Heltinne til frontalangrep på positivitetstyranniet

Jeg har en ny heltinne. Hun heter Lene Wikander, kjent for mange som kvinnen bak bloggen Tarapi.

Jeg har fulgt Lene på blogg og Facebook lenge nå, det føles som flere år. Makan til fresk dame med ordet i sin makt skal man lete lenge etter!

Når Wikander ikke skriver fengende og morsomme reisebrev tar hun gjerne for seg livets litt mer alvorlige sider. Dessverre har hun fått brystkreft, eller puppekreft da, som hun selv sier.

Når livet snus opp ned på en slik måte får man innblikk i andre områder av tilværelsen som man selvfølgelig helst skulle vært forskånet for, men som gjennom Wikanders skarpe blikk og tunge får en form og en omtale som gjør at man nærmest krøller tærne i skrekkblandet fryd over at noen tør å snakke så høyt og tøft og riktig om det som tross alt er veldig alvorlig og vanskelig.

I dag tar hun et oppgjør med positivitetstyranniet og den rosa bølgen på NRK Ytring, og det er fristende å sitere nesten hele kronikken De tar livet fra meg med lykke, men jeg skal nøye meg med bare ett:

Og får du attpåtil kreft eller en annen potensielt dødelig sykdom i dette rosa bomull-samfunnet vi kaller verdens beste land å leve i, så er det bare èn vei ut av uføret. Det er å vise takknemlighet, glede og positivitet over berikelsen en slik motgang gir deg. Å vise svakhet er den største synd og langt på vei kanskje også selve årsaken til hele elendigheten når alt kommer til alt.

Ja, Lene, SÅNN er det. Akkurat sånn føles det, når man blir alvorlig syk. Selv om jeg ikke har hatt en så alvorlig sykdom som brystkreft, har jeg vært alvorlig syk lenge og på «kanten» flere ganger. Den hylende frustrasjonen av omgivelsenes krav om takknemlighet og positivitet er noen ganger nesten ikke til å bære. Selv om jeg er takknemlig så det renner over for all den hjelpen jeg får og alt det gode som faktisk finnes, så får jeg lyst til å ta den største jernpanna i gryteskapet og smekke den hardt i hodet på neste person som sier «du må jo tenke positivt».

Det må da for svarte være lov til å være ulykkelig når man blir rammet av fæle sykdommer?! Hva er det folk tenker med!? Ja til flere som snakker åpent om det som er vanskelig!! Det er menneskelig å være redd, sliten og lei seg!!

Skal man ikke bli tatt på alvor om man ikke tenker positivt og prøver å ytre noen glade ord i enhver situasjon? Jeg tenker noen ganger at jeg ikke kan møte folk, fordi jeg har så mye å stri med akkurat da at jeg ikke klarer å komme med noe positivt, og da kan det liksågodt være det samme. Sånn er det. Det uutalte «vi vil bare være sammen med deg hvis du kan fake å være normal og positiv» – satt på spissen, men noe vi med mange plager og lang tids syksom føler på. Kanskje overdrevet, men ikke ubegrunnet. Hvor ble det av realismen?

Lene Wikander og Per Fugelli dere – der har vi to ærlige mennesker som tør å snakke høyt om sider av menneskeligheten som er strevsomme og vanskelige. 

Jeg har tidligere skrevet om boken til Barbara Ehrenreich, som har tatt for seg positivitetstyranniet man innhylles i som kreftpasient. Den posten er verdt en reprise nå.