«En ny undersøkelse viser at flere menn enn kvinner kan tenke seg å gi avkall på egen karrière for partnerens skyld.» Det skriver Aftenposten.
Så kvinner som vil gjøre egen karriere er altså «beinharde»?
Hva er menn som vil gjøre egen karriere da? Beinharde de også eller? Kanskje de bare er «menn»?
Tar forøvrig ikke stilling til konklusjonene i artikkelen, da jeg ikke har sett undersøkelsen, og har en viss skepsis til slike tabloide oppslag av undersøkelser utført av vikarbyråer.
8 kommentarer
Pingback: Tweets that mention “Beinharde” kvinner | ~SerendipityCat~ -- Topsy.com
«Beinharde», «bli forsørget» osv.
Noen ganger virker det som om media er mer gammeldags enn det vi som tidvis har valgt å ha en av oss hjemme er. *rister på hodet*
Her har mannen «blitt forsørget» mest og jeg har derfor vært mest «beinhard». Det er bare det at vi tenker ikke på den måten.
Vi tenker omtrent slik:
Vi er et AS Familien her. Familien har 9 medlemmer (hundene inkludert) og en rekke oppgaver som må utføres for å få AS Familien til å fungere. Og så fordeler vi disse oppgavene etter interesse, kompetanse og behov. I noen perioder har det ikke fungert dersom begge voksne skulle gjøre den samme oppgaven (bring home the beacon) fordi det da manglet «personale» til andre oppgaver. Altså har vi delt på det noen ganger. Oftest har det vært jeg som har jobbet og mannen som har vært hjemmearbeidende, siden jeg hadde interesse for det og mannen tross alt var mye dyktigere på hjemmebane enn meg på daværende tidspunkt. Skogsturer, turer i svømmehallen, juleverksted, hjemmebakt, klatring i trær og kreativ lek der en pappeske f.eks. blir til en tv-skjerm og ungene leker barne-tv.
Nå er behovene endret. Barna er større og trenger annen type oppfølging og der er jeg god. Mannen ønsker å boltre seg i yrkeslivet og jeg snuser litt på mulighetene for å skape min egen arbeidsplass når jeg er ferdig med redningsaksjonen for egen helse.
Men alt går til AS Familien. Det er AS Familien som skal virke rent praktisk. Det er AS Familien som trenger penger inn. Lønnsslippen sier kanskje at pengene er til en av oss, men i våre øyne er det til AS Familien. Også til de som muliggjør denne inntekten ved å f.eks. få hjemmeforholdene til å fungere osv. Vi er en enhet. Det er også AS Familien sin jobb å forebygge kjipe konsekvenser av å bidra til AS Familien. Vi i AS Familien ser jo urettferdigheten i at kun den som jobber borte skal ha en ok pensjonisttilværelse når det er den andre som bidro til at det ble muliggjort. Derfor er bl.a. pensjonssparing og muligheter for alternative måter å tjene penger på noe som står på agendaen for AS Familien nå fremover.
Det er ingen «beinharde» og «forsørgede» her. Vi ville begge jobbe og vi ville begge være hjemme. Da familien viste seg å trenge begge deler var det åpenbart at vi måtte dele på det. Så barna fikk oppleve en hjemmepappa, en mamma som tok høyere utdanning osv. Og så vi fikk utvikle oss slik vi ville også. Yrkesdeltakelse ble en staffettpinne. Jeg var ikke mer beinhard da jeg hadde den enn jeg er nå som mannen har tatt over.
Wow, utrolig godt skrevet Lin!! Kjempeflott innlegg!
Tusen takk!
Det renner litt over når jeg setter i gang. *flau*
KJEMPEinnlegg!!
Jeg er så enig med deg!! Aftenpostens begrepsbruk kan vi egentlig bare fnyse over, for alle vet at i det virkelige liv så må man ta de tilpasningene som trengs både den ene og den andre veien.
Jeg tror det er mange, mange med historier som deres – hvor man velger løsninger som passer der og da, og som er til for å tjene FAMILIEN og ikke egoet til den beinharde mannen eller kvinnen. Jeg synes media får det til å se ut som om vi er kjempeegoister alle sammen, og at ingen ser helheten, slik dere har jobbet med!
Vi trenger noen som kan «røske» litt i disse forestillingene om hvordan ting «er» eller «bør være»!
Selv aner jeg ikke hvordan min yrkesdeltakelse kommer til å se ut fremover når jeg forhåpentligvis blir friskere og friskere. Kanskje ender jeg opp med å jobbe deltid fordi jeg også gjerne vil ha barn. (Hvis vi ikke er blitt for gamle da. ;-)) Det får vi se når den tid kommer, og ut fra hva vi trenger.
Nemlig. Man må se på hva som trengs. Samtidig er det jo viktig å prøve å forebygge negative konsekvenser, som tapte pensjonspoeng etc. På den annen side: Etter å ha sett hvordan politikerne skalter og valter med velferdsgodene nå, er det noen som fortsatt føler seg trygg på at pensjonisttilværelsen er sikret bare man jobber fullt?
Oj, guri.
Jeg klarer visst bare ikke å holde kjeft når jeg først blir engasjert, ser jeg. *flau*
Det er vel ikke flaut! Synes det er helt topp!! 🙂