Den dagen jeg håndhilste på en mann.

Det er klart folk reagerer når de får vite at menn har fått instrukser om å ikke håndhilse på Malala under Nobel-besøket. 

Her skal vi hylle en prisvinner for hennes kamp mot undertrykking av kvinner, og så skal hun ikke få håndhilse på menn?
Det må vel i så fall være opp til henne selv, og ikke styres av noen andre. At Malala tidligere er avbildet der hun selv håndhilser på journalister og andre tyder jo på at dette ikke er hennes eget ønske i alle fall.

Som Marie Simonsen skriver på sin Facebook-side: «Malalas legitimitet er at hun står opp for universelle rettigheter og sier: Jeg er ingen slave. Jeg er ikke mindre verdt enn menn. Jeg er et uavhengig menneske. Og jeg er villig til bokstavelig talt å ofre livet for disse rettighetene.»

Men jeg skal ikke utsette dere for en lengre utgreiing om mine meninger her, kun fastslå at jeg håper Malala håndhilser på akkurat de mennene hun selv vil, med mindre de da motsetter seg det.

Likevel vil jeg gjerne få fortelle dere en historie fra mine egne erfaringer om håndhilsning med muslimske menn. Det er en tid og en episode i livet mitt som faktisk var med på å definere viktige valg for meg, og det er en erfaring jeg stadig kommer tilbake til, selv om den nå ligger flere år tilbake i tid.

—

Den gangen jeg håndhilste på en mann. 

Jeg jobbet på et norsk forskningsinstitutt. Vi hadde fått noen iranske gjesteforskere på besøk, de skulle være hos oss en ganske lang tid, kanskje så mye som et år. Den ene av dem, en relativt ung mann, slo følge med meg fra bussholdeplassen og ned til jobben de dagene jeg var der. Da pratet vi løst og fast om hvordan livet var i Iran og i Norge, og det ble knust noen fordommer og forutinntatte holdninger på disse små spaserturene.

Jeg husker det som en hektisk, men fin tid, og det er spesielt én hendelse som har festet seg hos meg og som gjorde at jeg ble helt sikker på hva jeg skulle fordype meg i videre i fagspesialiseringen min.

Selv om røykeloven hadde trådt i kraft, fant vi røykerne et smutthull i trappeoppgangen – helt øverst der inngangen til loftet var ble det plassert et bord og et par stoler, hvor vi kunne snike oss til noen små pauser i løpet av dagen.

En dag hadde vi vært flere som satt der og pratet med seniorforskeren fra Iran, en staselig, voksen mann med naturlig autoritet og et blikk som rommet erfaringer vi i fredelige Norge ikke kan forestille oss.

Da han kom til Norge, og til avdelingen og skulle introduseres for oss som jobbet der, nektet han å hilse på de kvinnelige ansatte – det vil si oss to sekretærer. Vi ble kanskje litt forlegne, men måtte jo bare akseptere det.

Så satt vi der da og røkte, og plutselig var det bare ham og meg der. Han var ingen lukket person, vi hadde snakket om familien hans i Iran, han hadde spurt om min familie, og det var god stemning, men nå la jeg merke til at han vendte blikket vekk og så i en helt annen retning mens han snakket.

Han var tydelig ukomfortabel med at det nå var bare oss to der, og jeg plumpet ut i det med begge beina og spurte «Er det ekkelt for deg at det er bare oss her nå?» Jeg skjønte jo hva han kom til å si, men var ikke forberedt på den sterke forlegenheten jeg selv også skulle føle da han sa at han ikke var vant til å sitte og snakke med en fremmed kvinne alene, en han ikke var i familie med. Det var egentlig ganske uhørt, og så var jeg jo ung og ugift i tillegg. Jeg skjønte at dette var noe han aldri, aldri hadde kunnet ha gjort i Iran.

Episoden satt i meg lenge, men etter hvert som vi ble bedre kjent var det som om han senket skuldrene og faktisk kunne slappe av, om det så hendte at vi ble alene i røyketrappa. For å være så tydelig som mulig: Det var aldri noen signaler som ble sendt mellom oss som handlet om mer enn en vennskapelig og kollegial interesse og nysgjerrighet for den andres liv og kulturforskjeller.

Etter hvert gikk oppholdet til gjesteforskerne mot slutten. Jeg satt og jobbet med årsregnskapet da han kom inn på sekretærenes kontor for å ta farvel, og gjorde noe jeg aldri kommer til å glemme.

Han takket for våre samtaler og vårt vennskap, og med tydelig stolthet strakte han ut hånden. Han, som ikke kunne håndhilse på fremmede kvinner, strakk ut hånden mot meg for å ta farvel.

Han må ha sett at jeg ble blank i øynene da jeg tok i mot hans gest, og gav ham et varmt håndtrykk. For å være ærlig hadde jeg mest lyst til å omfavne ham og gi ham en skikkelig god klem som takk tilbake, men da hadde jeg vel skremt hjerteinfarkt på mannen, så jeg holdt meg i skinnet.

Men enda i dag får jeg litt klump i halsen og rusk i øyet når jeg tenker på dette øyeblikket, og jeg skulle ønske at jeg kunne få takket ham, for den dagen stod det helt krystallklart for meg at jeg hadde valgt riktig tema for min fordypning i mastergraden min. Retningen min var peilet ut – det var internasjonale prosjekter og spesielt de krysskulturelle utfordringene og mulighetene som måtte bli min vei videre.

Det har jeg aldri angret på, og det valget førte meg videre til mange spennende opplevelser og møter med interessante mennesker jeg aldri vil glemme.

Et håndtrykk kan virke som en liten gest, men likevel ha stor betydning.