen tanker fra en artikkel som gikk sterkt inn på meg og som har gitt med refleksjoner over hvordan jeg vil ha det i min familie.
Og til slutt slår det meg at det klisjéstemplede spørsmålet «Hva føler du nå?» kanskje ikke er så dumt alltid?
12 kommentarer
Interessant innlegg. Det er nok en viktig ting å tenke på, det der – hvordan vil man ha det? Og hvordan håndterer man det når folk er forskjellige og håndterer følelser forskjellige? Det er viktig å respektere hverandres følelser og tanker, å bli mobbet til å holde alt for seg selv er ikke bra. Men det som gjør det litt komplisert er at mobbing for en gjerne ikke er ment slik fra en annen. Jeg synes å ha observert en del misforståelser oppstå på grunn av det. Og det blir misforståelser av den vanskelige sorte å hamle opp med, ofte.
DEN artikkelen husker jeg godt!
Flott at du dro frem den, for den har en fantastisk god vinkling.
Som alltid, spennende og allsidig lesing 😀
Jeg liker variasjonen din SÅ godt!
Ønsker deg en herlig kveld 🙂
Klem Lokki
Tja… når man har House som en av sine store helter, så blir det hele litt akademisk. Jeg er enig i at barn ikke har et erfaringsgrunnlag som er bredt nok til å forstå voksnes ironisering og sarkasmer – i hvert fall er det svært få barn som skjønner slik humor.
Men når det kommer til voksne mennesker, så er jeg av den oppfatning at empati i stor grad går ut på å vise medfølelse for sin egen del – joda, enkelte bryr seg oppriktig om sine medmennesker, uansett hvor fremmede de er – de aller, aller fleste av oss, derimot, gjør slikt fordi det forventes.
Se på det på denne måten: en av de du virkelig misliker på din avdeling/seksjon på jobb har blitt syk. Alvorlig syk, og har havnet på sykehus. Det blir enighet om at det skal skrives felles «god bedring»-kort, samt at det skal arrangeres en «velkommen tilbake» fest når vedkommende blir frisk igjen. Jeg tipper at du blir med på begge deler. Ikke pga. at du har lyst, men fordi det forventes. Greit nok, dette har ikke noe direkte med empati å gjøre, men det går på de samme reaksjonsmønstrene.
Personlig så foretrekker jeg House, enn falsk oppriktighet og kommentarer som er laget for å få noen til å føle seg bedre på tross av manglende kunnskap/kvalitet/evner/talent.
Man trenger ikke drite ut noen uten grunn, eller gjøre dette til en ting man alltid gjør – men falsk smiger er bare… bleh.
Skrev jeg egentlig noe som helst om det faktiske innlegget her? Litt usikker…
@Yoshimi
Jeg er enig i den komplikasjonen, og i utgangspunktet er da min holdning at den som føler seg mobbet skal respekteres, og at den som sa noe som såret bør be om unnskyldning og at man får oppklart misforståelsen. Men så er det jo sjelden så lineært da – mange misforstår «med vilje» eller fordi de er dypt skeptiske av natur, enkelte personer må man veie hvert ord man sier til fordi de ellers føler seg mobbet – det er heller ikke enkelt. Vi får vel bare prøve å gjøre å godt vi kan?
@Lokki
Tusen takk Lokki! 😀 Ja, det er noen artikler som «setter seg fast» og jeg har lenge ønsket å skrive et slags referat av denne. Jeg bruker MYE humor for å takle hverdagen, mye ironi også, så det er ikke at jeg er i MOT det. Men man må også være oppmerksom på hvordan det kan virke på andre, og at man også må åpne opp for kommunikasjon om følelser og reaksjoner, slik at alt ikke bare blir «feid under teppet».
@PoPSiCLe
Jeg tror vi er enige, spesielt når du sier det med at barn ikke enda er i stand til å forstå ironisering og sarkasmer, derfor skal man være forsiktig med å bruke det som mestringsstrategi uten å åpne for dialog rundt bl.a. vanskelige følelser.
Når du sier House.. ja, han er i mine øyne ganske herlig! Og går man under huden på House tror jeg at man ser at han faktisk har ganske STOR empati for sine ansatte og pasienter, selv om uttrykksmåten er brysk og ubehøvlet.
Smiger er ikke saken her, men å anerkjenne at folk har rett til å være f.eks. lei seg eller såret – uten at det skal blåses bort med en «såpass får du tåle». Det tror jeg er viktig også i jobbsammenheng. Og det går an å ha empati med kolleger og andre man ellers ikke har noe godt forhold til, uten at det betyr at man engasjerer seg tett personlig og vennskapelig i deres liv. Men bare ved å delta f.eks. i å sende en blomst eller et kort viser man respekt også for dem, og det synes jeg er et godt signal å sende ut. Det blir ikke falskt for meg i alle fall.
Det som ER falskt er det (nå tolker jeg litt det du sier) å skulle smigre noen selv om man egentlig har lyst til å si til dem at de gjør en dårlig jobb. Men da finnes det andre måter å løse dette på, mer konstruktive strategier, enn å være sarkastisk og avvisende overfor denne personen.
…nå må vi heller ikke glemme at House bor alene, lider av depresjon og brukte et narkotisk middel over en lang periode. Ofte vil bryskhet og «overærlighet» støte mennesker fra deg, og mennesker er sosiale vesener. Det kan ikke være så vanskelig å finne en balansegang her?
Ang. artikkelen, interessant vinkling. Jeg har ofte trodd at mobbere gjerne kommer fra hjem med vold, men det trenger kanskje ikke å være så ekstremt. Ironi kan ha den effekten på barn altså, jeg får være langt mer forsiktig fra nå av.
Dette er et viktig innlegg – og du peker helt riktig på en stor, skjult omsorgssvikt. Tv-serier som har blitt holdningsskapere og barnepasser, reality-serier der ondskap dyrkes og flires av. Jeg synes det er vederstyggelig. Og som profesjonell medieansatt er jeg dypt rystet over at mange foreldre ikke fatter hva mye av bransjen vår egentlig har som mål: Å skape avhengighet av, og trofasthet til, konsepter som går ut på å være så jævlige mot hverandre som mulig. Jeg er dypt sjokkert over at sarkasmer dyrkes, tas inn i varmen i familiene og vedlikeholdes i skolegården. Det er en stor skam.
@somalieren
Takk for kommentar. 🙂 Jeg tror man må finne en balansegang – barn lærer seg ironi etter hvert, og de må jo også lære seg å skjønne hva som er ironi etc. Men når familier bruker det som strategi for håndtering av følelser, og ikke anerkjenner det å faktisk ha en dialog om vanskelige ting, er man på tynn is.
@Jakob
Ja, jeg ser mye rart jeg ikke ville drømme om at mine barn skal vokse opp med.
Dette har jeg aldri tenkt på; at å leve opp med ironi kan føre til manglende utvikling av empatiske egenskaper.
Personlig er jeg ikke så glad i ironi, egentlig. Man skal kjenne hverandre godt for å bruke det som omgangstone, vil jeg tro.
Det er kun noen få personer jeg kan bruke ironi overfor; dette er personer som er nær, som jeg kjenner godt og som selv liker å bruke ironi.
Min erfaring er at barna ikke oppfatter ironi før de kommer opp i en viss alder; men at forståelsen av hva ironi innebærer kan øves opp.
I en familie jeg kjente før, brukte far mye ironi. På meg virket den nesten litt ond. Datteren så ut til å takle den godt. Min datter var hele tiden usikker og følte seg ofte ydmyket.
@Maria
Synes det er et godt eksempel du kommer med på slutten der, hver familie har sin omgangstone og det er nettopp derfor man skal være litt forsiktig. Jeg synes ikke det er galt at barn lærer ironi altså, men det må ikke bli til hinder for en grunnleggende empatisk holdning, og en varsomhet overfor at andre mennesker kan oppfatte dette annerledes.
Helpful information. Fortunate me I found your website by chance, and I am shocked why this accident did not happened earlier! I bookmarked it.