MADDAM publiserte kronikken «Familielykke fanget i nettet» , og vekket med dette til live igjen debatten om mammablogging og feminisme, som mange sikkert har fulgt.
Både Mammadamen og Noe på hjertet har skrevet om kronikken.
Men det er ikke først og fremst dette med mammablogging eller interiørblogging jeg er opptatt av å se på her. Jeg vil heller dele noen mer generelle refleksjoner rundt det som sies. Hos Astrid med bloggen «I just had to tell you so…» fant jeg nemlig følgende sitat:
Jeg begynte å skrive denne bloggen i 2005, og med ujevne mellomrom har det dukket opp ulike debatter i media eller internt i bloggverden. Temaer har eksempelvis vært hvilke blogger som faktisk betyr noe og hvilke som bare er unødvendig tidsfordriv, hvilke emner som er verdt å blogge om, hva som er god bloggetikette, hvordan media ser på bloggere, om det er riktig eller galt at bloggere skal kunne tjene penger på bloggen sin, om bloggere kan sette agenda for samfunnsdebatten, og flere andre temaer. Disse debattene har stort sett alltid det samme utgangspunktet; noen mener noe (oftest negativt) om noen andres måter å gjøre ting på. Og jeg mistenker at det stort sett alltid egentlighandler om usikkerhet og behov for å styrke sin egen posisjon. Samfunnsbloggere vs rosabloggere, hverdagsbloggere vs interiørbloggere, journalister vs bloggere – listen fortsetter og fortsetter, og bærer veldig preg av en oss vs dem-mentalitet.
Jeg vil si at det samme stemmer for meg, på nær sagt alle punkter. Selv om jeg var to år senere ute med å starte blogg enn Astrid (høsten 2007 altså), hadde jeg fulgt mange bloggere i Norge i et par år allerede, og var ganske oppdatert på tidens metadebatter – altså debatten om debatten.
Det har vært mange bloggdebatter i Norge opp gjennom årene, og ikke bare i media. Metadebattene raste på bloggene og hadde tildels så høy temperatur at folk la ned blogger og nærmest hamret ihjel tastaturene, lenge før media hev seg på «bloggbølgen». Det er bare å google for eksempel metablogging eller se dette gamle innlegget mitt om eliteblogging (med flere linker), hvis du vil se tilbake i tid. Her er også en oversikt fra 2007 over de største kranglene i bloggeby, og litt om elitedebatter.
Men det er noe spesielt interessant Astrid sier i avsnittet over: «Disse debattene har stort sett alltid det samme utgangspunktet; noen mener noe (oftest negativt) om noen andres måter å gjøre ting på. Og jeg mistenker at det stort sett alltid egentlighandler om usikkerhet og behov for å styrke sin egen posisjon. Samfunnsbloggere vs rosabloggere, hverdagsbloggere vs interiørbloggere, journalister vs bloggere – listen fortsetter og fortsetter, og bærer veldig preg av en oss vs dem-mentalitet.»
For er det ikke litt sånn da? At mange har et negativt syn på hvordan andre blogger? Det er jo lett å dra parallellen her til ulike meninger om det at ME-pasienter blogger om sykdom, forskningsfunn og helsevesenets kompetanse – det kan de da vel ikke skrive om, de som bare er pasienter?!
Men nok om det – jeg synes Astrid har flere gode poenger i posten sin nemlig, og det er dette jeg virkelig vil inn på: At uansett hva man leser i en blogg, så må man huske på at dette bare er en liten bit av virkeligheten.
Selv med de som driver det som litt raljerende før ble kalt for «dagboksblogging», er det kun det bloggeieren selv velger å presentere som får plass. Det er kun de utvalgte bitene av virkeligheten som presenteres for leserne.
At jeg har skrevet mye om ME-saken, betyr ikke at det er det eneste jeg tenker på, eller at det er alt jeg bruker tiden min på. At jeg stadig jubler over nye neglelakkfunn, betyr ikke at neglene mine alltid er velstelte. At jeg poster dykkebilder og skriver at jeg er i bedre form når vi er i Egypt, betyr ikke at jeg ikke også der ligger til sengs i blant med gardinene trukket for og øreproppene godt inn i øregangene.
Jeg har av og til fått høre at «ja, men jeg følger jo med på hvordan det går med deg via bloggen da», og da får jeg nærmest grøsninger, for det lille jeg velger å dele på et så offentlig medium som blogg er virkelig ikke noe man kan bruke som en indikasjon på hvordan livet mitt er. Ja, til og med om du følger meg i mange sosiale medier (blogg, Facebook, Twitter, Instagram), så får du bare en brøkdel av et inntrykk av hvem jeg er og hva jeg gjør.
Jeg føler overhodet ingen forpliktelse til å redegjøre for de andre sidene av meg selv eller for alle de andre tingene jeg gjør, som ikke allerede er delt på ulike måter. Det hender ganske ofte at jeg skulle ønske jeg hadde mer energi til å blogge mer seriøst om temaer jeg synes er viktige dog, og mindre om trivialiteter.
Men sånn er det, man kan ikke få alt her i livet.
Så kanskje er det en misforståelse når mammabloggerne blir tatt til inntekt for at de fremstiller mammabloggerlivet på en slik eller slik måte, akkurat som det sikkert er noen som tror at ME-pasienter «er» sånn eller sånn, etter å ha lest min og andres blogger – bare fordi vi er pasienter med ME som har en blogg.
Ingen er bare det du ser på nett.
For som Astrid (klok dame hun altså) sier:
Jeg har vært en god del år i denne bloggverden, og har jeg også hatt stor glede av å møte mange av mine bloggvenner gjennom årens løp. Og det slår aldri feil;
bak de alltid rene, lyse og vakre bloggene, med bilder av de skjønneste barna, mest romantiske ektemenn, de deiligste cakepops og med gode historier om alt fra trening, interiørkjøp og spennende karriereutfordringer, står det alltid, og jeg gjentar; alltid!, helt normale mennesker bak!
For sånn er vi. 🙂
Vi er vanlige mennesker, og når vi blogger så er det våre vanlige interesser fra våre vanlige liv som kommer til syne. Enten det er mammabloggere som velger å dele både fra permisjonsliv og karriereliv, eller pasienter som deler fra pasienthverdagen, eller man har et mer litterært prosjekt eller humorprosjekt (som rosablogger/bonden Terje – har dere sett den eller??), så finnes det en nisje for oss alle i bloggeby.
Å kritisere andre for hva de blogger om og hvordan de gjør det, ble en gang beskrevet slik av bloggeren Røverdatter: “Det blir litt som å komme inn i stua til noen du ikke kjenner så godt og rope; HER VAR DET SKIKKELIG STYGT!”.
Vanlig folkeskikk og fornuft kommer man langt med – slik Maria Gjerpe skriver om i denne glimrende kronikken. Bloggdebatter vil komme og gå, men at vi er vanlige folk kommer fortsatt til å bestå.
Ønsker dere alle en flott søndagskveld! <3
~ Bloggen min ble en gang i tiden plassert på et kart over bloggeby i krysset mellom Luksusveien og Kosegata. 🙂 Jeg trives godt her jeg! Klikk på bildet og se om du finner meg.. ~
26 kommentarer
Denne settningen gjelder nok de fleste av oss:
«Jeg har av og til fått høre at “ja, men jeg følger jo med på hvordan det går med deg via bloggen da”, og da får jeg nærmest grøsninger, for det lille jeg velger å dele på et så offentlig medium som blogg er virkelig ikke noe man kan bruke som en indikasjon på hvordan livet mitt er. Ja, til og med om du følger meg i mange sosiale medier (blogg, Facebook, Twitter, Instagram), så får du bare en brøkdel av et inntrykk av hvem jeg er og hva jeg gjør.»
Man er mye mer, enn det man skriver på blogg.
Ha en fin søndagskveld.
Ja, og jeg tror det er viktig å ha i bakhodet når man leser, at det er mye, mye man ikke vet.
Når vi leser om folk i aviser eller magasiner så føler vi jo ikke at vi vet «alt» om den personen, men fordi blogg blir «nærmere» og oppdateres med ting så kan vi kanskje føle at vi kjenner bloggeren som person – uten å egentlig gjøre det.
Fikk ikke ønsket deg god søndagskveld tilbake, men håper du har en fin uke så langt! 🙂
Det er nok mange som ikke innser at vi er alle nyansene. En annen viktig ting er, hvem har lyst til å grave seg ned i det negative offentligt? Vi må alle beskytte oss, ikke minst når vi ikke er friske.
Janteloven frodes både her og der.
Likevel, det er bare vi selv som definierer oss selv. Det kan ingen annen gjøre, som bare ser våre offentlige sider.
Hvordan skulle forresten det bli både for meg selv og andre bli om vi skrev om for eksempel migrene, nevropatiske smerte, og andre forferdelige symptomer som man i perioder har dagligen i månedervis.
Tenk å skrive eller lese en blogg der det dag etter dag står:
«Jeg har en forferdelig migrene idag. De nevropatiske smertene idag igjen tar all energi. »
Skulle man dag etter dag bare fokusere på det her, hadde man gravd seg nedover i en depresjon. Bloggingen i slike perioder er et verktøy til å fokusere på noe mer positivt, for å hvile fra symptomene en stund.
De gode dagene har i hvert fall jeg til å tenke på noe helt annet enn sykdom…
Du sier noe der, tenk om vi skulle grave oss ned i alt det trasige i all offentlighet! Huff…. Det er nesten så jeg vurderer å starte en HELT ærlig blogg nå, litt sånn «på si», men jeg tror folk ville trodd det var overdrevet eller en parodi. 😉
Jeg er jo litt opptatt av at vi må skjønne at det er snakk om frontstage og backstage her. At vi alle har en backstage som vi ikke viser til andre, det er en selvfølge. Så bruker vi ulike former for selvpresentasjon til å forme vårt bilde frontstage – det andre ser og oppfatter av oss. Det har vi mer eller mindre kontroll over selv, kanskje endres det etter som tiden går.
Ja, på de gode dagene vil jeg også fokusere på annet enn sykdom! Når jeg endelig har krefter til å reise meg fra senga eller sofaen, da må blogging og andre nettaktiviteter nedprioriteres. Og innimellom må man bare poste hyggelige ting selv om dagene er dårlige også – det er jo for å holde motet oppe og oppmuntre seg selv.
Men innimellom kan det jo komme en post rett fra levra – et brøl av fortvilelse, sinne og sorg som slynges ut i offentligheten.
Takk for alle fine ord og deling av blogginnlegget mitt, Cathrine – men ikke minst; av dine refleksjoner og dine lenker og ord&uttrykk fra bloggingen fra tidenes morgen 😉 Det vekket noen minner, må jeg si! Men ja, miljøet var mye mindre da, og folk hadde kanskje ikke nok støtte i flere i samme «gruppe» som en selv, så mange sluttet med blogging i ren affekt over å bli så misforstått. Nå får man kronikker i Dagbladet, og vi kan blogge om hvor uenige vi er! Bloggingen har kommet lenger, det er det ingen tvil om i hvert fall 🙂
God søndagskveld, fine!
Takk selv, Astrid, for at du er den som inspirerer til deling og refleksjoner! <3
Ja, det ble noen minner her, ikke sant? Jeg kjørte meg vel litt ut av mammablogg-sporet med denne bloggposten da... jaja.
Det er utrolig mye som har skjedd med blogging i Norge på bare noen få år! Det hadde nesten vært spennende om noen laget en "historiebok" som oppsummerte hvordan det har utviklet seg, men det ville nok vært et stort research-arbeide å nøste opp i.
Håper du har en flott uke! 🙂
Bra innlegg.
Godt å lese også noe dom setter hodet i sving, nå i denne «agurk»-tida.
Takker for det, Rudolfine! 🙂
Godt å kunne dele noe «hodenyttig»!
Jeg lurer på om folk har et stort behov for det som er ekte. Ekte mennesker som viser av seg selv og som de kan identifisere seg med, finne forbilder som ikke er så høyt på strå at man ikke kan komme dit selv. Jeg tror det kan være en del av sannheten.
Mens noen overser dem som lever et uoppnåelig liv eller henter ut biter som de selv forsøker oppnå, finner andre punkter å kritisere for å trekke bloggeren ned på eget nivå.
Jeg har opplevd kritikk av innlegg (på en annen blogg) fordi vedkommende mente det bare ble skrevet selvfølgeligheter og at det nesten var bortkastet tid å lese. Jeg skjønner ikke hvorfor vedkommende tar seg tid til både lese og kommentere da. Og jeg mener at istedenfor å kritisere bør en heller la være å lese en blogg som irriterer eller lage en fantastisk blogg selv.
Jeg skal lese lenkene dine når jeg har publisert dette. Jeg synes det er spennende å lære mer om hvordan blogging og – mijøet fungerte før.
Og til sist: Jeg synes ikke det er rart om noen tror at det som blogges er sannheten, eller det som best representerer den som skriver. Jeg synes f.eks det var veldig rart å se deg på tv og høre stemmen din. Jeg tror selvsagt at du er en bloggedame som bare lever på nett og ikke i virkeligheten (bildene er selvsagt bare juks), du finnes liksom bare i skjermen min. Det blir like nært og fjernt som å se en radiostemme på tv eller se en tv-kjendis på gata: Virkelig, men likevel ikke.
Nå roter jeg meg bort og hvis jeg har skikkelig flaks forstår du hva jeg mener, hehe..
Jeg tror du er inne på noe, at vi søker det som er ekte og autentisk. Vi liker rett og slett å lese om andres liv! 😀 Kanskje vi blir inspirert av det, noen ganger underholdt, noen ganger setter det i gang viktige tanker, refleksjoner og følelser…
Jeg tror det er derfor at kommentarfeltet er så viktig også, at det å kunne ha en dialog _etter_ at selve posten er publisert er utrolig interessant. Når tanker og ideer utveksles, mørnes og kastes litt frem og tilbake får man ofte frem ulike poenger som gjør en litt klokere. 🙂
Og så setter vi jo alle pris på tilbakemeldinger når vi slynger våre meninger ut i offentligheten!
Noe kritikk vil det jo alltid være. Det kan blir for mye av det ene eller det andre, og om noen ikke er interessert i å lese så flyr de vel avgårde i en annen retning i bloggosfæren da. Sånn er det bare.
Jeg er litt surrete i hodet selv i dag, men ja – jeg kjenner igjen det med å synes det er rart å møte bloggere «i virkeligheten». 😀 Det er flere venner jeg har fått via blogging det tok tid å klare å kalle ved eget navn og ikke nick for eksempel – de VAR jo bloggeren! Nå er det jo færre og færre som blogger anonymt da (mener jeg å ha observert i alle fall), men det er klart man danner seg et bilde av den personen som skriver.
Det er vel også noe spesielt med blogger som medium kanskje, at det føles «virkelighetsnært» på en måte.
Du får sagt det du også! 🙂
En liten del av livet- er hva du får se… Blogg.
Nikker og smiler, og håper du har det bra, der du er. Tross alt.
Klemmer 🙂
Takk, og i like måte! 😀 Ser du driver og sender postkort fra Torrevieja, så jeg sender varme tanker i den retning og håper at de treffer deg. 🙂
Pingback: Mammablogging er ikke bra! « Lammelårtanker
Alt man viser utad er vel bare en liten del av en selv og ens hverdag, og det å skulle være forbilde for alle og enhver 24/7 er vel ingen forunt..! Jeg blogger jo ikke selv men følger en del, og det jeg ikke liker/interesserer meg for blar jeg forbi, både i bloggverdenen og på f.eks Facebook, akkurat som jeg gjør i den virkelige verden, noen mennesker interesserer meg, og fenger min oppmerksomhet, andre ikke. Det er jo også sånn i «real life» at de fleste ikke får med seg hele virkeligheten/hverdagen til et annet menneske, de som så meg på butikken i dag ser jo bare en bitteliten del av hvordan jeg har det i dag og kan lett misforstå hvordan livet mitt egentlig er..
Takk til deg, Cathrine for at du skriver og deler og lar meg bli «kjent med deg», og takk til alle de andre kloke menneskene jeg blir «kjent med» gjennom lenkene dine til andre bloggere:)
Takker for innspill Anne Kristine!
Tror det er veldig riktig det du sier – vi har alle en «frontstage» og en «backstage».
Jeg kan bare signere det du skriver her jeg!
😀
For meg som ikke har noe interiørgen (har et omsorgsgen da), så er de her interiør og mammabloggerne en sånn merkelig stamme som jeg «besøker» nå og da for å se på de her rare menneskene som går sånn opp i rollen sin.
Det blir for meg en merkelig måte å være kvinne på.
Haha 😀 Ja, sånn kan det også være!
Jeg er jo heller ikke mamma, og synes det er litt «eksotisk» med disse småbarnsmødrene og alt det rare de finner på, jeg innrømmer det. (Jeg er bonusmor på deltid da, men det blir ikke helt det samme.)
Sånn er det vel når vi får muligheten til å titte inn i en virkelighet som er et stykke unna vår egen – vi finner ikke noen gjenkjennelse i det kanskje, men det er jo likevel mulig at det kan lære oss et og annet om verden.
Pingback: Mammablogging er ikke bra! : Hjem og familie
Heia 🙂
som grønn vet du! så e det faktisk interessant å lese «historier» fra bloggverdens – tja ka skal vi si: «intriger»
Kæm i alle dager fant på å lage bloggkart?
Interessant debatt med utrolig spenn i tema…
«Vi er vanlige mennesker, og når vi blogger så er det våre vanlige interesser fra våre vanlige liv som kommer til syne. Enten det er mammabloggere som velger å dele både fra permisjonsliv og karriereliv, eller pasienter som deler fra pasienthverdagen, eller man har et mer litterært prosjekt eller humorprosjekt»
Jepp! kor kjedelig hadde det vært om alle blogget om det samme – og vi trenger sammfunnsdebatten….. vaiansen, nyansene, meningene, det vakre, det alvorlige, det hæslige and so on and on…
… og som du så rett sier: (før æ ramler ut ehh) – «Ingen er bare det du ser på nett!»
😉 Kvota nesten oppbrukt – so u all have a nice day 😀
Tusen takk for kommentar, og en fin dag til deg også! 😀
Det med bloggkartet var vel noe som ble lansert på bloggen til Eskil i sin tid: http://rolerbloggen.blogspot.no
På den tiden var bloggosfæren i Norge egentlig ikke så omfattende, og det var et knippe bloggere som «alle» kjente til. Disse var mye i fokus i miljøet rundt Sonitus, som var en anbefalingstjeneste der virkelige folk (deriblant meg en stund) satt og leste gjennom flere hundre blogger hver dag og plukket ut innlegg de følte kunne anbefales videre til andre. Man hadde også noe som het Bloggrevyen, der folk havnet på liste over populære blogger etc., som mange gikk til for å finne gode blogger og innlegg. Dessuten var Tordenbloggen i november/desember et høydepunkt – da ble Norges beste blogg kåret, med nominasjoner og stemmegivning (og valgkamper!). Den eksisterer dessverre ikke lenger, det var veldig mye arbeid med den for de som satt bak.
Og så var det bloggfeider da. Noen av de som hadde FÅ lesere kunne finne på å bli virkelig sure, og da anklaget de andre bloggere for å rotte seg sammen og være «elite» og sånn. Skikkelig barnehageoppførsel spør du meg, men men.. 😉 Det er som regel en _grunn_ til at en blogg ikke har lesere da…. Men i hvertfall var det en del debatter om det.
Da bloggmiljøet var så lite var det også sånn at de fleste fanget opp saker fra hverandre og tok debatten videre på egen blogg. Om det var f.eks. voldtekt som var «ukens tema», så ble dette gjerne diskutert heftig på flere blogger, med laaaange kommentarfelt. Nå er det jo mange som dropper å kommentere, eller de tar debatten på Facebook, eller de slenger bare ut hva de mener på Twitter med en link. Så mye av kommentarfeltkulturen har nok gått tapt, men jeg føler meg heldig i så måte da, for jeg har som regel mange hyggelige og kunnskapsrike folk innom synes jeg.
Oi sann, dette ble både mimring og skravling i en og samme kommentar. Nå skal jeg gi meg!
Og PS: Alt var ikke bedre før… 😉
Pingback: Mammabloggdebatten er fordumsfull og nedlatende | - Mammadamens mammablogg- Mammadamens mammablogg
Kjære Serendipity, takk for en strålende tur langs memory lane, med gode lenker til minneverdige (eller kanskje motsatt) bloggposter og kommentarfelt fullt av folk jeg savner – og noen jeg ikke savner like mye 🙂 Føles veldig nostalgisk og rart å lese om de gode gamle elitedebattene. Jeg startet å blogg ca samtidig som deg og syntes også disse debattene var fascinerende og litt uforståelige den gang.
Forskjellen fra da til nå er vel antall blogger og antall blogglesere. Dengang var miljøet noe i nærheten av oversiktlig (hvertfall kunne man innbille seg det hvis man hørte til sonitus-miljøet) og selv om man var uenige i hvem som var elite så snakket vi idet minste om de samme bloggene. Et av problemene med å diskutere blogger og blogging nå er at det finnes så stort mangfold. Det jeg forbinder med mammablogger er kanskje noe helt annet enn det du gjør, fordi vi ikke leser de samme. Da blir det vanskelig å diskutere og man ender opp med å snakke forbi hverandre.
Jeg har fulgt litt med på mammabloggdebatten de siste dagene men ikke skrevet noe om den selv. Blant annet fordi jeg tenker at så lenge det ikke finnes noen statistikk blir det en diskusjon basert på synsing. Hvis mammabloggerne faktisk er slik Maddam beskriver syns jeg absolutt at det kan være problematisk, men de (få) mammabloggerne jeg leser er ikke slik. Og jeg aner ikke om de er representative eller ei.
Dette ble langt og rotete, beklager det. Ikke meningen å blogge i kommentarfeltet ditt, men tror ikke jeg rekker å skrive om dette på egen blogg så da ble det her.
Uansett fint å se at du trekker noen lange linjer, det trenger vi. Som i de debattene du refererer til er det lett å slutte å kritisere eliten når man plutselig er blitt en del av den selv..
(og så kartet over bloggerbyen da, haha! det hadde jeg helt glemt. Makeløse brudekjoler, hoho!)
Kjære Frøken Makeløs!! (Eller egentlig burde det kanskje være Fru Makeløs nå??)
Tusen takk for hyggelig kommentar!
Du er jo en av de bloggerne jeg har fulgt lengst, og vi var vel mye i samme «bloggmiljø» i starten. 🙂 Det er nesten rart å tenke på hvor mye historie vi har opplevd på disse årene!
Det er definitivt noe jeg ikke savner fra den gang også, for disse elitedebattene var jo blant annet noe av det som kunne være veldig utmattende og energikrevende for mange egentlig.
Men samtidig – ja, det var spesielt når man hadde så få blogger å følge.
😀
Vi blogges videre da, tenker jeg! God helg!
Pingback: Virkeligheter og fortellinger – på nett | ~SerendipityCat~