Om å trives i eget selskap

Jeg er på tur, men det er ikke bare en ferietur, jeg er også med mannen på jobbreise.

Det betyr at jeg må klare å trives i eget selskap noen dager. Nå er jeg jo ikke akkurat fremmed med å være alene, det er stort sett slik det vanligvis er, men da er jeg jo hjemme.

Det føles litt mer utfordrende når man er på en ukjent plass, ikke minst fordi jeg må ut blant folk for å gjøre slike ting som å spise og skaffe meg mer eller mindre nødvendige ting.

 

Utsikt fra balkongen. Midt i hotell- og konferansestrøket. 

Men det går greit, egentlig minner det meg veldig om da jeg reiste mye i jobben før. Jeg bor på et businesshotell, jeg sitter i lobbyen med andre som er alene rundt meg, alle sitter med hver sin PC, nettbrett eller lignende. Jeg kunne likså godt vært en av messedeltakerne jeg også. Det føles litt rart. Skulle jo ønske at det faktisk var meg som stressa rundt på messegulvet 10-11 timer om dagen.

Det blir kanskje min tur til det igjen, i mellomtiden må jeg bruke timene på hotellrommet til å lade skikkelig og hente meg inn igjen etter noen små stunt med aktiviteter. 1 time utenfor rommet = 3-4 timers hvile etterpå, minst.

I dag bestemte jeg meg for at jeg måtte ha skikkelig middag, og tok meg faktisk en dusj og sminket og kledde meg for å gå ned og spise alene.

Det er bare å rette ryggen, oppføre seg som om dette er noe jeg gjør hele tiden, og stramme opp kroppen og hodet den stunden man er ute.

Jeg drikker veldig lite og veldig sjelden, men i dag ble det et glass sprudlevann mens jeg satt og så utover elven (Hillsborough River).

Jeg bestilte en porsjon linguine med sjømat – blant annet kamskjell, fisk og kremet pesto – og det var et helt riktig valg i dag.

Servitørene her er veldig hyggelige og hjelpsomme, men ikke for påtrengende. Spesielt ikke når man setter seg til med en bok og tydelig vil ha litt fred og ro.

Jeg kunne ikke dy meg for å avslutte min alene-kveld med et skikkelig stykke sjokoladekake og en dobbel espresso. Herlig!

Da jeg var i ferd med å trille meg fra bordet i retning rommet og senga kom også gjengen fra messa veltende inn døra her, så jeg fikk faktisk både sett og klemt litt på mannen i noen minutter før de skravlet seg videre til neste mottakelse og mingling. 🙂

Sånn er livet på jobbreise, og nå får jeg testet ut litt hvordan det er å «bare» være «medfølgende» også. Det viser seg at det som det meste her i livet ikke er så verst, og at alt handler om hva man gjør det til.

<3

Litt sliten, men fornøyd med å være ute av rommet, og få seg en god middag!