Pipestress

11

For tiden er det noe liknende som det på bildet som skaper stress og ustabilitet i tilværelsen her og gjør meg i dårligere form enn nødvendig.

Pipe altså.

Det er mange måneder siden vi i likhet med mange andre som bor i bygårder i Oslo fikk fyringsforbud etter brannverns-inspeksjon, med beskjed om at pipene måtte oppgraderes.

Etter mye frem og tilbake er arbeidet endelig (?) i gang, og det medfører en del forviklinger. Vi bor «på loftet» og har tre pipeløp gjennom vår leilighet, hvorav bare det ene er i bruk, men hvor det blant annet skal byttes feieluker på alle pipeløpene.

Som ME-pasient med begrensede krefter og veldig utsatt for belastninger er jeg helt avhengig av god planlegging for å ikke bli dårligere, men det blir ikke så lett når friske folk ikke tar inn over seg den informasjonen man forsøker å formidle.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har maile, sms-et og snakket med ansvarlig i sameiet om dette og forklart at jeg må i god tid i forveien planlegge slik at jeg kan komme meg på et hotell de dagene arbeidet skal foregå inne i vår leilighet. Det er helt selvsagt at jeg ikke kan ligge her de dagene de skal murborre i pipeløpene, når det skal være folk inne i leiligheten hele dagen og når de blant annet skal utføre arbeid på badet slik at det blir okkupert.

En mail fra meg med info om ukas opplegg for hjemmesykepleie etc. gikk ut i morges, slik at sameiet-personen skulle være klar over mulighetene for tilgangen til leiligheten denne uka.

Tilbake får jeg et svar om at ja, han har forsøkt å kontakte mannen min, fordi de regner med å begynne arbeidet her i leiligheten i morgen.

Jeg sendte et nokså skarpt svar tilbake, med beskjed om at det ble faktisk ikke aktuelt og at jeg ikke var i en situasjon hvor jeg kunne omorganisere helsetjenester og forflytte meg til et hotell på så kort varsel. At de ikke klarer å ha bedre planlegging enn dette kan jeg ikke gjøre noe med.

Men jeg må si jeg er veldig frustrert og skuffet over hvor utrolig vanskelig det er å få folk til å skjønne og faktisk ta de praktiske konsekvensene av at jeg er syk. Det er som om det er greit nok for dem at jeg er syk og sånn, så lenge det ikke går ut over det de har tenkt å gjøre. Sånn er det i mange situasjoner: «Huff så trist at du er syk», men gud forby at de skal måtte tilpasse seg det eller endre på sine egne planer på grunn av det.

Selvfølgelig hjelper det ikke situasjonen at mannen er ute og reiser i forretningsmøter stort sett hele uka slik at jeg må administrere dette selv og argumenter overfor dem. Men det er uansett lite han kan gjøre med det faktum at det er jeg som må ut av huset og min helse som påvirkes. Jeg blir ikke mer i stand til å utholde murborrings-lyder eller være hjemme med arbeidere i leiligheten hele dagen selv om mannen er hjemme!

Når dette i tillegg kommer på tampen av 3 uker med lungebetennelse, bronkitt og bihulebetennelse og to antibiotika-kurer så har jeg nesten bare lyst til å kaste armene i været og rope «kan ikke livet bare la meg være i fred snart??» Skjerming og avlastning er fremmedord her i gården i alle fall…

Håper dere som leser har hatt en bedre start på uka enn meg!! 🙂 Her må det bare kvesses klør og stålsettes for å takle det som kommer….

For øvrig: Tusen takk for overveldende respons på helgas innlegg, som er blitt delt og lest mange tusen ganger og som det har kommet så mange flotte og gode kommentarer på. 

Share.

About Author

11 kommentarer

  1. Hei. Skjønner deg godt 🙂
    Her eg bor er der traktorer som plager meg. Bønder overalt. Traktorer som går på tomgang,
    saging av ved. Det er skjerande , høge lyder. Putter øyrepropper i øyrene, men det hjelper lite.
    Kva skal man sei då til naboer ? Trur ikkje eg får noke forståelse for det.
    Vi får holde ut. 🙂
    Lykke til, til deg 🙂

    • At vi aldri skal kunne slippe unna disse lydene…. Noe av det må man jo bare finne seg i og gjøre det beste ut av, men i enkelte tilfelle går det for langt også.

      Takk for gode ønsker Reidun!! Håper du også får så rolige dager som mulig. 🙂

  2. Et lite hjertesukk i en kommentar; og vit at jeg føler meg så enig med deg. På boligområdet vi bor har det i flere år gått slag i slag med støyfulle oppgraderinger i flere år. Selv de friske er slitne nå… Jeg ønsker deg lykke til og håper at det vil gå bedre. 😉

    • Det er vel noe av prisen vi må betale for å bo tett i tett det her da… 🙂 På den ene siden er jeg jo glad for at det blir gjort, slik at vi kan bruken peisen igjen til høsten. Det var bare så innmari dårlig timing…

      Men noe av det jeg reagerer mest på er vel dette at det ikke går an å legge skikkelige planer og gi beskjed i god tid. Jeg kan rett og slett ikke ta ting så på sparket. 🙁

  3. Husker du skrev en gang at ME er en sykdom som burde ha kommet med egen sekretær, og det har du så rett i. Tenk om noen andre kunne ha organisert og avtalt dette rundt deg og brukt sine fornybare krefter til å få ivrige fiksemenn til å forstå at her trengs det litt smidighet.

    Benytter anledningen til å takke deg for å legge ut VG-artikkelen om ME-barn i går og for flotte kommentarer i debatten!

    • Takk for det Kalliope!

      Ja, tenk om folk kunne ha forstått… I dag har vært den verste stressdagen på lenge. Alt måtte omorganiseres og planlegges. I stedet for 1 person på besøk og en liten tur på butikken (planlagt aktivitet) har det nå vært 5 besøkende her + mange mailer, telefoner etc. Og ny runde i morra… Er ikke rart jeg får bare lyst til å stikke av fra alt.

  4. Uff og huff og nei! Trist når folk faktisk ikke kan se at de må endre noe selv, f eks gi beskjed om fremdrift, slik som hos deg.
    Håper du klarer å ordne deg, så belastingen ikke blir for stor.

    Jeg syns dette igjen viser at mange ikke tar seriøst den belastningen slik støy og trafikk er for personer med ME.

    Jeg skulle gjerne vært der og «sparket folka på leggen»! 😉
    (spørs vel om det hadde hjulpet…..)

    • Det ble for kort varsel for meg dette ja, og dermed mye stress og belastninger. Men jeg gjør det beste ut av det altså, og har funnet en løsning jeg tror skal fungere. Må bare klare å gjennomføre i morgen. 🙂

  5. Jeg skjønner SÅ godt hva du snakker om – og ja jeg runger i: «kan ikke livet la meg være i fred snart?» Kjenner på denne endeløse begrensingen. Lykke til Cath – tenker på deg! Det hjelper ikke stort, men trøster kanskje litt 😉
    Varm pipeklem fra Lokki

  6. Stakkar deg! Håper du fikk til en løsning, Jeg har også slike problemer nå. vi må ha nytt tak og ikke visste jeg at mannen min skulle lage stillasj av tre som spikres fast i huset! Så nå er jeg helt ødelagt, og sørger bare over at jeg er for dårlig til å dra bort i mange dager.
    I går kveld hadde jeg så grusomt vondt i brystet og lurte litt på om det var et hjerteinfarkt… Da tenkte jeg i fortvilelse og med ørlite (!!!) grann galgenhumor at det kanskje var løsningen…. Så langt kan det gå når lidelsene bare er store nok,
    Men, jeg har plenty å holde meg levende for, så det er ikke det! Men når man er for syk til å søke lege når noe står på, at man vurderer og vurderer om man skal ringe, da er det vanskelig å finne et sikkerhetsnett. Jeg bor i Moldeområdet, og aner ikke om de ville legge ting til rette hvis jeg ble innlagt. Helt alvorlig, jeg lar heller være å ringe legen, så jeg slipper påkjenningen.
    Dette er den virkelige tragedien med ME, at livet er en så stor påkjenning at man ikke finner en vei å gå. Det gjør iallfall meg veldig redd og usikker.
    Og når mange klager på at vi blir sinte,- er det noe rart når man er så syk og redd at man høres litt sint ut!
    Jeg sitter fast på en karusell som aldri stopper, og jeg er for svimmel og svak til å holde meg fast!
    Slik er livet. Men Cathrine, år for år klamrer vi oss fast, og så en dag blir vi vel sterkere. Holder vi bare ut!
    Jeg tror ikke denne kommentaren ble særlig oppmuntrende for noen, det beklager jeg. Men det ble bare slik. De som mistror og anklager ME-pasienter for noe som helst burde

Leave A Reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.