Jeg leser i Aftenposten om leger som må jukse med diagnoser for at pårørende og berørte etter massakren på Utøya og terroren i Oslo skal få sykemeldinger.
– Beskjeden fra Nav til sønderknuste pårørende er at jobben skal de mestre så lenge de ikke er syke. Dette er riktig i henhold til norsk regelverk, men virkeligheten er ikke slik, påpeker Laudal.
Hvor mange begravelser var det forrige uke? Hvor mange foreldre, venner, barn som skulle ta det siste farvel med noen av sine?
Det er mange berørte her, og alle må igjennom et sorgarbeid, hver på sin måte. Jeg har mistet min pappa, mormor og morfar. Hver gang var sorgen annerledes, spesiell, krevende. Sorg tar ikke hensyn til at du sitter i kassa i Nordea eller på telefonen med en kunde når minnene kommer. Sorgen hiver deg inn i hikstegråt, skjelvinger og svimmelhet hvis den føler for det.
En lukt, et bilde, noen ord – og sorgen veller opp som en svart masse eller en sky et eller annet sted langt innefra.
Man trenger tid til å gråte, til å være sammen, til å snakke om det som har skjedd. Igjen og igjen. Man trenger krefter til å håndtere det praktiske rundt dødsbo, begravelse, kondolanser, hilsninger, og kanskje utformer man en dødsannonse for første gang i sitt liv.
Vi kan ikke kreve at alle som er i sorg skal klare å være i jobb. Mer enn det – vi burde ikke tørre at mange i sorg er i jobb. Folk med yrker der de har ansvar for verdier – materielle eller menneskelige – som er i dyp sorg, så lett det er å gjøre feil? Så lett det er at andre eller noen ting blir skadelidende.
Noen arbeidsgivere vil gi de berørte velferdspermisjon med lønn. Ære være dem for det. Men mange har ikke oppsparte feriedager til gode de kan bruke, velferdspermisjon eller mulighetene til å si fra seg vakter på timeskontrakten sin hvis de skal ha råd til å betale husleia. Er man for syk til å jobbe, skal man ha rett på sykemelding. Dette burde også gjelde for de som er i sorg.
Laudal forteller at mange feilaktig vil få en psykiatrisk diagnose.
– På sikt vil vi få en feil statistikk, det vil se ut som det i 2011 var svært mange med psykiatriske problemer, mens det i realiteten var mange i dyp sorg.
Det virker uriktig at folk i sorg skal få en psykiatrisk diagnose. Kanskje vil dette være noe som blir hengende ved dem, for noen blir kanskje en slik diagnose problematisk senere i forbindelse med for eksempel forsikringer.
Legeforeningen har prøvd å få til endringer i regelverket, men ikke lyktes. Kan vi ikke la «sorgarbeid» bli en egen diagnose da?
Jeg stoler på at legene klarer å gjøre vurderingene sammen med pasientene om hvem som trenger sykemelding på grunn av dødsfall, og hvem som ikke trenger det. Hvem som må få videre oppfølging og støtte, og hvem som klarer seg greit.
Ettervirkningene kan være mange. De kan komme sent etterpå. Legene har en stor jobb å gjøre med å følge opp alle de berørte etter den forferdelige dagen.
Men de som sliter skal få hjelp, forteller legen i Aftenposten. Jeg synes legene gjør det riktige, men det er trist at regelverket ikke er tilpasset virkeligheten.
Mennesker i sorg må få mest mulig støtte, og ikke belastes med slikt som dette.
~~
44 kommentarer
Godt skrevet. Nå har jeg lagt inn innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG.
Tusen takk, det var hyggelig. 🙂
Kjempe flott skrevet Cat, og jeg er enig. Jeg ble litt mållaus da jeg leste det i avisen..
Først ble jeg også mållaus… Satt der og var litt sjokka og sint. Så hamra jeg løs på tastaturet…
Dette er en kjent problemstilling. Dette rammer de sørgende etter tragedien Oslo/Utøya. Det har i mange år rammet sørgende i andre situasjoner også.
I lang tid stelte Knut Arne Solbjør fra Moldelkanten sin kreftsyke kone Lill-Marit, før hun døde 28.april 2007. I mange og lange perioder måtte yrkessjåføren sykmelde seg for å ta vare på og få den siste tiden sammen med sin kone. Link til artikkel: (håper den virker)
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/more_og_romsdal/1.7193602
Da sorg ikke er noen diagnose, så måtte leger skrive noe annet for å få mannen sykmeldt for å være hos og pleie sin syke kone. Han har nå i ettertid en historikk som sier at ha har psykiske plager. Noe han ikke har. Dette kan skape problemer om han for eksempel ønsker å tegne forsikringer. Mannen har fått et «stempel» i sin journal, et stempel som ikke stemmer på hvordan virkeligheten var.
Han tok opp kampen, og tre år senere 1.juli 2010, kan arbeidstakere få permisjon og pleiepenger når de må ta seg av dødssjuke familiemedlemmer. Han fikk endret et lovverk.
Men dette lovverket favner likevel ikke alle. Hva nå med de som nå sliter og kommer til å gjøre det etter tragedien 22/7? Hva med dem som sliter etter tsunamien i 2004? Og hva med alle de pasienter med «diffuse» sykdommer, hvor leger kan bruke årevis for å finne diagnose?
Det som er så forferdelig, er at de av oss som kommer i en slik situasjon eller tilsvarende som nevnt over her, risikerer å få en psykisk merkelapp i vår journal som vil hvefte ved oss videre i livet. Merkelappen vil også finnes i nav systemet. Tenk på alle de som skal tegne forsikring. De som møter nye leger og blir møtt som om de er alvorlig sinnslidende fordi de er blitt sykmeldt med en psykisk diagnose pga sorg og lignende tidligere, men som møter en ny lege som tror de er i benekting av sine psykiske plager, som den forrige legen har dokumentert. Som gjennom livet konfronteres med diagnosen som stod på sykmeldingen, som der og da ikke betydde noe fordi man desperat trengte pusterom for å komme seg videre og ga blaffen i hva legen satte som diasgnose for at en skulle bli sykmeldt for å få tid å bearbeide og komme seg etter at en eller annen tragedie rammet. Enten en personlig tragedie eller av et mer større omfang.
Jeg har selv en historikk fant jeg ut med dette. Det tok min lege mange år å finne ut av ME diagnosen. Jeg var mye sykmeldt før jeg kom over på attføring med mer. det står mye rart i mine sykmeldinger, for legen min hadde ikke grunnlag for å sykelde meg for noe som helst siden de ikke fant ut hva som feilet meg. Nav tror den dag i dag at jeg har en psykisk lidelse, noe psykolog har avvist. Alt dette fordi lege ikke hadde muligheter for å sykmelde. Ok så kom dette på sidelinjen av sorg.
Jeg er veldig bekymret for de mange som i disse dager er mer eller mindre involvert i det som skjedde 22/7, og som trenger sykmelding en periode. Mange av dem er unge. Det kan få fæle konsekvenser for dem i det lengre løp om de blir merket som psykisk syk av lege for at legen skal ha lov å sykmelde, og nav vil også ha den diagnosen i sitt system. Det kan etter hvert bli svært mange som har fått en diagnose, fordi det er vegen å gå til å få tiltrengt tid for å bearbeide alvorlige traumer.
Folk som opplever sorg av ulike typer, burde slippe å senere skulle måtte slåss for sin troverdighet i møte med helsevesenet og nav, fordi de i en presset og vanskelig situasjon ikke visste/tenkte/skjønte omfanget av hva det kan si på sikt å bli sykmeldt for psykiske ting. Jeg mener ikke ett vondt ord om psykiske lidelser, det er lidelser som fortjener samme respekt som andre lidelser. Men vi vet alle at i samfunnet fungerer det ikke sånn. Ikke i nav systemet heller. Det fungerer heller ikke slik om du skal tegne livsforsikring, og forsikringsselskapet skal vit det alt de kan grave tak i om din helse.
Det er skremmende å tanke å hva mennesker som i disse dager sykmeldes grunnet 22/7 kanskje står opp mot senere i livet. Det burde ikke være straffbart å trenge tid på å bearbeide det mareritt de er involvert i. Det burde ikke være slik at mennesker må gis falske diagnoser fordi systemet ikke åpner opp for det være menneske og det å reagere som et menneske. Legene burde slippe å tvinges i kne av et lovverk som ikke innrømmer menneskelighet. Det er menneskelig å sørge.
Jeg prøver så godt jeg kan å være ei vaktbikkje for de jeg står nær, for jeg vet hvordan nav oppførte seg mot meg i utredningsfasen min, som tok mange år. Jeg vil ikke at relativt unge og friske mennesker skal få en «psykisk» merkelapp på seg, for ingen av oss vet hva fremtiden bringer.
Det er ingen alvorlig lidelse som står som diagnose på meg, men den er feil og legen har sagt at det var ikke annen utveg enn å bruke den diagnosen eller tilsvarende for å ha lov å sykmelde meg. Nav derimot skiller ikke mellom alvorlig sinnslidelse og psykiske lidelser som er mindre alvorlig med like fullt belastende for dem som har det. Særdeles belastende er det å få en slik merkelapp når en ikke er mentalt syk, og det føles ikke bra å bli møtt av et nav som oppfører seg som om de tror at de har fått et monster i hus.
Heldigvis er det en del år siden nå, og nav ser på de diagnoser som gjør at jeg er uføretrygdet når de møter meg, så det går veldig bra og det har det gjort lenge. Men dette er alvorlig for dem som er på veg inn i samme type «feildiagnostisering», fordi systemet ikke tillater oss å være mennesker.
Interessant og trist kommentar.. Det minner oss på at det er mange, mange som kjemper en hard kamp mot regelverk hver eneste dag.
All ære til han som du forteller om som ikke ga seg, men fikk endret et regelverk!
Anbefaler også diskusjonen om artikkelen i Aftenposten på Facebook-siden til ME-registeret: https://www.facebook.com/MEregisteret
Har selv mistet et barn for ca 1/2 år siden, hun ble nesten 18 år. Kroppen og hjernen bare slutter å fungere. Føler meg som en levende død fremdeles, det var som om jeg også døde den dagen. Så jeg slutter meg til disse innlegg, NAV må ta dette mer alvorlig. Det synes ikke alltid utenpå hva ett menneske bærer inni seg.
Kondolerer med tapet av ditt barn Kari.
Og takk for at du deler hvordan det oppleves. Det er ikke så lett å se utenpå, som du sier. Men hver enkelt kan ha det beintøft og trenge hjelp og støtte for å ikke få plager i lang tid.
Ønsker deg gode dager.
Jeg steilet også da jeg lest artikkelen, jeg trodde faktisk «noen» – les Nav – hadde endret praksis. Jeg har mistet noen av dem som har stått meg aller nærmest i livet, min mann og min mor i løpet av halvannet år. Begge kreftsyke i lang tid. På den tiden hadde jeg en jobb som krevde 100 prosent mental og psysisk tilstedeværelse. Det var umulig, det forsto min lege umiddelbart. Jeg fikk sikkert en psykiatrisk diagnose – det plager meg for så vidt ikke, men det er umenneskelig å kreve at man skal leve et normalt liv. Som en skriver, man vet aldri når skjelvingen og trene komme. Man sover knapt en hel natt uten pillehjelp. Man skal sørge for at barn har det bra midt i kaos og sorg. Og så skal man yte på jobb. «Noen» har åpenbart aldri gått i sorgens sko.
Mange ganger tenker jeg på de regelverkene som finnes som et lappeteppe. Man har laget én regel. Og så trengte man et unntak, så man laget en tilleggsregel. Og en til. Og til slutt er det så mange regler og unntak og forskrifter og paragrafer at ingen vet opp-ned på det hele, og det er i hvertfall ikke i overensstemmelse med virkeligheten til folk!
Nå vet jeg selvfølgelig ikke om det er slik det har foregått! 🙂 Men jeg takker deg for at du deler Anna, for jeg har sterk tro på at når personlige erfaringer blir synlige og søkbare ikke minst, så kan man etter hvert få en endringskraft. Din historie er sterk, og det er tydelig hvor mye det er man skal bære midt oppi sorgen.
Det her gir mange tanker. De pårørende til Utøya ofrene har ikke heller noen «vanlig» sorg, hva det nå enn er. Deres familiemedlemmer har dødd i synnerligen traumatiske omstendigheter. Det er også slik at en sorge reaksjon rammer det fysiske likevel som psykisk. Hvis man i den akutte sorgen skulle gjennomgå en neuro-psykologisk utredning, så skulle man trolig finne svekkede resultater på konsentrasjon og oppmerksomhet, særlig om testet går over tid. Bilkjørning og arbeide som krever konsentrasjon blir problematisk. Hadde en føre dette klasskamerat som dog i en arbeidsplass ulykke når han hadde en stor sorg. Jeg skulle ikke vilje ha en kirurg som strider med en akutt sorg og konsentrasjonsvansker.
Når det er sagt så er det høy tid å gjøre opp med det stigma som finns rundt psykiske diagnoser. Det er som om en psykisk diagnose er sammenkopplet med blant annet inbilning, andre mindre hyggelige fordommer. Den som er rammet psykiskt er også plaget fysisk på mange måter. I alle de år jeg arbeidet i psykiatrien møtte jeg mange kloke og vise mennesker, selv om de var sårbare på andre. Det er mye som vi må gjøre opp med.
Når en person som er mitt oppe i en akutt sorg, og ikke minst under slike traumatiske omstendigheter, kommer opp i en slik belastende situasjon når de er svekket, da risikerer vi at traumaet blir større enn hva det hadde behøvt å bli. Det kan på sikt bli dyrere for samfunnet.
Det er ikke lenge siden folket sto sammen mot vold og før kjærlighet. Nå etterpå får vi se om den kjærlighetsytringen har en tyngde, eller om det bare er tomme ord! Hva er det for samfunn vi vil ha?
Takk for en klok og interessant kommentar!
Ja, jeg er helt enig med deg. Det vil være såpass stor påvirkning og endringer i konsentrasjonsevne etc. at jeg ville ikke latt en kirurg i stor sorg skjære i meg! (Eller noen andre.)
Så er det noen igjen som føler at det å gå på jobb er det som «holder livet sammen» i sorgen. Og hvis det er greit for personen og arbeidsgiveren, så synes jeg man skal gjøre det hvis man klarer.
Vil bare tilføye (selv om jeg er sikker på at du vet det) at det ikke var meningen å uttrykke noen stigma mot psykiske diagnoser med innlegget mitt. Men jeg er opptatt av at skal man ha en diagnose, så skal den være riktig.
Det er synd at psykiske diagnoser gir problemer senere i forhold til for eksempel forsikringsselskap, selv om personen fungerer godt! Dette burde det vært jobbet mer med synes jeg.
Utfordringen din på slutten er fin – det er nå vi får se om det virkelig ligger handlinger bak ordene vi har hørt de siste ukene! For til sist er det hverdagen og det å få livet til å fungere igjen som er en praktisk utfordring for de berørte. Da får vi se om hjelpen finnes.
Jeg føler for å skrive litt mer etter at jeg postet mitt innlegg lemnger opp i denne tråden klokken 15.39 i dag. Jeg føler at jeg kanskje kan ha uttrykt meg slik at det jeg vil frem til kan bli misforstått, og jeg er redd for at jeg har skrevet noe som får folk til å føle seg tråkket på.
Altså. Aftenposten bringer denne saken om leger som må jukse med diagnoser. Dett er et kjent fenomen for meg, jeg har leger som nære venner. Venner som er frustrerte i forhold til et rigid lovverk, som hindrer dem i å hjelpe sine pasienter når de trenger det, uten å begå en aldri så liten løgn. De må skrive inn en diagnose som nav har godkjent, for å få personen sykmeldt, og i denne sammenhengen er det altså dette med at sorg står glassklart skrevet i regelverket som at det ikke godkjennes som årsak til sykmelding med rettigheter i nav systemet.
Det jeg ville frem til, er at mennesker som må få en slik triksediagnose, kan i ettertid oppleve å få problemer i møte med helsevesenet. Med forsikringsselskaper. De kan risikere å bli satt spørsmålstegn ved. Dette fordi de årsaker som legene skriver som diagnose når folk reelt sett er i sorg, det er diagnoser som sorterer under ordent «psykiatri.» Eller psykiske lidelser.
La meg bare si det veldig klart og tydelig: jeg mener IKKE noe galt eller nedsettende om psykiatri sånn generelt.
Det jeg ville sette fingeren på med mitt innlegg over her, det er at i et lengre perspektiv, så kan det være ødeleggende for et menneske å få en merkelapp som er feil, en merkelapp som blir satt i en situasjon hvor vedkommende egentlig er i sorg, men som på sykmeldingen kanskje heter «depresjon», «nevrose» eller annet. Men når man er i sorg, så er man i sorg. Da har man vondt både fysisk og psykisk. Kanskje mest psykisk. De to henger jo som kjent veldig sammen. De er i samspill med hverandre hele tiden. I alle fall i mitt bilde, og det er min personlige erfaring gjennom årene. Så det er klart at den som er i sorg, uansett grunn, h*n er jo i høyeste grad berørt psykisk! Men det er en NORMAL reaksjon. Å lide psykisk er å oppleve normale reaksjoner på unormale hendelser i livet. Det er ikke noe galt i det å reagere psykisk. Når man opplever sorg, er det helt normalt. Det er et tegn på at man fungerer som man skal. Dessverre er vårt vellferdssystem ikke bygget opp om at normale reaksjoner skal kunne være godkjent som grunn til å bli sykmeldt. Derfor må leger trikse litt med diagnosene.
Jeg følte behov for å prøve å klargjøre litt. Håper jeg har greid å få frem at jeg ikke mener å fordømme eller dømme psykiske lidelser. De skal respekteres på samme måte som somatiske lidelser. Men dette spør ikke forsikringsselskapene etter når en person søker om å få livsforsikring. Står det da «depresjon» i vedkommendes journalhistorikk, ja da kan det hende det blir vanskelig å få bl.a livsforsikring. Så derfor er det så veldig dumt at leger må ty til juksediagnoser for å hjelpe folk gjennom en vanskelig tid. Jeg kjenner personelig folk som overlevde tsunamien i 2004. Det er vel ikke noen overraskelse at enkelte sliter psykisk etter noe sånt. Men jeg kjenner altså folk som ikke får tegnet forsikringer grunnet det som stod i sykmeldingen de hadde i tiden etter tsunamien. Jeg er redd det samme vil skje for folk som nå er berørt av 22/7 i den grad at de trenger sykmelding for å bearbeide en massakre. Tenk det. en massakre. I vårt lille land Norge.
Håper jeg ble forstått rett….
Klem <3
Takk for det Justina!
Jeg er veldig enig i det du skriver. Det er viktig at pasienten får riktig diagnose! Ikke fordi det er noe galt med å få en psykisk diagnose, men hvis det ikke er slik at pasienten har en psykisk sykdom/plage så blir det feil å sette en slik diagnose!
Og som du sier – mange kan da ende opp med å få problemer i forhold til forsikringsselskap etc. etterpå.
Det som har skjedd med massakren er så uforståelig, så grusomt. Jeg håper de berørte får all den hjelp de trenger, både praktisk og sosialt.
Klem til deg. 🙂
Til tider må en dobbeltsjekke datoen når en leser artikler i avisen. Med alle restriksjoner NAV har fremsatt den siste tiden, kan en like gjerne bestille time der som hos fastlegen.
Sorg er en depresjonreaksjon, og er en fullgod diagnose.
Jeg mistet ingen nære i 22. juli tragedien, men jeg hadde en sorgreaksjon, alt som het livslyst ble sugd ut og jeg følte meg «flat».
NAV må ta høyde for at det kan komme mange reaksjoner i kjølvannet av denne tragedien, vi ble som
nasjon rystet i grunnvollene.
For de som har mistet familie i langvarig sykdom, er det som å miste de to ganger, først ved diagnose og kanskje langvarig behandling/pleie, så kommer selve dødsfallet. Da får du endelig lov til å reagere.
Denne type reaksjon/depresjon kan forårsakes av samlivsbrudd, miste jobben etc.
NAV/politikere kan ikke forvente at arbeidsplassen skal fungere som sjelesørger i alle situasjoner, noen ganger trenger mennesker tid for seg selv og omsorg fra nær familie/venner.
Kan vi komme tilbake til at legen vet hva som er best for den enkelte og ikke NAV?
Hele Norge ble rystet og lammet av sjokk etter hendelsene den 22/7, og jeg kan tenke meg at det er veldig mange der ute som følte at «alt som het livslyst ble sugd ut» og de følte seg «flat», meg inkludert.
Skal alle få sykemelding med lønn for å være hjemme og bearbeide sjokket? For å få tid til seg selv og for å være sammen med nær familie/venner? Jeg kan godt tenke meg det. Men da kan vi like godt «legge ned» Norge med stengte butikker, stengte barnehage/skoler, stengte kontorer (les: stengte NAV-kontorer, for de som jobber der er også mennesker som ble like berørt av tragedien som alle andre»).
I’m just sayin.
Hmm… Jeg vet ikke om jeg er helt enig i at sorg er en depresjonsreaksjon, men kanskje det er det? Det må jeg sjekke opp litt mer om. For legene i media sier jo at de ikke har noen diagnose som heter «sorg».
Ellers kjenner jeg meg igjen i det å ha en reaksjon etter 22/7. Det kom for mange som ikke var direkte berørt også. Jeg ble så slått ut av nyhetene om alle de drepte ungdommene at jeg måtte gå rett til sengs igjen.
Det siste du sier tror jeg er det vi må prøve å holde oss til her ja. Det er legen som kjenner pasienten best, ikke NAV. Legen har et ansvar for å tydelig og utfyllende kommunisere til NAV hvordan det står til med pasienten, og hva som trengs for at den personen skal få det bedre.
Ser mange kjefter på nav:
Det er ikke nav som bestemmer dette. Nav er nødt til å følge reglene de får levert.
Det blir som å snakke nedsettende om politiet fordi man syns norsk lov er urimelig.
Jeg trodde forøvrig regelverket var allmenn kjent – det er ikke noen som får sykepenger fordi de sørger over noen eller skal kommer seg over voldsome hendelser. Det skjer hver dag at personer får diagnoser for å få fri med lønn. Hvorfor reageres det så spesielt nå i forhold til Utøya?
Greit nok at «NAV er nødt til å følge de reglene de får levert», men sunn fornuft gjelder også og det finnes situasjoner som er såpass unike at «reglene» kansje ikke helt stemmer og må gjøres noe med.
Her er det snakk om at tusenvis av personer er rammet og da er ikke regelboka det første man bør gripe etter. Her kommer menneskene først, så får byråkratiet og datasystemet få sitt senere. Jeg støtter denne legen helt ut!
NAV er satt til å følge et regelverk. I de tilfellene hvor NAV kan foreta skjønnsmessige tolkninger av loven har lovgiver som regel også lagt opp klare føringer for hva dette skjønnet skal bestå av. Dette for å unngå tilfeller av usaklig og urimelig forkjellsbehandling basert på den enkeltes saksbehandlers «sunne fornuft».
Dersom lovgiver/politikerne/Stoltenberg mener at det er nødvendig å gjøre unntak etter 22/7 er det vel fort gjort for dem å gi NAV nye retningslinjer som NAV skal rette seg etter. NAV kan og bør heller ikke «ta loven i egne hender» slik som legene gjør.
Det at det reageres nå i forhold til Utøya, er nok at det gjelder så mange..
Når vi havna i en for oss like traumatisk situasjon, så var vi rett og slett ikke mange nok.
Ja, NAV følger regler de «har fått levert». Men NAV har også et ansvar for å hjelpe folk, ikke bare følge regler slavisk.
Man kan heller ikke forvente at alle som opplever en urettferdig eller vanskelig situasjon skal klare å rette sin kritikk nøyaktig mot den som har bestemt hva. For å ta en sammenlikning: Skal jeg klage på et elektrisk produkt, går jeg til butikken. De er mitt bindeledd. Det ville vært veldig rart om butikken sa «nei, det bare er sånn og hvis du vil klage på det så må du ta kontakt med vår underleverandør i asia som har laget det».
NAV som etat og organisasjon har vel også et ansvar for å formidle til sine «oppdragsgivere» hvordan de reglene de har fungerer eller ikke fungerer overfor brukerne?
Og hvorfor reageres det nå? Vel, du tar feil i at det er NÅ det reageres. Som du ser av artikkelen i Aftenposten er dette noe Legeforeningen har forsøkt å få endringer på i flere år, uten å lykkes. At det blir satt i søkelyset enda en gang nå i forbindelse med Utøya synes jeg ikke er noe rart, siden det er så mange berørte. Akkurat som da det ble ekstra fokus på NAV under finanskrisen da det var mange mennesker som ikke fikk utbetalt dagpenger. Alt blir mer synlig når det rammer mange.
Det er klart at det ikke er NAV som lager disse rigide reglene. Problemet er den ekstreme arbeidslinja som politikerne satser på.
Vi kan håpe at mer menneskelige hensyn i sin alminnelighet blir resultatet av denne forferdelige tragedien. Det er ikke lett å være syk over lengre tid, være utslitt etter et langt yrkesliv eller sørge i Norge i dag. Dessverre.
Jeg håper at politikerne våre med sine flotte ord i forbindelse med denne tragedien klarer å trekke linjene til andre deler av politikken og se at vi trenger mer medmenneskelighet, kjærlighet, dialog og hjelp til mange, mange…
Jeg er en av de som har vært sykemeldt pga psykiske problemer, i realiteten var det pga at mor, tante og onkel omkom i ei bilulykke. Min far ble alvorlig skada.
En traumatisk opplevelse for oss pårørende, vi var i sjokk og jeg hadde en jobb hvor jeg jobber med folk.
I min situasjon klarte jeg ikke å jobbe på en mnd.. Som andre skriver her, plutselig så velter minnene og sorgen over seg, og tårene trilla.. Er ikke enkelt å stå foran en kunde da. Det gjør at man blir enda mer sårbar. Hadde en jobb til, som jeg gikk på, det var en jobb jeg jobba alene på, uten at jeg trengte å ha kontakt med mennesker uten at jeg ville det.
Men diagnosen jeg fikk på sykemeldingen min var «psykisk ubalanse». Det har fulgt meg i ettertid, Jeg har en gjeldsforsikring som sier at jeg får ikke utbetalt ei krone om jeg blir ufør pga psykiske problemer.
Er ikke noe kjekt å ha hengende over seg, men samtidig så regner jeg med at det er noe jeg aldri kommer til å bli ufør av, men man vet jo aldri..
Sorg er absolutt en sykdom. Man klarer ikke å fungere normalt, klarer ikke å gjøre små dagligdagse ting, og da er man jo syk mener jeg..
Min dypeste medfølelse til disse menneskene som var på Utøya og rundt Regjeringskvartalet.
Forstår godt at dem ikke klarer å gå på jobb jeg..
Takk for at du deler din historie Trine. Du var gjennom veldig tøffe stunder, og det er ikke noe rart at man får reaksjoner da.
Jeg tror det er mange som får diagnosen «psykisk ubalanse» i journalen sin i forbindelse med sorgreaksjoner, og du er jo et levende eksempel på at dette kan føre til problemer med bl.a. forsikringsselskap senere.
Generelt, og ikke spesielt til deg, vil jeg jo også si at vi vet at det er en fare for at når man har en psykisk diagnose, så vil det kunne hende at man kommer til legen med fysiske plager og så blir det tolket som et psykisk problem. For det har man jo hatt før. Kanskje er dette spesielt aktuelt hvis man går til en ny lege, som ikke kjenner deg. Her har legene et ansvar for å skrive mer fyldige journalnotater, slik at det går tydelig frem at den «psykiske ubalansen» er et resultat av grusomme hendelser i familien, og normalt vil avta over tid.
Når det handler om overleverne fra Utøya er det nok vanskelig å ikke være deprimert, i tilegg til akutt stressyndrom, som senere kan bli post traumatisk stresslidelse.
Når det handler om psykiske reaksjoner og psykiske lidelser trenger vi nok en oppdatering om hva det er. Hvis folk er på arbeide for tidlig og dermed legger lokket på og kapsler inn sorgen, da er risikoen på sikt at det leder til en faktisk depresjon og da kan det være tyngre problem som kommer i dagen. Derfor er det bedre å ta tak i problemet så tidlig som mulig. Det er naturligtvis forskjell mellom hva typer arbeider man har. En skogsarbeider får mye tid å tenke og å kjenne. En snekker kanskje kan banke av seg sin fortvilelse på jobb.
En sykepleier blir en belastning på sin arbeide hvis han eller hun gråter på jobb, like så andre som har med folk å gjøre. Da er man en belastning for både pasienter, arbeidsgiver og eventuelle kunder. Hvis lovgivninger ikke er forenlig med den praktiske virkeligheten, da står legen fremdeles med det medisinske ansvaret for pasienten, og for tredje mann. Tenk en buss og tog sjauffør som er i en akutt sorg og har alvorlige oppmerksomhets og konsentrasjonsproblemer. Legerne står i en virkelighet som vi andre må ta på alvor.
Har en liten diskusjon på Twitter nå… om sorg og depresjon. Sorg er jo en naturlig prosess, men med traumatiske opplevelser kan det selvfølgelig over tid utvikle seg til lidelser som depresjon, PTSD osv. Men da snakker vi vel om en diagnose, noe patologisk, en sykdom?
Jeg synes ikke vi skal sykeliggjøre sorgen og sidestille det med en depresjon. (Mener ikke at du sier det altså, men interessant å diskutere med deg dette vettu.)
Det er viktig å ta i en krise så raskt som mulig. Da hinner ting ikke sette seg fast, som ellers kan bli risikoen. Det gjelder ikke alle men noen. Hvem denne noen er ikke lett å vite på forhånd. Hvis man kapsler inn sorgen risikerer man å bli deprimert senere. Hvordan man bearbeider sin sorg er veldig individuelt og det finns ikke bare en veg. Hvordan en sorg slår, avhenger også om man har tunge erfaringer fra før. Da blir det en overdeterminert krise, som slår hardere, fordi det ene legges til det andre. Hvis man ikke får rett støtte, kan det her også lede til en depresjon.
Man kan tale om en frusen sorg, hvis man prøver å fortsette livet for raskt og å legger lokket på.
Nå har den her sorgen en ekstra besk krydde, da omstendighetene var så traumatiske. Det er ikke vanskelig å tenke seg at de ungdomerne som ble avrettet på Utøya har vært i skrekk de siste minuttene i sitt liv. Det er på en måte en krigserfaring.
Nå er det mange som lever i stress idag, og er man sliten allerede før er det lett å bli syk på andre måter, for eksempel deprimert, eller en hjerte infarkt.
Det er normalt å reagere på livet, sen avhenger det mye på omstendighetene hvordan fortsettelsen blir.
Desto større trauma, desto større belastning på kroppen. Livsstilen, for eksempel maten er viktigere enn man tror. Det er lett å spise feil når vi sliter og det belaster kroppen enda mere.
Nå skal vi være glade for at gjærningsmannen er tatt, ellers hadde belastningen vært større. Jeg tenker på en Skåne familie som fikk vente i 15 år før murderen til deres 10-årige datter ble tatt.
Legen sitter i en situasjon der han eller hun virkelig må ta seg tid å lytte på sin pasient. Jeg tenker at arbeidsgiveren er veldig viktig også både for å tilrettelegge hvis det er mulig eller å si at her trengs det nok en sykemelding.
Så selv om det er normalt med en sorg, så spiller det en stor rolle hvordan vi lever gjennom den og hvilken støtte vi får når livet stilles på spissen.
Hei Cat.
Bra og viktig innlegg
Svært viktig at de som ble direkte berørt av hendelsene 22. juli får lov til å sørge uten å måtte tenke på jobb og andre ting som er mindre viktig midt i sorgen. De fleste fastleger tar dette på alvor og tar en såpass «spansk en» og omgår lovverket i form av en sykemelding som jeg mener heter velferdspermisjon.
Det kan legen gjøre med loven i hånden. For pasientens velferd så må vedkommende få sørge i fred.
Jeg gjorde dette da min far døde og jeg er min lege uendelig takknemlig for det.
Takk for meg!
Jeg legger ved et innlegg jeg selv skrev om samme tema-
http://www.vargas12.com/2011/08/anders-behring-breivik-utoya-22-juli-2011/
Vargas
Takk for besøket og kommentar Vargas. 🙂
…Er litt kort i dag pga av at helsa ikke er helt på topp…
Bare et lite apropos til saken ; Husker godt en «gavepakke»jeg fikk av en tidligere arbeidsgiver
for en del år tilbake. Vi hadde et lite barn som hadde behov for akutt og omfattende oppfølging
mht helsesituasjon noe som gjorde at vi som foreldre var fryktelig slitne. Å kombinere sykt barn, egen sviktende helse samt jobb over tid er et krevende prosjekt.
Etter å ha vært den pliktoppfyllende og lojale arb.taker (som går på akkord med egen helse for å spare arb.giver for utgifter og ekstra arbeid) var tidspunktet kommet også for meg ; Jeg måtte kaste inn håndkleet og informere arb.giver om at jeg nå ble nødt til å sykemelde meg.
Min omtenksomme arb.giver kunne da fortelle meg at hun da allerede hadde tenkt på meg og den vanskelige situasjonen jeg var i og at hun derfor allerede hadde ordnet med… permisjon uten lønn til meg (!)…(her var en kjærkommen mulighet til å spare inn kommunale kroner i et ellers slunkent og presset kommunalt budsjett så hvorfor ikke ta fra de grupper som yter minst motstand/ svake grupper som lager lite ståhei…Genialt )
Jeg gikk rett til mitt barns fastlege og la fram saken. Han fnyste oppgitt av indignasjon Det var klart vi skulle få sykemelding slik situasjonen var.
Den sykemelding betydde mye både mht barnets helsesituasjon og vår egen.
Vår jobb i denne perioden var primært å bidra i forhold til vårt barns helsesituasjon.
Samfunnsøkonomisk er det vel liten tvil om at en slik løsning «lønner seg». Å gå inn på et tidlig tidspunkt «for å redusere skader» og dermed kostnadene må vel være i alles interesse ?…
Ønsker alle en god dag 🙂
Det er noe man allerede vet er mest samfunnsøkonomisk, når man får hjelp tidlig.
Det blir mye mere vanskelig å behandle når ting får holde på for lenge. Da kan man glemme quick fix løsninger. For en del år siden arbeidet jeg vegg i vegg med en psykolog som var spesialist i kognitiv atferdsterapi. Hun akkurat som jeg hadde både langtids og korttidsbehandlinger. Hun underviste også på universitetsnivå. Altså er kognitiv terapi heller ingen quick fix når det handler om sammensatte problemer.
Det her er noe legerne vet, og de tar både et medisinsk ansvar og et samfunnsansvar når de ser etter hele bildet.
Det er helt naturlig at de reagerer på regelverket! Skulle bare mangle!
Får se om debatten kommer mere opp igjen etter 22/7…
Oi… så du skulle bare ta permisjon uten lønn ja… Huff, det var IKKE greit gjort av arbeidsgiver! Jeg ville skammet meg over å komme med et sånt forslag til en person i en så vanskelig livssituasjon som din.
Jeg tror vi tjener mer på å tenke forebygging ja, og fange opp problemer før de blir uhåndterlige. Man kvier seg på å bruke ressurser, men det er veldig kortsiktig tenkning.
Håper du har en god dag også! 🙂 Takk for at du delte dine erfaringer!
«Oi… så du skulle bare ta permisjon uten lønn ja… Huff, det var IKKE greit gjort av arbeidsgiver! Jeg ville skammet meg over å komme med et sånt forslag til en person i en så vanskelig livssituasjon som din.»
Vet du, jeg skulle gjerne tilbudt permisjon med full lønn til alle som trenger det (jeg har to selskap og tyve ansatte), men gjør jeg det – så går vi konkurs.
Så i balansen mellom å skamme seg og å forsøke å holde et selskap i live er det mange gråsoner. Det er alt for mange som ikke forstår at slike valg ikke handler om uvilje, det handler om hva som er praktisk gjennomførbart for selskapet. Om to personer blir sykemeldt over så lang tid i det ene selskapet mitt går vi konkurs etter en måned (vi er ganske nystartet), da mister åtte andre jobben sin, familien min mister alt vi har investert og kreditorene mister alt de har investert. Det er faktisk verre, totalt sett.
Nå må du vel neppe tilby alle dine ansatte lengre velferdspermisjoner med lønn til stadighet.. Jeg mener fortsatt at arbeidsgivere må vurdere om det er i det hele tatt forsvarlig eller nyttig å ha ansatte på jobb som er i en situasjon der de ikke klarer prestere.
Jeg tror nok det er mange ansatte i små bedrifter som dine som føler et sterkt nærværspress, nettopp fordi de vet at bedriftens økonomi «ikke tåler» at noen er borte. Samtidig må det være en vurdering mellom den ansatte og lege om den ansatte i det hele tatt har funksjonsdyktighet til å jobbe. Jeg er opptatt av hvordan man kan tilrettelegge for ansatte slik at man selv med redusert funksjonsdyktighet kan være så mye som mulig på jobb, enten det er heltid eller deltid.
Det finnes ofte flere løsninger enn det man ser umiddelbart.
Det er alltid utfordrende for nystartede selskaper og bedrifter med få ansatte å få hjulene til å gå rundt. Kjenner blant annet ett tilfelle der driften stoppet opp fordi de to som drev den gikk ut i svangerskapspermisjon samtidig. Men sånn er livet! 🙂 Vi kan ikke skjerme oss fra det å være mennesker.
Hei Lilja,
Selv om jeg forstår at du måtte ha fri med lønn, og at det muligens kan være bedre i et langsiktig samfunnsøkonomisk perspektiv – så undres jeg litt over at du ikke ser hvem dette _ikke_ er lønnsomt for.
Det henger ikke på greip at du skal sykemeldes, og ha krav på sykepenger – fra arbeidsgiver, all den tid du ikke er syk.
Problemet med denne løsningen er at veldig mange små arbeidsgivere må tåle økonomiske belastninger de kanskje ikke kan bære, som videre betyr slutten for selskapet – og dermed slutten for de arbeidsplassene stedet huser. Det er ikke god samfunnsøkonomi.
Og med det aspektet tatt i betraktning, så bør vi trakte etter å finne en ordning som ikke urettmessig rammer arbeidsgiverne så hardt som denne sykemeldingspraksisen gjør. Jeg sier ikke at det ikke skal være et støtteapparat, eller økonomiske hjelpemidler – men jeg mener denne praksisen er feil.
Persille
Persille,
Jeg vil gjerne høre dine tanker om hvordan situasjonen burde vært løst! 🙂 Det er interessant fordi du selv sitter i en rolle hvor du er arbeidsgiver og bedriftseier.
Gitt at du har en ansatt som ikke er i stand til å jobbe på grunn av en svært krevende livssituasjon (egen sykdom, sykdom i familien, sorg etc.), hva gjør dere da i din bedrift?
Sier opp den ansatte og finner en ny? Tilrettelegger så godt som mulig, eventuelt med korte, lønnede velferdspermisjoner? Aksepterer at personen er utbrent og må ha sykefravær innimellom?
Hører gjerne mer om dette fra deg! 🙂
Hei Persille
Bare en liten presisering ; Du legger inn som premiss at jeg selv ikke er syk.
» Det henger ikke på greip at du skal sykemeldes og ha krav på sykepenger fra arbeidsgiver all den tid du ikke er syk »
Nå var og er situasjonen den at jeg også selv er kronisk syk..
I perioder kan funksjonsnivået være lavt (det varierer som en del av sykdomsbildet) og resulterer over tid i perioder med sykemelding.I en livssituasjon som beskrevet over vil funksjonsnivårt påvirkes negativt dvs man vil oppleve symptom-økning som i perioder vanskeliggjør deltakelse i atbeidslivet.
Jeg tilhører en gruppe mennesker i vårt land som til tross for kronisk sykdom prøver å delta i arbeidlivet i tråd med nasjonale målsettinger.
Ha en fortsatt god dag.
….men vi trenger selvfølgelig et system som ikke gjør mennesker som er i sorg eller i andre livskriser til «forbrytere» med legen som medansvarlig.
Og vi trenger et utvidet diagnosereportoar som er mer fokusert på symptomer og funksjonsnivå framfor definisjoen av den enkelte «sykdom».
I tillegg må leger slippe å dele ut psyiatriske diagnoser for å legitimerer og «hvitvaske» sykefravær som nevnt over og som kan få økonomiske konsekvenser mht til forsikring og «uønsket oppmersomhet» fra NAV hold…
Her har du et godt poeng vi ikke har snakket så mye om før: Fokus på symptomer og funksjonsnivå! Vi kan jo gjerne sette merkelapper på ting, men to personer med samme sykdom kan jo ha helt forskjellig funksjonsnivå.
Jeg har en høne å plukke med en del leger i dette tilfellet: Jeg synes de er ALTFOR DÅRLIGE til å skrive gode funksjonsvurderinger, epikriser, henvisninger etc. Ofte er det kun korte tekster, mye viktig informasjon blir utelatt, historikk og helhet forsvinner…. Det er kjempesynd, og noe legene selv må ta ansvar for å bli bedre på.
Og ja, jeg vet at leger har dårlig tid…. men feilaktige/manglende opplysninger i en pasients journal kan gjøre stor skade.
Nå ble jo dette helt på siden av din kommentar ser jeg.. Ehm.. Litt ukonsentrert i dag bare… 😉
Må være råd å få til et lovverk og en praksis som gir dem som trenger det tid til å ta de første sorgbølgene og takle hverdagen. Noen får de sterkeste reaksjonene etter en tid, og kan trenge ro når den tiden kommer. Men det må ikke bli en rett til så og så mange dager som man kan «ta ut» utover det som ligger i avtaleverket i dag. Sorg er individuelt. Mens noen trenger å være alene, kan det være nettopp det andre ikke må. Arbeidsplassene er ulike og arbeidsmiljøet er så ulikt. Jeg møte en mann som hadde mistet en datter i krybbedød. Han kom raskt tilbake til arbeid med en klar beskjed: ikke unngå meg! Jeg er så fortvilet over å bli møtt med så mye forlegenhet. Så spørsmålet er også om vi takler å møte, og å være sammen med folk som sørger.
Det er sikkert lokale variasjoner, men mitt inntrykk er at legene har god erfaring og har en balansert praksis når det gjelder dette. Problemet kan synes å være hvilken merkelapp de skal bruke når de skriver ut sykmelding. Det bør det ryddes opp i. Jeg vil tro at et team med erfarne leger vi kunne gi myndighetene et råd om hvordan en skal forholde seg når det gjelder diagnose, vurdering ol. Som menigmann, ser jeg behovet for differensiert hjelp. Fagfolkene bør lage verktøyet for at de kan få det.
Dette er helt tydelig et tema som engasjerer, og bra er det. Det er viktig å løfte konsekvensene av nåværende praksis opp i lyset, og debatten her preges av gode, reflekterte og åpne/ærlige innlegg. Jeg tror det er på denne måten gode endringsprosesser starter, også i NAV systemet. Ei pressgruppe’s viktigste funksjon er å påpeke uheldige konsekvenser av det bestående, konsekvenser som neppe var tlstrekkelig gjennomtenkt da reglene ble laget.
You could definitely see your enthusiasm within the paintings you write. The world hopes for even more passionate writers like you who are not afraid to say how they believe. Always go after your heart.