Jeg er ikke overrasket over rapporten som viser et «Livsfarlig informasjonssurr i norsk helsevesen». Rotet i informasjonsflyten er av organisatorisk art, og ikke en kritikk av enkeltpersoners innsats for pasienten. Det er en skremmende virkelighet som vi må ta inn over oss, og som det må gjøres noe med.
I løpet av de siste to årene har jeg dessverre vært nødt til å være pasient i situasjoner med varierende grad av akutt og kritisk sykdom. Flere ganger har jeg vært livredd når jeg ligger på et akuttmottak og det kommer en lege inn som ikke har noen som helst informasjon om meg fra før – hvor det at jeg selv har sørget for å ha med et sammendrag av medisinsk informasjon, kontaktinformasjon til leger og spesialister og lister over medikamenter, symptomer og tidligere funn er det eneste som har gjort behandlingen forsvarlig. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har blitt takket av helsepersonell for at informasjonen er blitt gjort tilgjengelig for dem – som en slags «medisinsk CV» i kortformat.
Det er mye å si om dette temaet, men det jeg stadig kommer tilbake til er å advare de som er så sterkt imot innføring av elektroniske journaler og baser for pasientinformasjon (så vel som en samhandlingsarkitektur for dette) – én dag kan det være du som ligger der på akutten etter en ulykke og får en medisin du ikke tåler fordi ingen der vet dette. Hvis du tror det verste som kan skje er at noen snoker i journalen din og finner ut at du hadde en kjønnssykdom i studietiden, vil jeg kalle deg naiv. En dag er det du som ligger der så syk at du ikke klarer å gjøre rede for deg, og opplever fortvilelsen når en trøtt nattskift-arbeidende turnuslege skal forsøke å «intervjue» deg om hele din medisinske livshistorie, og gjerne din families også, for å finne ut hva som feiler deg og hvordan de skal behandle deg.
Lykke til.
