Jeg fikk meg en skikkelig støkk i høst, da jeg brått ble veldig dårlig og havnet på sykehuset.
Der møtte jeg blant annet Dr. Baumgarten, en av Norges ledende eksperter på ME. Og selv om jeg kan teorien om energiøkonomisering og aktivitetsavpasning, og selv om jeg vet at jeg må roe ned når jeg kjenner at feberen og influensafølelsen kommer kastet på meg, så er det faktisk ikke så lett å praktisere. Livet kommer ofte i veien. Familie som krever sitt, søknader om ytelser til livsopphold som bare må fikses. Venner man fortvilt forsøker å opprettholde kontakten med.
Men nok er nok.
Jeg innså at jeg kjører meg selv i en push-kræsj-syklus som ikke gjorde annet enn å holde formen nede og til og med gjøre meg verre. Det hele går på viljen – jeg vil så utrolig mye mer enn det kroppen min klarer å takle. Selv om jeg nå har levd med denne sykdommen i 4 år, er lærdommen man får etter hvert vanskelig å ta inn over seg. Alle venter på at jeg skal bli frisk, inkludert meg selv, da er det vanskelig å skulle utvikle en aksept for at jeg faktisk er så sjuk, at det faktisk er så lite jeg klarer.
Men det er sånn.
Helt frem til nå har det vært sånn at vi har hatt koselige, men intensive familiehelger med min manns datter hvor jeg har gitt alt jeg har av krefter og mer til for å være litt sammen med dem. Så har jeg stått igjen på mandags morgen når de drar til jobb og skole med et hus som ser helt bomba ut, et tomt kjøleskap og en kropp der symptomene og plagene begynner å slå ut i full blomst. For «straffen» kommer alltid forsinket – 24-48 timer etter at man har overanstrengt seg… 2-3 dager har det vanligvis tatt for meg å få orden på ting her hjemme og hvile ut litt sånn noenlunde. Bare akutthvile, ikke helingshvile. Med det resultat at jeg aldri kommer ovenpå, aldri får noe overskuddsenergi.
Så nå har jeg skaffet hjelp.
Vaskehjelp annenhver uke har vi fra før. Nå stiller hun opp og blir kombinert rydde- og vaskehjelp på mandager etter at vi har hatt familiehelg her. Selvfølgelig gjør mannen det han klarer i løpet av helga, men han har det heller ikke lett – komme hjem fra forretningsreise med 14-timers arbeidsdager for å så være sykepleier og far på heltid ei intensiv helg før han reiser ut igjen på mandags morgen. Da kan jeg forstå at han ikke fordyper seg i klesvasken etter leggetid for barnet, for å si det sånn.
Men altså – i dag kom min vaskeengel og ryddet hele leiligheten. Tømte oppvaskmaskina og satte på ny. Ryddet kjøkkenet, bar ut søppel. Redde opp sengene og brettet nyvasket tøy. Satte på ny vask og la den forrige i tørketrommelen. Ryddet sammen all posten til én bunke, som jeg må gå gjennom en dag. Og mye, mye mer…
Alt dette mens jeg lå i sofaen og leste på iPaden med verdens dårligste samvittighet for at jeg ikke klarte det selv!! Men den følelsen må jeg bare bite i meg. For dette er nå første mandagen på veldig, veldig lenge at jeg ikke vaser rundt med feber og hjernetåke, og det har jeg tenkt å holde på.
Pausene blir flere, oppetiden mer strukturert. Jeg tror det må være sånn fremover.
Dr. Baumgarten forsøkte å banke inn i hodet mitt at jeg må ta pauser og faktisk legge meg ned i mørket før jeg kræsjer helt. Med en eneste gang jeg kjenner at jeg sliter! Ikke en halvtime senere, fordi jeg bare vil prøve å sitte litt lenger oppe med familien. Ikke senere fordi jeg hadde så lyst til å se ferdig en serie eller fordi jeg faktisk må betale regninger, men med en eneste gang! Det betyr litt tilpasninger det, å aldri være lenger enn en kort taxitur unna senga for eksempel. Eller å klare å være helt bevisst på egne begrensninger, kjenne kroppen så godt at man vet hvilke faresignaler som kommer før et kræsj slik at man kan stoppe i tide. (Her må jeg igjen få anbefale denne bloggposten av Lokki om energimeteret. Genialt hvis du vil forstå mer av hvordan dette med ME-kræsj fungerer).
Og nå er det selvfølgelig noen som kommer til å si «ja, men hva med BPA? hva med hjemmehjelp fra kommunen?» Til det har jeg følgende svar: Jeg vet hva det vil si å forholde seg til kommunen. Jeg har ikke krefter nå til å gå inn i en sånn søknads- og organiseringsprosess. Dessuten trenger jeg hjelp nå, ikke når saksbehandlere og klageinstanser er ferdige med å si sitt. Det er en prosess jeg vil ta tak i senere i høst, når jeg har lagt et par andre ting bak meg som jeg står midt oppi.
I mellomtiden tar jeg de grepene jeg må her og nå, og satser på at det vil kunne gi meg en viss overskuddsenergi som jeg for eksempel kan bruke på å komme meg til fysioterapeut eller ha besøk av ei venninne en gang i blant. Det er ensomt her i tårnet.
Så altså – mer hjelp til de praktiske tingene, mer fokus på å bruke energi bare på ting som gjør meg bedre. Dagens lure valg.
40 kommentarer
Bra! 🙂 Håper det hjelper på formen, det burde det jo. Jeg kjenner meg forøvrig veldig igjen i ddet du skriver om å pushe seg selv mer enn man burde, men det gjør kanskje de fleste med ME… Jeg tar dette innlegget som et lite spark bak til å være flinkere med å hvile FØR jeg er sliten!
Krysser fingrene for deg 🙂
Jeg tror at når vi har hatt en innkjøringsperiode med at rydde-/vaskehjelpen har gjort seg kjent med huset og jeg klarer å la den dårlige samvittigheten fare og bare faktisk LA NOEN HJELPE MEG, så vil dette være veldig positivt!
Litt energi går det jo med bare til å ha noen i huset og pusle rundt her og lage lyder etc., men etter hvert har jeg tenkt å legge meg til i senga mens hun holder på.
Hvis mitt innlegg kan gi deg og andre et lite «spark bak» til å drive mer effektiv energiøkonomisering og ikke pushe seg slik at man blir dårligere så er det ingenting som er bedre enn det! 🙂
Lykke til!
Fornuftig innlegg! Skulle også gjerne hatt vaske-og ryddehjelp, men jeg har dessverre ikke råd. Og det er synd når man er i en periode hvor bare det å lage mat gjør en dårlig.
Håper du klarer å hente deg inn igjen litt, med ny ryddehjelp Cathrine!:)
Skulle unne alle hadde hatt råd til å slippe å forholde seg til kommunen og få privat hjelp. 🙁
Får du noe hjelp av kommunen?
Skal prøve meg på det altså, lover å rapportere tilbake!
Har ikke begitt meg inn på noen søknadsprosess med kommunen, for jeg aner egentlig ikke hva jeg har rett på og hva jeg kan søke om. I tillegg er søknadsprosessen litt utslitende! Mest av alt skulle jeg ønske det var penger til privat vaskehjelp ja:).
Ser frem til rapportering! Jeg tenker at jeg må jo få til en ordning etter hvert jeg og.
Jeg vil anbefale deg å snakke med en av kommunens sosionomer, som kan hjelpe deg med å finne relevant informasjon, og -å skrive søknader! 🙂
Takk for tipset! Skal ha det i bakhodet. 🙂
Takk for det Renate! Kan kanskje ta det opp med sosionomen «min» på NAV. Hun må vel vite hvor og hva jeg kan søke.
Det her tror jeg er en veldig klok investering, som du ikke kommer å angre på.
Det der med helingshvile er både godt og effektivt.
Jeg har selv begynt å meditere hver dag for å se om det kan gjøre noen forskjell på smertene. Det er godt å få alle tanker til å bli stille. Jeg har noen forskjellige avslappnings og meditasjons cd som jeg varierer.
Det er så viktig at vi har det godt når vi er syke. Det der med forventninger gir oss så mye problemer at den stressen ikke akkurat gjør oss friskere.
Ta vare på deg!
Ja, det her må jeg bare se på som en investering – i bedring!!
Jeg skjønner jo dette med helingshvile – men i praksis har jeg rett og slett ikke klart å få til så mye av det. Der MÅ jeg bli flinkere. Nå tenker jeg at det er den måten jeg har for å gjøre meg selv bedre, og da skal jeg følge opp.
Ta vare på deg du også! <3
Fint innlegg du har skrevet 😉 Ja, dette med energiøkonomisering og aktivitetsavpasning er virkelig vanskelig å gjennomføre i praksis. Mengden ting som man vil eller må gjøre stemmer jo overhode ikke overens med det vi faktisk har krefter til.
Så selv om jeg egentlig hater å innrømme det for meg selv, driver jeg alt for mye i den push-kræsjsyklusen du snakker om jeg også. Etter at jeg startet med å hvile til faste tider hver dag, har det riktignok blitt litt bedre, men jeg pusher fortsatt for langt gang på gang. Nå for eksempel hadde jeg faktisk tenkt å rydde litt på tross av at jeg vet jeg er for sliten. Men etter å ha lest innlegge ditt så fant jeg ut at ryddingen kan vente til en annen dag isteden;) For det som trossalt er mye viktigere enn at vi skal leke supermennesker og greie alt selv, er at vi gir oss selv sjansen til å bli bedre. Og selv om det å gi oss selv en slik sjanse, kanskje vil føre til at vi trenger mere hjelp, synes jeg ikke vi skal ha dårlig samvitighet for det. Om slike endringer gjør oss bedre og mer stabile, vil det jo på sikt være det beste både for oss selv og for alle rundt.
Lykke til!
Så flink du er!
Det med å ha faste hviletider, det SKAL jeg bli bedre på. Der har jeg ikke vært noe flink.
Og så gir vi oss selv den sjansen!! Slår på klokka og sier at «NÅ, skal jeg ligge i ro i mørket i en time!! Basta!!» og så faktisk gjør det.
Det er et langtidsarbeid dette ja….
Lykke til du også!
Ingen dårlig samvittighet for at kroppen og helsa ikke vil, når du vil. Heller ikke for at du får hjelp, med det du behøver hjelp til.
Dersom du skal bli bedre, er det nok nødvendig å gå noen runder med» jammen jeg burde/skulle/ville jo bare…. Det funker ikke. Og vår egen stolthet legger mange snublesteiner i veien for oss.
Gjør det du må, for at dagen skal bli bra og du bedre. Så kan du etter hvert kanskje komme deg litt ut eller ha vennebesøk, uten å gå i bakken eller kjelleren.
Ha en avslappet mandagskveld
Stoltheten ja… den er tung noen ganger. Store kameler å svelge her kjenner jeg. Kamelhår i halsen! Usj ujsj…
😀
Vi får til dette også, på et vis.
I dag har jeg ligget her med tent lys på bordet og nytt at jeg har et ryddig hjem. Så fikk jeg satt på en vask også. Kanskje våger jeg meg snart ut på butikken til og med!
Håper du har gode dager! 🙂
Aktivitetstilpasning og hvile høres så enkelt ut i teorien, men det er virkelig en kunst å få det til.
Trodde jeg hadde skjønt den greia når jeg kom på sølvskottberget, men ble hele tida korrigert og beordret til «tvangshvile» for å avlaste kroppen så mye som mulig. Jeg, som i utgangspunktet hadde et minimum av aktivitet . Men ALT tar på. Selv det å holde øynene åpne, tenke, ta inn lyd & lys, andre mennesker +++ Jeg lærte mange grep om hvordan skjerme meg og kroppen for belastning. Unngå situasjoner og mennesker som tapper. Og ta pauser, pauser og atter pauser med helingshvile. Aktiv hvile kalte de det.
Etter et 6 ukers opphold begynte jeg å kjenne på den gode effekten av det hele. Utfordringen var å komme hjem til en travel familie og et hektisk hverdagsliv. For jeg fikk ikke brukt det jeg hadde lært. Fikk et realt tilbakefall . Vi ble tvunget til å gjøre mange grep. Bl a avlastning og ulike tilretteleggelser. Nå et år senere,har tilstanden blitt langt mer stabil. Svingningene er ikke så store. Det tar tid … men jeg blir sakte, sakte bedre…
Ja, er det ikke sprøtt hvor vanskelig det er å få inn i hodet at ALLE sanseinntrykk er aktivitet? Så stor forskjell det er å sitte her på stua hvor ting suser i bakgrunnen og det er mye lys, det er mye mer utmattende å sitte her og skrive på PCen, enn når jeg ligger helt flatt i senga med ørepropper i mørket.
Jeg må, må, må bli flinkere til å «tvangshvile»!! Skal øve meg litt på det nå etterpå.
Veldig synd å høre at du ikke fikk videreført effekten fra Sølvskottberget. 🙁 Jeg tror dessverre det er mange som opplever det sånn. Livet og familien – så trist det enn er – blir en stor utfordring! Men flott at dere fikk til de grepene, selv om det sikkert var veldig tungt å gjøre.
Sakte bedre… det er i hvertfall bedre enn ikke noe bedre! 🙂 Lykke til videre med bedringen!
Kjempeflott at du har kommet så langt i tankeprosessene, og -faktisk satt noe av det til live! Får inderlig håpe at dette kan gi deg et løft i formen! 🙂 Å holde tilbake, er ikke lett! Det er viktig å gjøre de aktivitetene som man tåler, og -å variere mellom dem. F.eks., i dag har jeg slitt med pusten og konsentrasjonen, så da har muntlig kommunikasjon vært veldig slitsomt, men å sitte og male, har gått greit. 🙂 God natt!
Ja, nettopp. Sånne ting! At noen dager er det greit å snakke i telefonen, mens andre dager… ikke sjans!
Derfor må man ha flere aktiviteter å velge mellom. Lister er greit, så kan man plukke litt ut fra det nivået man føler man er på den dagen.
Egentlig skulle vi hatt sekretærer, kokk, sjåfør, ryddehjelp etc. heile gjengen! 😀
Ønsker deg gode dager!
Kjenner godt att problemet, selv om jeg ikke har ME.
Jeg merker godt at jeg må koble av før ting blir for slitsomt og tungt. Og nettopp det du sa om:
må bare ta regningene først, må bare det, må bare ditt,
akkurat det er det mest slitsomme, og det som ofte fører til utmattelse. Jeg har hørselshemming og tinnitius, noe som er veldig utmattende.
Det er det som er vanskelig – stoppe seg selv før det har gått for langt!
Det gjelder for mange, ikke bare ME-syke nei. Tinnitus har jeg også, det følger ofte med ME. Ikke av den mest høylydte og alvorligste sorten, men nok til at det er slitsomt og må regnes med i «energiregnskapet» det også.
Slike ting er det altfor lite kunnskap om rundt omkring synes jeg.
Dette var et klokt valg. Jeg har også vaskehjelp annenhver uke, men trenger ryddehjelp, så bra at du fikk vaskehjelpen til å rydde også. Det er velkjent med å gå til man kræsjer, lysten på livet er så stor, det er jo så meningsløst å ligge på en sofa og samle energi for å klare små ting for igjen å havne på sofaen. Du og flere skriver om det å ha ME, hvordan det virkelig er, det er så flott, og kanskje blir vi som gruppe mer synliggjort og kanskje vil helsevesenet og hjelpeapparatet støtte oss mer etter hvert. Selv har jeg et søknadsskjema om BPA liggende, men jeg kjenner også på at det er en tung prosess å søke. Takk for at du deler!
Takk for en hyggelig kommentar Kjersti! 🙂
Fantastisk! Kjempebra å høre. Har selv vurdert å leie inn vaskehjelp, men jeg må innrømme at det er pengene som stopper meg. Tullete å mene at formen min ikke er verdt 500-700 kr i uken? Jeg må nok snart ta meg sammen selv også.. Håper dette hjelper deg, slik at du blir bedre etterhvert!
Og vet du hva – det der med samvittigheten er helt grusomt, og nesten nok til å kjøre oss helt ut av spill, hva med å se det slik – du gjør vaskeengelen en tjeneste ved å ansette henne oftere, hun tjener mer penger og du tjener på det formmessig, mannen din tjener på det fordi han får en mer opplagt kone og datteren hans tjener på det som får en enda finere helg. Vinn-vinn-vinn-vinn!
Ja, pengene plager meg også. Og det er jo ikke sånn at vi har masse penger å kaste rundt oss – vi må velge bort noe alle sammen.
Og vet du – da er faktisk formen min – OG DIN – verdt 500 kroner i uken! Hva er 500 kroner, for å slippe 3-4 dager med feber og så sterke smerter at man må til med sterke smertestillende? INGENTING! Ville vi ha nølt med å betale for at barna våre skulle slippe dette? Nei! Men oss selv? Vanskelig… som om vi bare må tåle og tåle, som om det bare er å «ta seg sammen»?
Hva sitter i våre egne hoder av fordommer, stolthet og holdninger som faktisk fører til at vi IKKE blir bedre? Muligens sterke tanker dette, men noe jeg tenker mye på om dagen.
Og du har helt rett – vaskeengelen var kjempeglad for mer arbeid, og tilbød seg å gjøre både dert ene og det andre av tjenester. Jeg har ikke tenkt på det en gang, men gudbedre – JA til å skape en arbeidsplass for å redde helsa!
Veldig lurt, Cat!
Jeg har vært gjennom de prosessene selv og jeg kan si at det blir bedre (for å sitere TV 3). Etterhvert lærer du at å være «egoist» er nødvendig for å fungere best mulig og være mest mulig stabilt. Ustabilitet er etter min erfaring alltid resultat av gjentatte overbelastninger. Utfordringen er å skjønne når det er nok og få den nye kunnskapen integrert i seg. Det kommer etterhvert!
Jeg har nettopp skrevet et innlegg om meditasjon, en enkel teknikk som kan hjelpe. Det er nødvendig å ta mange små pauser i hverdagen for å holde lengst mulig. Selv når en opplever at en ikke trenger det.
En privat husmorvikar er det beste, vil jeg tro. Godt at du har funnet ei du kan stole på!
Her er meditasjonsinnlegget mitt:
http://melivetpaaslep.wordpress.com/2011/09/20/energiheisen/
Tusen takk for kommentar! Jeg synes det er fryktelig vanskelig å være så egoistisk, å måtte legge begrensninger og føringer på andre rundt meg for å klare å ta vare på meg selv.
Det er en kontinuerlig, og veldig hard, læringsprosess dette.
Jeg har lært noen meditasjons- og avspenningsteknikker, som jeg bruker innimellom. Skal lese ditt innlegg også! 🙂 Det som virker best for meg, så langt, er å visualisere veldig sterkt at jeg dykker. Det er den mest beroligende og meditative opplevelsen jeg kan komme på, og når jeg mediterer over det klarer jeg å holde konsentrasjonen og pusten lenger enn med noen andre teknikker jeg har lært – så langt! 🙂
Veldig flott skrevet.
Det er en stor, stor haug å klatre over før man kommer dit du har kommet nå. Det er den hardeste, tøffeste klippen noen kan klatre. Det er ikke lett. Men du har gjort det.
Flinke, tøffe deg!!!
jeg føler veldig med deg og sender deg mine varmeste tanker og aller beste ønsker om at du gradvis kommer deg i pluss.
Jeg har ikke skrevet så mye på min blogg om da jeg hadde det slik som du har det nå, ganske enkelt fordi jeg da ikke hadde noen blogg. Men jeg husker når du skriver. Du beskriver det presist, vondt og veldig gjenkjennelig.
Jeg har også opplevd mange slike nedturer og drevet med push crash på åresvis. Da jeg omsider forsto hva jeg hadde å gjøre var jeg så dårlig at jeg ikke greidde å tenke egentlig. Jeg orka ingen ting. Ikke engang å irritere meg over at jeg var syk.
Derfor fikk jeg en lang periode der jeg hvilte maks og i den perioden forsto jeg bedre kroppen min og kom meg gradvis tilbake til at jeg kunne gjøre litt mer. Som å delta på en ting til foruten å dusje på en og samme dag.
Kroppen tok seg til rette på en måte, og gav meg det nødvendige hvileskjæret som i mine øyne tok alt for lang tid.
Nå har jeg fordelen av å ha et aldri så lite overskuddslager, det er ikke all verden og jeg blir fortsatt tom, men det er mye bedre enn å være langt under minus – slik som før.
Jeg må fortsatt velge mine «slag» med omhu og må fortsatt gå i «hi» etter for mye belastning. (ofte ubetydelige ting)
Men en ting er sikkert, det hjelper å være over null. Tross alt. Det gjør at man ikke faller så dypt hver gang.
Lykke, lykke til med å ta i mot hjelp ( det er hjelpes meg vanskelig) og med å hvile (det er heller ikke morsomt) -før du kjenner signalene.
Noen ganger tror jeg at jeg er nesten frisk. Her hadde vi en litt rar episode i går.
Mannen min syntes at jeg var i tøffeste laget da jeg hørte at ei venninne har gått helt i gulvet og må holde senga hver dag. Tenk det da, så syk er hun!
«- Nå må du ikke glemme at du i realiteten ligger nesten hele dagen i stolen din- mellom de få dagene der du er med på noe. Og da er du som regel dårlig når du er oppe også «- sa han lakonisk.
Jeg fikk meg et lite sjokk. Jammen lett å lure seg selv…. Han har jo rett. Jeg tåler lite. Selv etter alle disse årene….
Jeg innser at vi har fått en hverdag som ikke er for pyser 🙂
Heldigvis er det litt lys i tunnelen, men vi har jammen rett til å mene at det går litt smått ?
Har vi ikke??
Klem
Tusen tusen takk for din kommentar! Nå suger jeg til meg av deres gode ord og erfaringer her. 🙂
Det her er jaggu meg den største tålmodighetsprøven jeg noen sinne har hørt om!!! Det er i alle fall sikkert.
Av og til tenker jeg at om folk faktisk VISSTE hvor hardt vi kjempa hver eneste dag, så hadde de blitt vettskremt. Jeg tror ikke det går an å skjønne det når man står utenfor.
Stor klem tilbake!
Ja, det er helt vilt. Vi burde få Kongens fortjenstmedalje i gull.
Helt enig, de hadde fått sjokk om de hadde forstått hvordan vi kjempet. De aner ikke mer enn toppen av isfjellet i beste fall, og det er ca 10%.
Vi husker vel knapt nok ikke mer til å forklare heller. Sykdommen påvirker jo alt. Absolutt alt. Til og med vår evne til å uttrykke alvoret.
De forstår det i alle fall ikke når de står utenfor. Noen tror jeg også det handler om vilje.
Jeg tror nemlig at man kan tro på andres erfaring. Vi ser jo at det er slik på andre områder. Vi tror på andres ekspertise, selv om vi ikke forstår det selv. Gjør vi ikke det da?
Jeg har følt at jeg har hatt skikkelig greie på hvordan jeg har hatt det. Likevel ville ikke legen tro på meg før mannen min ble med og sa akkurat det samme som jeg hadde sagt flere ganger tidligere. Det var en helt utrolig opplevelse. Litt ut av kroppen på en måte. Likevel har utfordringen stått i kø. Men jeg fikk i det minste lov til å være syk…
Jeg skjønner at det er vanskelig å ta innover seg så mange rare symptomer i full forvirring. Men kunne de ikke i det minste prøvd??
Ja, jeg vet. Det har blitt litt bedre. Men ikke for alle. Og hjelpeapparatet står ikke akkurat i kø for å hjelpe. De aller fleste har tatt alle belastningene selv. Økonomisk, praktisk og menneskelig. Med alt det har fører med seg. Jeg kjenner etter hvert alt for mange.
Kanskje er det et holdnings-problem? Det at det er så vanskelig å tro på det man ikke har opplevd selv.
Kanskje vi burde skape en holdningdebatt i tillegg? En debatt som tar tak i hvordan vi behandler hverandres opplevelser i hvordan man har det? Hvorfor vi tror på en og ikke en annen? Må man være høyt utdannet for å være en troverdig pasient for eksempel? Mange eksempler på det dessverre. (Maria gjør et viktig og flott arbeid her. )
Hvem får legge premissene for sannhet? Og hvem sin sannhet er riktig? Kanskje alles?
Vi tror jo på hva som helst om det kommer fra de riktige kildene.
Det begynner å haste for oss. Vi vil jo ikke være på vent og ha det sånn, vi vil hoppe inni verden igjen og leve livene våre!!
…….det er på tide å si at KONGEN IKKE HAR KLÆR PÅ. I tillegg er det vi som har skoen på, og som vet akkurat hvor det trykker.
Og vi ser at Keiseren ikke har klær. Nemlig.
( burde, burde slappe av og kose meg med klemmen du gav meg..- måtte bare si dette først – skal kose meg med klemmen nå…)
og med en varm klem tilbake
«noen ganger tror jeg det handler om vilje også.». Skulle det stå. ja,ja. Kognitiv svikt er jo også en ting..
p.s Den samme venninnen har Bpa, det har slitt henne helt ut…. I tillegg til at de andre ordningene som kommunen har fått på plass etter MYE styr – heller ikke fungerer optimalt..
Beklager at det ble så langt…
ds.
Det er ingenting å beklage. 🙂
Jeg er også litt redd for at det er mye «styr» med å ha BPA. Det er jo et ansettelsesforhold, og jeg vet at man må administrere en god del, finne nye BPAer etc. Kanskje vinninga går opp i spinninga hvis det blir sånn, tenker jeg da. Men så fungerer det visst veldig bra for andre igjen.
Takk skal du ha. Noen ganger tar jeg av.. Jeg er ikke av så få ord som jeg burde alltid…
Tror som du, det kommer helt an på. Men hun har ikke hatt sin kommune med seg – kan man si.. Og det har også preget løsningene. Velviljen har ikke vært helt på plass føler jeg.
Tror resultatet hadde vært annerledes om prosessene hadde vært ryddige og greie. Og basert på respekt – ikke minst. Derfor kan det helt sikkert fungere veldig fint.
Jeg kan ikke annet enn syns det er trist å tenke på at det er så tilfeldig… Jeg mista min støtte til vasking og nå har vi privat. Det er veldig godt for meg, men helsevesenet forstår ikke hvilke kriger vi kjemper nei… Enig med deg, de skulle bare visst!
Jeg er også slik, jeg begynner å skrive og så har jeg så mye på hjertet. 🙂 Og det er så mye lettere å bare skrive og la tankene og ordene løpe av med seg.
Jeg setter veldig stor pris på at du tok av din tid og krefter til å dele dine erfaringer og din innsikt med meg. Jeg lærer så mye av dere som har gått disse veiene før meg, og er veldig takknemlig for at dere er villige til å lære bort og ikke minst være en god støtte for andre. Takk!
Jeg hadde jo en kjip opplevelse med kommunen tidligere i år (http://www.serendipitycat.no/?s=byr%C3%A5kratene&submit=Search), så jeg er nok ikke i utgangspunktet veldig positivt innstilt til å forholde meg til de samme folkene igjen…. 🙁 Men… det KAN jo gå bra også!
Ønsker deg gode dager!
😉 Jeg har vel ikke akkurat gjort så mye til hjelp, men veldig hyggelig å høre det du sier. Jeg føler at kontakt med deg og andre i samme situasjon er oppbyggelig for sjel og litt kropp! 🙂 Takk for at du orker å bruke tid på å svare meg også! Jeg setter veldig stor pris på alt du har gjort!
Du har gjort en fabelaktig innsats for å gjøre situasjonen kjent. Både på blogg og med dette tv-intervjuet. Flott at du orker å fronte denne uutholdelige situasjonen.
Og Bpa «dur itte ufreiste» som svigermora mi sa. Jeg tror det kan bli supert 🙂 Syns du skal søke jeg! klem
Hei, ja dette var et godt innlegg og jeg tror at både du og familien din vinner på hjelpen.
Alle kommentarene har også gjort sånt inntrykk pga jeg kjenner meg så myyye igjen. Kanskje jeg
skal vurdere å gjøre det samme og ikke tenke så økonomisk hele tiden. Jeg har hatt kommunal
vaskehjelp inntil jeg flyttet til et lite lettstelt hus i en annen kommune. Men det blir likevel mye å
gjøre når jeg er alene om det. Vi lever bare en gang og det er så mye som jeg (vi alle) har lyst
til å gjøre uten å kræsje helt. Tvangshvile har jeg aldri hørt om, det skal også prøves. Så takk
for at denne bloggen din finnes og at andre deler fra sine erfaringer.
«Tvangshvile» blir jo et litt klønete uttrykk kanskje hehe 😀 Anbefaler denne artikkelen: http://meforum.info/viewtopic.php?t=8465
Hei, nå har jeg lest artikkelen og helingshvile var et bedre ord, lettere å forstå. Sikkert ikke så enkelt å gjennomføre, men må prøve. Takk for linken og ønsker deg en god onsdag 🙂
Takk i like måte! 🙂
Jeg roser deg høylytt for din intelligente avgjørelse!
Livet blir så annerledes når man tenker slik, vi trenger hjelp. Vi gjorde akkurat det samme i Norge, leide inn vaskehjelp fra et privat firma. det kostet jo skjorta, MEN det fungerte!
Takk for at du linker snille du – og lykke til videre!
Jeg har det skiltet «My house was clean last week. Sorry you missed it» hengende på vaserommet – en fin påminnelse for meg og andre 🙂
Det ER vanskelig å begripe HVOR lite en tåler altså.., dette er bra Cat! Strålende!