Stemmen sier «Du må løfte steinen», og jeg tenker «ja, selvfølgelig må jeg det». Denne steinen er jo bare i veien, vi må få den bort slik at veien igjen er farbar.
Foran meg ligger den – stor, grå, kantete og uhåndterbar både i forhold til størrelse og vekt. Men jeg løfter steinen, og jeg holder den med vaklende ben helt til jeg ikke klarer mer og må legge den fra meg. Da er Stemmen der igjen og sier «Du kan ikke gi opp».
Nei, klart man ikke kan gi opp. Har du hørt noe så dumt? Har jeg noen sinne gitt opp? Så jeg løfter steinen igjen mens det river av smerte i armer og skuldre og jeg kjenner hjertet dunke som en dampmaskin på overtid. Og så legger jeg ned steinen igjen og faller på kne i gresset for nå er jeg helt utmattet.
Men det stopper aldri, det er bare en kort pause så sier Stemmen at «Det er din stein, du må løfte den. Det kommer ikke noen og hjelper deg.» Så jeg løfter, og svetter og jeg mobiliserer alt jeg har av krefter, bruker aggresjon og sinne for å holde ut bare litt til og bare litt til.
Og sånn fortsetter det. Jeg løfter – Stemmen kjefter – jeg løfter – jeg kollapser. Jeg venter på at jeg skal kunne kjenne et snev av krefter igjen slik at jeg kan reise meg og løfte, løfte, løfte.
Liggende i gresset ved siden av den nå så hatede stenen ser jeg tilbake dit vi kom fra – er det ikke lenger?! Det føle som om jeg har gått halve jorda rundt med denne steinen, men jeg er ribbet for enhver opplevelse av tid – det eneste som gjenstår er å løfte – holde ut – og innse nederlaget nok en gang.
Steinen hater meg, jeg er sikker på det. Nå har også steinen fått Stemme, og det er nok sant som den sier. Jeg er ikke skikket til denne stenen. Jeg, som burde være det. Alle mine forutsetninger og evner, denne stenen skulle jeg ha plukket opp og lagt i jakkelomma mens jeg plystrende fortsatte langs veien. Men sånn skulle det ikke bli.
Jeg funderer på en plan. En dag skal jeg rett og slett konfrontere Steinen og Stemmen med det som er et ganske ugjenkallelig faktum: Dere har fått overtaket, dere har vunnet. Jeg er ikke kapabel til flere løft av Steinen. Jeg er ikke utholdende nok, har ikke det som trengs. Jeg kommer ikke forbi Steinen heller, så jeg får heller være her jeg er. Dere finner alltids noen andre med verktøy og krefter som kan komme og fjerne steinen for meg. Det hadde vært veldig fint – på forhånd takk.
Det er jo ikke det at jeg har det grusomt her i veikanten med lukten av friskt gress, nok av hyggelige folk som går forbi og sånt, men det er min stein som ligger der, jeg kommer ikke videre.
Kanskje jeg bare blir her. Hvis jeg legger meg rett bak steinen er det ingen som ser meg uansett. Om 10 år er allting glemt. Kanskje.
12 kommentarer
Sånne steiner blir man ikke kvitt så lett, nei. En løsning er å gå en annen vei. ;o)
jada. jeg vet, den var banal.
trips & Ticss last blog post..All respekt til musikere
Haha 😀 Men tanken er der, gå en annen vei. Jeg vurderer en hytte i skogen uten kontakt med omverdenen – kommer du med en hermetikkboks i ny og ne da eller?
Ikke noe som ikke nok sprengstoff kan fikse! 😉
Men ja… slike steiner er noe herk! *sympatiklem før neste økt*
PoPSiCLes last blog post..2,5 år for å voldta en 10-åring?
Takk 😀
Søker etter sprengstoff!!
Dette var utrolig fint skrevet, Serendipity.
Selv om slike steiner hører f… til.
Solskygges last blog post..Nattens ord.
Takk for det, litt frustrasjon som må ut…
Dette var sterkt skrevet, og rørte meg helt inne i hjerterota. Godt at det er blomster og gode mennesker bak steinen. Men man vil jo videre, vil fjerne steinen og være klar til neste hindring…
Kjempefint…virkelig kjempefint skrevet! KLeM 😀
Tusen takk for at du likte teksten!!! Og stor klem tilbake!!
Ikke stort mer å si annet enn at du traff her og… *klem*
Lothianes last blog post..Ödet er ditt verk (mer inspirasjon)
Har du prøvd å klatre opp på steinen og sitte der og dingle med beina? Jeg har av og til en følelse av at det er der jeg befinner meg.
Alle kan ikke bestige verdens høyeste fjell, det må vi bare innse, det er klart vi kan prøve, men kanskje heller satse på småfjellene, de er lettere å flytte, forsere og hoppe over 😉
Du setter ord på det vi andre tenker og kjenner, takk for det.
nb denne bloggen må bare bestå
Hmm…kanskje det ikke var en så dum idé!!
Tusen takk for gode ord om bloggen, jeg er jo av og til i tvil om jeg vil/bør skrive så mye, om det er lurt å bruke tida si på. Men jeg kommer alltid tilbake til at jo, å blogge selv og å lese blogger gir og har gitt meg så utrolig mye både personlig og faglig at jeg klarer ikke slutte med det!!!
Veldig, veldig fint skrevet.
Tordenlills last blog post..Påskekyllinger av pappmasje