Hold kjeft, pasient

14

Jeg leste denne historien på Aftenposten om et par der kona ville ha keisersnitt ved sin andre fødsel. Den første hadde vært tung, lang, traumatisk og etterlatt varige problemer. 

Min historie handler ikke om keisersnitt og fødsler, men om den holdningen paret møtte:

Forventningen var at vi bare skulle holde kjeft og finne oss i det.

Uansett hvor mye de prøvde å argumentere for eget ønske, formidle tidligere erfaringer, diskutere fakta, så ble de møtt med en holdning om at «det går nok bedre denne gangen». Overlegen nekter og nekter på at hun skal få ta keisersnitt.

Jeg kaller disse legene «Hold kjeft, pasient»-leger.

Jeg har møtt min del av dem, etter mange år som langtidssyk. Først og fremst på forskjellige sykehus. Leger som ikke har møtt meg før, leger som ikke har lest papirene mine. (Gjør de egentlig noen gang det?) Leger som møter mine «jammen, jeg har et problem som…» eller «det har skjedd meg før at..» med ord som egentlig betyr «Hold kjeft, pasient, og la oss gjøre som vi vil med kroppen din, dette bestemmer ikke du.» Den vanligste setningen: «Det er er slik vi bruker å gjøre det…» (Spesielle behov? Bah, du din nervøse hypokonder skal ikke komme her og fortelle oss hvordan vi skal gjøre jobben vår! En løsning for alle, det er greia.)

Og ofte i ettertid «dette bruker ikke skje». (Ups, liksom. Var ikke meningen altså.)

Lurer på hvor mange sykehustraumer og hvor mye legeskrekk som har blitt skapt av disse «Hold kjeft, pasient»-legene.

Man kan jo ha så mye samhandling og konferanser med fine ord om brukermedvirkning som man vil, men så lenge disse «Hold kjeft, pasient»-legene sitter og hersker på sykehusene så vet vi pasienter at risikoen for å igjen oppleve noe som gir forverring eller feilbehandling er større enn vi tør å ta.

Satt på spissen dette, og gjelder ikke for alle, men det er faktisk et problem.

Share.

About Author

14 kommentarer

  1. Kunne ikke vært mer enig. Tror alle langtidssyke har møtt endel av dem – som du sier er det ikke gyldig for alle leger, men en god gruppe! Synes spesielt at enkelte spesialister er veldig opptatt av at de vet best. Hadde nylig en slik opplevelse selv med en nevrolog på Ahus. Ja, de snakker så fint om brukermedvirkning men når det kommer til stykket så virker det som om de synes pasienter som vet hva de vil og hva de vil behandles for og har en formening om hva og hvordan – så liker de det ikke så veldig godt allikevel.

    • For noen leger (ikke alle!) virker det som om de helst ser at pasientene ikke er brysomme, men mest mulig lydige og «snille».

      Gjør som du får beskjed om og ikke mas…

      Tror ikke vi får noen reell brukermedvirkning før disse holdningene endres.

  2. Hold kjeft, pasient! Og «det betyr ikke noe selv om det står i journalen din»!
    Sykehusleger leser aldri journalen – er min erfaring.
    De s e r på den, men leser ikke ordene.

    Vil tro at allergi, spesielt mot medisiner, er en relativt viktig del av en journal, men jeg har ennå ikke opplevd å ikke måtte gjøre oppmerksom på det. Det som pleier å skje er at legen gir beskjed om at jeg skal bruke nettopp denne medisinen, jeg får hakeslipp, og en lett nervøs sykepleier begynner å «harke» og veive litt med armene for å prøve å få legen til å oppfatte at dette ikke lar seg gjøre. Og da synes jeg det er tryggest å slenge inn et «NEI, allergisk!»
    Det kan bli møtt med mistroisk blikk og «hvordan arter DET seg da», eller en slags avfeiing og «jaja, da får du ikke det» men heldigvis også med en saklig «ok, da må vi finne et annet alternativ».

    Jeg har faktisk stor forståelse for at sykehusleger (og alle andre yrkesgrupper på sykehus) har en voldsomt hektisk hverdag med stort ansvar – men ikke la det gå ut over pasientene! Vi gjør faktisk så godt som vi kan vi også!

    • Det at vi pasienter gjør så godt vi kan er det mange leger som med fordel kan ta inn over seg!!

      Jeg har hørt så mange «skrekkhistorier» om venner som har blitt påtvunget medisiner de har sagt fra at de er allergiske mot, og likevel blitt møtt med «jammen du MÅ ta denne, for det er sånn det skal være». Og etterpå «oi, det var en kraftig allergisk reaksjon gitt».

      Det er umulig riktig at det skal være nødt til å gå på helsa og livet løs før man blir hørt!

      • Nei, det kan umulig være riktig.
        Men det er et faktum at en del leger ikke hører og ikke ser.
        Vet ikke om jeg skal si at det forhåpentligvis er et stressutløst fenomen? Men jeg antar at det er lettere å reparere et dårlig fungerende arbeidsmiljø enn menneskers personlighet. Altså håper jeg at det er stress som gjør at disse legene mister både hørsel og syn – og durer avgårde så pasienter og sykepleiere skvetter veggimellom.

        Kanskje de burde prøvd litt cbt? Eller mindfulness??? (Beklager, men noen dårlige vitser bare ber om å bli levert… 😉 )

        • En del av det er helt sikkert et resultat av stress og tidspress, men jeg tror dessverre ikke det er hele svaret.

          Det er jo også et dilemma for legene: Hvordan skille mellom de pasientene som faktisk er ganske opplyste om egen situasjon og de som «bare» er nervøse og usikre? Uansett er det en for stor risiko å ta å _ikke_ lytte til pasienten, mener jeg.

          Ja, kanskje de burde prøvd litt mindfulness? 😉

  3. TanteLappe on

    «Hold kjeft. pasienter» -leger var et bra navn på denne rasen.

    Jeg foretrekker helt klart de legene som innrømmer at de ikke vet noe om akkurat dette feltet, eller at de vil undersøke mer, fremfor de som overkjører, ikke lytter, og tar «slik har vi alltid gort det her»-linja.

    • Etterhvert så kan det jo fort bli at man foretrekker å IKKE møte nye leger, i frykt for å trekke feil lodd og ende med en «Hold kjeft, pasient»-lege… Det er jo i hvertfall ikke bra!

  4. Ah, få meg ikke i gang..! 😉

    ja, det er dessverre mer enn nok av disse «hold kjeft, pasient»-legene der ute, som tydeligvis har kommet dit hen at de er møkklei av argumenterende pasienter, og sikkert dypt dypt inni seg lengter tilbake til den tiden da leger ble sett opp til og behandlet med stor respekt, uansett hvor mye feilbehandling de drev med.

    • Hehe, jeg kjenner følelsen av «ikke få meg i gang». 😉
      Det er vel egentlig ganske betegnende at en artikkel om et tema som ikke berører meg i det hele tatt setter i gang en slik reaksjon.

      Jeg vil jo gjerne behandle mine leger med respekt, og det gjør jeg også – hos de som behandler MEG med respekt!

      Men jeg tror jeg er litt ferdig med den tiden hvor respekt kom automatisk bare på grunn av en tittel gitt. Selv om jeg respekterer den fagkunnskapen de har (og de fleste er jo faglig veldig dyktige), så klarer jeg ikke ha tillit eller respekt til den som skal fikle med kroppen min før de har vist meg at de er respekten verdig.

  5. I min journal står det «påstår at hun er allergisk for penicillin». Jeg har gjentatte ganger fortalt at jeg var millimeter unna å stryke med av penicillin når jeg var barn. I min sykemelding står det «Utmattelse» som årsak til sykemelding. Jeg har en nakkeskadde… noe jeg har påpekt gang på gang. Så NEI de leser ikke, hører ikke og VIL ikke forstå at enhver kjenner sin kropp og helse BEST.

    • «Påstår» ja… Det er NETTOPP slike ting jeg mener!

      Og hva skjer da, skal de «bare prøve» hver gang du skal ha penicillin? For jeg har vært i samme situasjon selv hvor jeg gang på gang må prøve ting jeg VET jeg ikke tåler, fordi legene sier det. Så vondt!

  6. Et par sånne leger kostet meg nesten livet og muligens var det de som «gav meg» ME også, fordi det tok nesten halvannet døgn før noen tok meg på alvor og jeg ble akuttoperert. Jeg reiser ikke frivillig på sykehus. Måtte en gang innom sykehuset for å hente noen i den tidligere jobben min og fikk nesten panikkangstanfall. Av og til tenker jeg at jeg må nok bli døden nær, før jeg noen gang utsetter meg for slik behandling igjen. Sykepleierne derimot, var alle fantastiske (var innlagt i 6 dager og møtte bare fantastiske sykepleiere).

    • Det er en grusom historie du har bak deg, ikke rart at du har fått sykehusangst.

      Dessverre er den veldig gjenkjennelig. Jeg har opplevd noe av det samme selv, og lar meg ikke innlegge på noe sykehus med mindre jeg er bevisstløs. Jeg har møtt så mye kunnskapsløshet som har ført til feilbehandling og direkte mishandling at jeg tør rett og slett ikke ta sjansen.

Leave A Reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.