Jeg tror at det å lære å dykke lærte meg mer om stressmestring, panikk-kontroll, avslapning, pusteteknikk og kroppskontroll enn mange uker på mestringskurs kunne ha lært meg.
Når du er 25 meter under vann så er det nemlig ikke noe som heter å stresse eller å ha tankene andre steder – du må ha fokus på det du holder på med. Både for sikkerhetens skyld, men også fordi du beveger deg i en fantastisk og ny verden som fyller alle sansene dine med inntrykk.
I dag vil jeg gjerne dele med dere en opplevelse jeg fikk under opplæring, og som jeg har tatt med meg videre.
Langs de store korallrevene på Maldivene flyter strømmen lett forbi. Her gjorde vi såkalte driftdykk, som betyr at vi hoppet ut fra båten ett sted og lot oss drive med langs revet et godt stykke, før båten plukket oss opp litt lengre ned. Det er veldig behagelig, og man bruker ikke så veldig mye krefter på å svømme.
En av de øvelsene jeg skulle mestre, var å kunne sitte i buddha-posisjon eller en slags undervanns-lotusstilling. Min tyske instruktør krysset armer og ben lekende lett, og satt rolig og avslappet mens han sakte fløt avgårde. Meg var det litt verre med.
Så snart jeg prøvde å krysse beina, tippet jeg av gårde til den ene og den andre siden. Jeg forsøkte å justere med armene, og havnet på ryggen. Beina ville ikke samarbeide, utstyret var bare i veien, og det hele var veldig lite grasiøst.
Jeg ble rett og slett litt frustrert der under vann, følte at jeg hadde jo egentlig nok med å klare å huske å puste, og tenkte at dette får jeg rett og slett ikke til!! Jo mer jeg kjempet, jo vanskeligere ble det.
Men jeg måtte jo få til øvelsen, og på et eller annet tidspunkt tenkte jeg at «farsken heller, nå får det bli som det blir». Jeg krysset bena, tok tak i leggene med armene og lot hele kroppen slappe av. «Nå havner jeg vel på hodet eller noe,» tenkte jeg.
Og fløt stille og rolig i sittende buddha-posisjon nedover strømmen.
Først når jeg sluttet å kjempe og bakse med kroppen, men slappet helt av, konsentrerte meg om å puste og lot vannet og kroppen jobbe sammen, kunne jeg flyte.
Slik er det vel med mye i livet også, tenker jeg. Og akkurat denne følelsen prøver jeg å holde fast ved når jeg føler at armer og bein går i litt for mange retninger, og verden prøver å tippe meg til siden eller opp-ned.
Noen ganger må man rett og slett slappe av, og bare flyte med strømmen.
Bildet viser meg i ett av de tidlige forsøkene, mens instruktøren flyter og følger med. 
11 kommentarer
Det hores fantastisk ut! Jeg har alltid hatt lyst til aa laere aa dykke men synes det virker litt skummelt, spesielt paa kurset der man maa ta av maska under vann… Men innleggene dine om dykking faar det til aa virke veldig fristende!!
Du tan trene på dette med snorkel og badekar – uten maska. 🙂
Jeg brukte lang tid før jeg mestret dette, men det går… bare man tar seg tid.
Åååh, det med å ta av seg maska var faktisk det største hinderet for meg, og jeg var VELDIG i tvil på den der!!
Men siden jeg SÅ gjerne ville ned og besøke de fine fiskene… hehe… Jeg hadde heldigvis en veldig god instruktør også, og det handler jo i bunn og grunn om panikk-kontroll. Først klarte jeg det i bassenget (telte 1-2-3, GJØR DET!), så på grunt vann og så på dypet – og det gikk bra! Det er jeg faktisk veldig stolt av at jeg klarte! 😀
Høres vidunderlig ut å «henge» der og bare seile stille og rolig avgårde. 🙂
Det er fantastisk. 😀
Mye sant der. Lurer forresten på om at dersom ME er en vedvarene stressreaksjon i kroppen – kan dere ha utbytte av å trigge dykkerefleksen?
Effekten er sterkest ved apnea. Men siden den er mer avhengig av våt panne i kjøligere vann en omgivelsestemperaturen så er ikke effekten (fullstendig) avhengig av at man holder pusten..
Medfører
– senket puls
– blodet redirigeres fra «periferien og inn mot de sentrale organer
– blodtrykksøkning
Nå tror ikke jeg at ME er noen vedvarende stressrespons i kroppen, men jeg tror at alle som sliter med for eksempel kroniske smerter kan ha godt av å lære en del av de teknikkene man bruker når man dykker.
Bare dette med å være helt tilstede i øyeblikket og ikke ha tankene alle andre steder virker beroligende på kroppen. Å kunne bevege seg relativt fritt i varmt vann er fantastisk for den som ellers er begrenset av en stiv og vond kropp. Å konsentrere seg om å ha en rolig og jevn pust er også med på å få kroppen til å slappe av – man klarer rett og slett ikke være superanspent hvis man puster riktig.
Denne kunnskapen trenger man jo ikke gå til dykking for å lære da. 🙂 Det er jo akkurat det samme man øver på i yoga, meditasjon, qi gong etc. (Bortsett fra det med å være vektløs under vann da. )
Artig at du nevner qui-gong. Pusteteknikkene derfra har mang en gang hjulpet meg i tannlegestolen (liker IKKE det der)… Men til gjengjeld var nettopp disse pusteteknikkene et stort hinder for masketømming. Det er IKKE lurt å trekke pusten gjennom nesa uten maske. 😆
Fordelen med dykking (synes jeg da) er at man lærer avslapningen «av seg selv»… mye raskere enn på andre måter (iallfall var det min erfaring.)
Hehhe, nei nesa bør helst holdes «i ro» når man er uten maske ja… ellers får man den deilige opplevelsen av å måtte hoste i regulatoren!
Jeg synes også at man lærte mye om avslapning veldig raskt i forbindelse med dykking. Vet ikke helt hvorfor, men kanskje det er fordi man bare «må»?
Dette er som om jeg skulle skrevet det selv! Før jeg ble syk, drev jeg også med dykking. Og jeg savner det så innmari. Har enda til gode å finne en annen aktivitet som setter meg i samme flyt som dykking.
Så hyggelig at du likte det jeg skrev, Anita. 🙂
Jeg har vært veldig heldig som blir mye bedre i varmere strøk (spesielt i den tørre, ørkenvarmen i Egypt), og har derfor kunnet gjøre noen lette driftdykk. Det er helt fantastisk, og noe jeg minnes og drømmer om alle de dagene jeg ikke kan gjøre noe. <3