Hmm…

4 kommentarer

1. 

   Sokken on 20. juni 2008 00:45

   Jeg ser ikke på samboerskap som en prøveperiode.
   Jeg trenger ikke ett løfte om «å elske og ære til døden skiller oss ad», for å vite at den kjærligheten jeg deler med min utvalgte, er ekte. For det er den.
   Det er mange måter å dele ett liv sammen på. Sambo, særbo, ekteskap…..Det som er rett for ett par, er feil for ett annet. Det vil allikevel ikke si at kjærligheten er større eller mindre hos den ene eller den andre.

   Men nei, samboerskap er ikke en prøveperiode i mine øyne.

   Sokken’s last blog post..Ett slags søkeord eventyr.

   Reply
2. 

   randi on 20. juni 2008 01:51

   Jeg tror det kommer ann på valget. Å gifte seg er et bevist valg som må planlegges, i alle fall såpass at man bestiller tid 😉 og signerer på det – Det kan samboerskap også være, men av og til «bare blir det sånn», en glidende overgang fra å sove litt hos deg og litt hos meg, litt sånn praktiske/økonomiske ting som gjør at man «plutselig er samboer».
   Etter min oppfatning har det ikke noe med kjærligheten å gjøre, hverken i styrke eller dypde eller ekthet -men rett og slett om man har tenkt seg om. Om man satser, om man velger – «i gode og onde dager» betyr vel mest at man har tenkt over og innsett at onde dager vil komme. Det var det med bevisthet – og realisme…
   Også bør samboere ha en kontrakt – fordeling både ved «samboer-skilsmisse» og død!

   Dette ble ikke særlig romantisk tror jeg…. 😉

   randi’s last blog post..Med patent på Ordet

   Reply
3. 

   Tomas on 20. juni 2008 23:44

   Dersom man bestemmer seg for å dele resten av livet, er det ingen prøve lenger, men et ekteskap (av en eller annen type, uansett hvordan man formaliserer det).

   Men å feire dette, og invitere venner/familie til å være med på feiringen, er en veldig bra ting. Lag deg et bryllup uansett hva du gjør! Og om du får en fremmed person til å si noe høytidelig om det løftet som ligger i bestemmelsen om «resten av livet», vil det også være med på å gjøre feiringen spesiell. Det er i grunnen ganske bra å ha seremonier, og feiringer.

   Selv har jeg gifta meg både i kirka (mitt første ekteskap) og i tinghuset (mittnåværende), og angrer ikke på noen av dem. 😉

   Tomas’s last blog post..En indre rustning av tungmetall

   Reply
4. 

   ~SerendipityCat~ on 22. juni 2008 21:07

   Takk for gode og kloke kommentarer!

   Uavhengig av hvordan man velger å leve sammen, må man finne noe som er riktig for hver enkelt og da har jeg stor respekt for det at man faktisk _velger_ dette aktivt. Det er litt sånn at det «bare blir sånn» mange ganger når folk treffes og flytter sammen, og for meg trengs det litt mer enn bare det. Jeg vil gjerne ha følelsen av at jeg er _valgt_ og at vi har samme fremtidsvisjon for samlivet vårt.

   Så tror jeg også på formalisering og at ritualer har en viktig plass i menneskenes liv, og til tross for at jeg mange ganger har tenkt på institusjonen ekteskap som uthulet og gammeldags, belastet av tilskrevet meningsinnhold som går i mot mye av det jeg står for – ja, så kjenner jeg likevel at JEG vil gifte meg med den jeg har tenkt å dele resten av livet med!!

   Jeg får forskjellige svar og begrunnelser når jeg spør folk om dette, det er deilig. Jeg er for tida litt interessert i dette da sjø, og det er ikke bare fordi jeg er blitt giftesjuk eller noe 😉 Hva hadde vi for eksempel vært som samfunn uten noen som helst ritualer og seremonier? (Og da tenker jeg ikke nødvendigvis på religiøse..)

   Dette kan det grubles mye og lenge rundt kjenner jeg, ingen fasit er nødvendig. Jeg er glad på alles vegne som finner noen å elske gjensidig og skape en livsramme med.

   Reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.