Dere er så omsorgsfulle! <3

Jeg blir så glad når jeg leser kommentarene jeg har fått både her på bloggen og på Facebook, på mail og sms.

Det er tydelig at jeg har så mange fantastiske mennesker rundt meg, som er rause med å vise omsorg og støtte. Jeg har ikke tall på hvor mange som har sagt «takk for alt du har lagt ut, men ta vare på deg selv nå». Alle som er bekymra på mine vegne for at jeg skal gå på en skikkelig smell etter å ha vært på både boklansering og erfaringskonferanse. Jeg må bare takke dere av hele mitt hjerte, og si at jeg er rørt over alle tilbakemeldingene.  🙂 Kunne jeg ha klemt dere hver og en så skulle jeg ha gjort det!

Mange har uttrykt bekymring for at jeg har skrevet så mye. Ja, stakkars Vicky for eksempel ble helt fra seg og lurte på om dere hadde «plaget» meg med kommentarer under livebloggingen! Det hadde dere jo ikke! Men jeg har kanskje andre forutsetninger for å jobbe med tekst enn mange andre.  Maria skriver følgende på sin blogg:

Etter at jeg deltok i paneldebatten om ME på boklanseringen for De bortgjemte dagen før, holdt ikke formen hele veien fram til Erfaringskonferansen. Dessverre. Heldigvis var den dyktige sosiologen, bloggeren og forskeren Cathrine Eide Westerby (@Catwesterby på Twitter) på plass. Hun har tidligere lang erfaring med kunnskapsformidling og forskning og har i tillegg vært organisasjonssekretær. Dette gjør at hun har skrevet mye og raskt over en årrekke og hun er derfor er i stand til å dele flotte referater med oss.

Og det er sant som hun sier. 🙂 Jeg begynte veldig tidlig med å skrive på PC – tror jeg var 8-9 år. Touch-metoden lærte jeg meg fra en bok, og i flere år jobbet jeg som organisasjonssekretær, leder for lokale elevorganisasjoner og som sekretær ved siden av studiene. Å jobbe raskt og effektivt med tekst og dokumenter er en erfaring jeg har med meg derfra. Som jeg skrev til Vicky i denne kommentaren: På livebloggingen, som på andre konferanser, går jeg inn i en slags “sone” hvor jeg hører og skriver ned ordene som blir sagt, men jeg “kobler ut” slik at hjernen ikke fordøyer meningen så mye, og begynner ikke å reflektere eller føle på det som blir sagt. Så der andre ser det å skrive mye og langt som en uoverkommelig oppgave, er det lettere for meg enn mange andre ting. Erfaring og teknikk der altså! 🙂 Så er det da også noe jeg kan bidra med, selv om jeg ligger inne på det mørke rommet med ørepropper på. Der andre sier at de «ikke fatter at du klarer dette» om min skriving, sier jeg det samme om ting DE klarer – for eksempel å være fulltidsforeldre! 🙂 Erfaring og teknikk der også, selvfølgelig! 🙂

Men det er klart jeg har fått en smell, som alle andre som mobiliserte alle sine krefter og var til stede på arrangement sikkert har følt på. Dessverre har jeg også vært litt uheldig og har nok gått med en infeksjon i kroppen en stund, slik at da jeg var hos legen i går var det ingen tvil om at jeg har en kraftig halsinfeksjon. Jeg var så «slækk» da jeg var hos legen at hun nesten ikke ville sende meg hjem alene (igjen, hjelpe meg), men etter et døgn med penicillin og paracet begynner jeg allerede å føle meg litt bedre. 🙂 Heldigvis har jeg både min kjære mann og Lille Sprell her hjemme i helga, så da er jeg sikret både selskap og mat!

Vi tar dagene som de kommer og om ting må settes litt på vent så må de bare det. Hodet mitt er veldig «ullent» kjenner jeg, men «utgående» tekst går greit. Har dog skrevet én viktig mail til advokat i dag. Å svare på mail er tyngre enn mye annet synes jeg, vet ikke om det er fordi man må forholde seg til andres tekst og spørsmål og forsøke å konstruere et sammenhengende svar tilbake. Konsentrasjonskraften det krever er større i alle fall.

Tror kanskje jeg feberrabler her nå, men tilbake til det jeg begynte med å si: Tenk at jeg, selv om jeg bare er her i mitt «tårn» på toppen av huset, kan få så mange omsorgsfulle meldinger og hilsninger. Det er fantastisk, og jeg tar med meg hvert eneste gode ord fra dere og alle smil det resulterer i – dere gjør dagen min mye, mye bedre!

Stor klem til alle dere!!