Bestefar
Hva skal man ta vare på? Før eller senere befinner man seg i den situasjonen at man skal rydde ut av besteforeldres eller foreldres hjem når de er borte. Der står man, midt i den helheten et hjem er, den helheten skal nå slutte å eksistere. Alle historiene og følelsene i hjemmet må stykkes opp i ting, og det er umulig å ta vare på alt.
Så jeg tar med meg småting. For hva skal man ta vare på? Et knappeskrin, en symaskin. Brev, bilder og sånt som har følelser i seg. Jeg finner så mye. Møbler trenger jeg ikke, bestikk har vi nettopp kjøpt nytt, gamle vaser passer ikke inn. Det jeg vil spare er ting med mening og minner, om ikke noe alle skjønner så i alle fall for meg.
Inne blant en bunke gamle julekort finner jeg et utklipp fra Adressa, et leserbrev, som mormor har tatt vare på. Det var jeg som ga det til henne en gangjeg fant det. Diktet skal visstnok være funnet i nattbordskuffen til en gammel dame på et engelsk sykehjem etter hennes død. Jeg vet ikke om det stemmer. (Engelsk tekst her.) Det er sikkert ikke ukjent for en del:
Hva ser du, søster, i din stue?
En gammel, sur og besværlig frue,
usikker på hånden og fjern i blikket,
litt grisete og rotet der hun har ligget.
Du snakker høyt, men hun hører deg ikke.
Hun sikler og hoster, har snue og hikke.
Hun takker deg ikke for alt det du gjør,
men klager og syter, har dårlig humør.
Er det hva du tenker, er det hva du ser?
Lukk øynene og se, det var noe mer.
Nå skal jeg fortelle deg hvem jeg er,
den gamle damen som ligger her.
Jeg er en pike på ti, i et lykkelig hjem
med foreldre og søsken – jeg elsker dem.
Jeg er ungmø på seksten, med hjerte som banker
av håp og drømmer og romantiske tanker.
Jeg er brud på tyve med blussende kinn.
I mitt eget hjem går jeg lykkelig inn.
Jeg er mor med små barn, jeg bygger et hjem.
Mot alt som er vondt vil jeg verne dem.
Og barna vokser, med gråt og latter.
Så blir de store, og så er vi atter
voksne alene som nyter freden
og trøster hverandre. Og nyter gleden
når vi blir femti, og barnebarna kommer
og bringer uro og latter hver sommer.
Så dør min mann og jeg blir ensom med sorgen,
og sitter alene fra kveld til morgen.
For barna har egne hjem,
det er så mye som opptar dem.
Borte er alle de gode år,
de trygge, glade og vante kår.
Nå plukker alderen fjærene av meg.
Min styrke, mitt mot blir snart tatt i fra meg.
Ryggen blir bøyd og synet svikter,
jeg har ikke krefter til dagens plkter.
Mitt hjerte er tungt og håret grått.
Med hørselen skranter det og så smått.
Men inne bak skrøpelighetene finnes
det ennå så meget vakkert å minnes;
barndom, ungdom, sorger og gleder,
samliv, mennesker, tider og steder.
Når alderdomsbyrden tynger meg ned,
så synger allikevel minnene med.
Men det som er aller mest tungt å bære,
er det at evig kan ingenting være.
Hva ser du, søster? En tung og senil
og trett gammel skrott? Nei, prøv en gang til.
Se bedre etter – se om du kan finne
et barn, en brud, en mor, en kvinne.
Se meg som sitter der innerst inne.
Det er meg, du må prøve å se – og finne.
9 kommentarer
Det er et nydelig dikt, jeg har det hengende på veggen min.
Så koselig!
Det ble ganske sentimentalt og fint for meg å finne igjen dette diktet i den situasjonen. Man skal liksom ta vare på slike øyeblikk og forsøke å huske mennesket og livet som har vært. 🙂
Nytt for meg men et tankevekkende dikt – for det er jo sant; det er lett å se bare den siste livsfasen; forfallet, alderdommen.
Dette burde vel egentlig være å finne på alle syke og aldershjem -på pauserommet og inngå i velkomstmappen til alle nyansatte, å se og møte mennesket, ikke «tilfellet».
Jeg kopierer det og legger det i min mappe jeg! Takk!!
Randi: Så flott!! Og værsågod 🙂 Jeg tenkte det samme som deg, det er noe med at man må se forbi. Tenk på det _livet_ som har vært.
Dette diktet liker jeg. Har selv tatt vare på det for noen år siden og har det enda:)
Såg det første gang i fagbladet jeg har.. siden jeg da jobber som hjelpepleier :)Tankevekker 🙂
Kjempefint dikt. Ett dikt vi alle burde ha lest opp til flere ganger.
Hallo 🙂
Nydeleg dikt og da min kjære farmor døde i 1994 las jeg dette i begravelsen hennes. Diktet fant jeg i en pensumbok til hjelpepleieutdanningen.
Jeg hadde mistet diktet og vart så glad da jeg fant det her hos deg 🙂
Takk !
Mvh
Anne Grethe
Dette var utrolig fint og en veldig tankevekker. Jeg er uhelbredelig kreftsyk og vil så gjerne bli sett for den friske meg. Jeg er mamma og kone. Jeg har så mange ressurser. Jeg har en historie. Jeg er under 50 år. Jeg er ikke bare en kreftdiagnose. Jeg er HELE meg. Kreftdiagnosen er en liten del av meg. Jeg syns det diktet traff meg også der jeg står selvom jeg ikke er gammel.
Takk for at du delte det.
Til Lille meg: Dette diktet er det mange som har et sterkt og personlig forhold til har jeg skjønt, men historien din gjør meg ekstra rørt.
Jeg skjønner godt at du ikke vil bli sett bare som pasient eller som en diagnose!! Håper at de rundt deg lar deg få lov til å fylle også de andre rollene i livet ditt selv om du er syk.
Sender deg en spesiell klem og gode tanker.