Bloggen «Preik» fra Bergens Tidende har ofte mange interessante innlegg.
I innlegget «Velferdsstaten skjermes for innsikt» av Anne Rasmussen tas det opp flere viktige temaer som jeg tror dere vil være interessert i å lese.
Kroniske samfunnsproblemer er, som hun skriver, ikke akkurat festlig lesestoff.
Jeg fester meg spesielt ved dette hun skriver om at vi som klienter av velferdsstaten lider under en klagerett som i mange tilfeller ikke oppfattes som reell:
Vi er klienter av velferdsstaten, og kommer i personlig kontakt med dem som skal yte oss tjenester. Hvis de gjør det dårlig, kan vi ikke klage, fordi vår klage kan utløse en negativ reaksjon hos dem vi fortsatt trenger. Lærere behandles med silkehansker av foreldre, fordi de kan la misnøye gå ut over barna.
Jeg vet ikke om dette er riktig i tilfelle lærere, for det har jeg ingen erfaring med. Men jeg vet, og har selv erfart, at det er svært vanskelig å klage på de tjenestene velferdsstaten tilbyr – eller burde ha tilbudt.
Jeg vet at det er mange som er redde for å klage, fordi de er så avhengige av de tjenesteyterne som sitter og selv skal behandle klagene. Det kan gjelde NAV (et godt brukt eksempel), men det kan også gjelde mangler i behandlingen fra leger eller spesialisters side – for eksempel nevrologspesialisten som er en dyktig lege (som man ikke vil miste), men som er kronisk ubrukelig til å skrive attester, dokumentasjon og annet som pasientene faktisk trenger for å komme «videre» i systemet.
I mange tilfeller er det jo også slik at pasienten eller klienten ikke kan klage. «Jeg skulle ha sendt en klage på den behandlingen jeg fikk, men jeg har ikke krefter,» er et kjent omkved fra medpasienter. Det er folk som er så sjuke at de ikke klarer seg selv i hverdagen, og i heldigste fall har de (ofte utslitte) pårørende som følger opp det mest presserende av saker. Men klagene må vente, det handler ikke om overlevelse her og nå.
Jeg tror kronikkforfatteren har rett i at med det systemet vi har i dag, er det mange feil og mangler som skjules, som ikke oppdages, som ikke blir registrert. Enten det skyldes at det er vanskelig å klage anonymt, eller vanskelig å klage generelt.
Å påpeke dette bør være en viktig påminnelse om at vi hele tiden skal jobbe for å forbedre de systemene vi har laget oss i samfunnet.
Et første skritt kunne være å lage en enkel måte å klage på feilbehandling på, uten at pasienten selv måtte bruke masse krefter og tid på all dokumentasjon og oppfølging. Hvem vet, kanskje det finnes allerede uten at jeg er klar over det?
http://blogg.bt.no/preik/2012/06/13/velferdsstaten-skjermes-for-innsikt/#.T-cYsBe_Hjs
7 kommentarer
Kjenner meg dessverre igjen.. har verdens nydeligste fastlege etter 4 forsøk, men klarer hun å skrive ordentlige henvisninger? Nei…. veldig vanskelig å ta opp dette og være streng fordi jeg føler at jeg sitter i ett veldig ubalansert maktforhold. Selv om jeg ikke tror at hun ville endret seg, men frykten er der. Vanskelig.. Godt skrevet!
Der har du «løsningsordet» – ubalansert maktforhold, og dessverre, noen leger utnytter og dette maktforholdet ganske kynisk.
Jeg synes jeg hører mye om dette, at henvisningene fra leger er korte og mangelfulle, slik at man lett får avslag eller ekstrajobb med å skaffe mer dokumentasjon og dermed lengre ventetid som er en stor belastning for den enkelte.
Skal man ta det på en «spøkefull» måte med legen? Klage skikkelig? Be pent? Komme med en egen liste over hva som MÅ være med i henvisninger og attester? Nei, ikke greit å vite! 🙁
Helt enig, det er vanskelig å klage. Jeg har det sånn med fastlegen min. Men en ting jeg ikke er enig med, er at lærere blir tatt i med silkehansker av foreldrene. Moren min er lærer, og der hun jobber er det totalt motsatt!
Det er helt utrolig at leger er så dårlig å ordlegge seg skriftlig og det innenfor sitt eget fag. Har opplevd det selv, og har flere dårlige eksemplarer av kopier liggende. Mitt forslag er at studiet forlenges med et halvt år for å få bedre norskkunnskaper. Dårlige skriveferdigheter kan jo i ytterste konskekvens få fatale følger, men vi får håpe at noen finner feilen før pasienten legges i koma.
Hadde ikke vært dumt om det kom mer kommunikasjonsfag inn på legestudiet i alle fall!!
Kanskje noen egne vekttall i hvordan skrive gode henvisninger og attester?? 😀
Det er det inntrykket jeg har av lærere også, at de får mye mer pes enn det som fremgår i kronikken jeg nevner her.