«Hun løper» #Tekst

12

Hun løper og løper. Hele dagen løper hun. Svetten får det tynne håret i nakken under den lyse hestehalen til å krølle seg, og lommene er fulle av ting hun kan komme til å trenge slik at hun slipper å gå de ekstra skrittene for å hente dem.

«Du må komme nå,» et annet bustehode stikker så vidt innom rommet der hun står og plundrer med en veneflon som ikke vil på plass, «han på 513 klager sånn over smerter, du må hente mer morfin!».

«Jeg kommer, jeg kommer!» Hun forsøker å ikke høres stressa ut, vil ikke gjøre pasienten oppskaket, nervøse pasienter er kjipe å sette venefloner på.

Så løper hun videre. Medisiner, koden til skapet, kvittering på skjemaet, «sjekker du dette?».

Hun kikker på klokka, den henger midt i gangen og er så stor. Noen ganger innbiller hun seg at tida går saktere på så store klokker, de lange viserne som aldri synes å nærme seg vaktskifte.

Den gamle damen på 505 klager over at det ikke er fløte til morgenkaffen, som om det var en personlig fornærmelse. På rommet ved siden av sitter en annen gammel dame og dør, hun skulle ikke vært her, men de klarte ikke å få sykehjemmet til å ta i mot henne i går. I dag det gå, hun er så senil at hun stapper hånda ned i bleien og kliner til seg selv og omgivelsene med det hun finner av avføring. Alle venter bare på at hun skal dø, hun trenger bare noen som kan ta vare på henne og være hos henne.

Så blir det mer løping videre for å finne rene sengeklær, finne en hjelpepleier som kan vaske. Hvor er alle sammen plutselig?

Det plinger og plinger fra 518 også, en ung mann som har pådratt seg både lungebetennelse og beinbrudd på festival. Akkurat nå er han den mest masete pasienten her, og han har ikke vært inne et døgn engang. «Ja, hei hei, hva kan jeg hjelpe deg med?» spør hun med siste rest av det som forhåpentligvis er en blid stemme. «Får man ikke noe frokost på den sjappa her eller?,» sier pannebåndet i senga. «Joda, vil du ha frokost?». «Ja, tar en baguett med ost og skinke, en yoghurt og en banan….nei vent! et eple!»

Hun stirrer på ham i et lite sekund, har mest lyst til å bryte ut i krampelatter, eller var det krampegråt? «Dette er ikke noen restaurant, du får det vi har. Håper du liker ost på brødskiva di.»

Hun snur og strener ut døra. Kan ikke la det gå inn over seg, kikker på den store klokka og heldigvis er løpinga snart over for i dag, det er tid for vaktskifte og rapport. Hun ble heldigvis ikke spydd ned i dag, det er da noe.

«Hold ut, hold ut,» tenker hun. Og løper videre.

~

Med en stor og ydmyk takk til alle som har løpt for meg.

Share.

About Author

12 kommentarer

  1. Så godt skrevet! Det er en presset yrkesgruppe, helsesektoren – de som skal gi omsorg. De er underbetalte, jaget og overbelastet … håper samfunnet våkner opp snart og innser at dette er den ene posten vi aldri kan spare inn på, som alltid vil være utgiftspost, men som er nøkkelen til at alle andre poster fungerer godt..

  2. @Embla
    Tusen takk. Jeg fikk pratet så mye med sykepleierne på Medisinsk Overvåkning sist uke, siden det var roligere der. Vi snakket mye om dilemmaet de hele tiden står i med å skulle ønske de kunne gi bedre omsorg, men hele tiden være presset på tid og ressurser. Og de fortalte de _forferdeligste_ historier om hva de har opplevd på jobb!! Vi andre kan bare gå og LEGGE oss!! :-O

    @krikkert
    Tusen takk! 😀

  3. Kjære Cat – en flott skildring, og veldig observant og godt skrevet!
    Men kjære deg for noen dager du har hatt – ja det er uforståelig, men glad er jeg for at du kom på en relativt rolig post… – du hadde det smertefullt nok som du hadde det!
    De varmeste tanker og klemmer til deg min venn – og riktig god bedring og masse god hvile!
    Det er fantastisk at du klarer å dele inntrykkene! Dine innlegg gir innsikt.
    Flere varme klemmer til deg!! Ja mange mange varme klemmer!!

  4. Pingback: Tweets that mention ~SerendipityCat~ » “Hun løper” #Tekst -- Topsy.com

  5. Hei Cathrine!

    Sterke ord du kommer med i de to siste postene dine. Jeg ser det fra to sider, både som ME-syk og som sykepleier med lang erfaring bl.a fra medisinsk overvåkning. Leit at du har vært så dårlig nå og godt å lese at det er bedring å spore. Jeg er veldig glad for at du tross alt har gjort deg noen gode erfaringer som pasient og at du ser hvilke utfordringer man har som sykepleier i en travel hverdag. Jeg har også opplevd mange situasjoner i jobbsammenheng. Men det viktigste og sterkeste inntrykket jeg sitter med etter mange år som sykepleier, er takknemligheten over å ha fått lov til å ha en så givende og meningsfull jobb. Jeg er så glad for å ha fått muligheten til å være der for alle pasientene jeg har møtt gjennom jobben og kanskje, forhåpentligvis ha fått lov til å gjøre en forskjell. Min store sorg er at jeg er for syk til å praktisere yrket mitt, men jeg gir ikke opp håpet om å en dag komme tilbake. Jeg ønsker deg alt det beste fremover og håper du kommer deg raskt.

    Mange klemmer fra Eva 🙂

  6. @Eva
    Tusen takk for gode ord og hyggelig kommentar Eva!
    De to postene hører sammen ja. Ikke bare for å vise hva jeg selv har observert, men også hvor avhengige vi er av å samarbeide og forstå hverandre for at hjelpen skal kunne fungere.

    Håper at du skal bli frisk og kunne fortsette i yrket ditt!!

    Stor klem herfra!

  7. Hei Cat! Ville bare stikke innom deg og ønske deg en god søndag!
    Jeg håper formkurven din går oppover! Alt godt til deg og mange klemmer fra Lokki!!
    Ha riktig god hvile Cat 🙂

  8. Veldig fint skrevet, og veldig trist at det er saann… Sosteren min er en fersk sykepleier og de blir virkelig kastet uti det. Selv som nyutdannet kan de ofte vaere alene paa vakt, og det er mye ansvar fra dag 1. Det er ogsaa mye trist de ser, som sikkert ikke er like lett for en 24-aaring.

    Du maa vaere drommepasienten, som selv om du var veldig syk hadde forstaalse for sykepleierens hverdag!!

  9. @Irene
    Stakkars søsteren din. Selv om hun har valgt et veldig viktig yrke, og jeg er sikker på at det er utrolig givende også.

    Hehe, jeg er definitivt _ikke_ drømmepasienten, til det er jeg for sta og krevende 😉 Men jeg har fått en større forståelse for deres rutiner og arbeidsmengde og har prøvd å oppføre meg deretter. For eksempel at når det er lunsj for de ansatte trenger man ikke be om ting med mindre man _virkelig_ trenger det.

    Det som er mest skremmende er at de har ordnet det slik at en nyutdannet sykepleier blir alene på vakt!! Det er noe med organiseringen og ressursene her som er helt feil.

  10. Ja, det har du helt rett i! Ikke lett aa vaere saa ung og saa fersk og saa plutselig faa saa mye ansvar.

    Jeg er sikker paa at du er en god pasient – man kan vaere krevende og sta uten aa vaere slem og stygg med de som jobber der, og jeg kan tenke meg at du takler den kombinasjonen! 🙂

Leave A Reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.