«Skjønner du nå?» #Tekst

4

Det hadde vært en lang dag på Medisinsk Overvåkning. Det hadde vært sterke smerteanfall, voldsomme kramper, leger som stod ved fotenden av senga og stilte sine spørsmål om det var slik alltid, ofte eller sjelden, om man på  kunne si en skala fra én til ti, der ti var den verste smerten man hadde opplevd, ja hva var det da?

Spørsmål som ble møtt med et uforstående blikk fra en utmattet kropp, og tørre lepper som ba og ba om å få lov til å slippe smerten. Sånne leger, de som kommer inn på nattevakten uten å ha lest journalen en gang, de vil vi ikke snakke med.

Heldigvis interesserte leger og sykepleiere som tok tak, som gjorde  research og kom tilbake med en bekymret rynke i pannen og merkbart lavere stemmer enn før. Som slukket lyset, som dro for gardinene, som ikke tok på fordi de hadde skjønt at det gjorde vondt verre. Som la utskrifter fra info de hadde funnet på nett klipset fast til overvåkningsskjemaet, med understrekninger. Som oppdaterte nestemann som kom på vakt om hele situasjonen, slik at man skulle slippe å bruke sin lille rest av energi, de få smertefri øyeblikkene, på å gjenta seg selv igjen og igjen og igjen og igjen.

En assistentlege som har vært inne og sjekket på deg igjen, som nå har fått se noen av de verste anfallene, hos pasienten som virket så oppegående bare for noen timer siden. Du strekker ut hånden og griper henne om håndleddet, det er enda et spørsmål du ha svar på. «Skjønner du nå,» sier du, «hvorfor jeg var så redd for at dere skulle legge meg på en travel sengepost der alle har for mye å gjøre og ingen vet noe om tilstanden min. Der det kan ta tjue-tredve minutter før du ber om hjelp til du eventuelt får det. Skjønner du hvordan det ville vært for meg?»

«Ja, det skjønner jeg nå,» sier hun, «og du skal ikke dit, vi må beholde deg her. Nå vet vi hva det dreier seg om.» Og det er som om tusen steiner letter fra skuldrene dine og fordamper, og du kjenner at her, kanskje her, kan det gå an å hvile og å be om hjelp og faktisk få det.

For her er det noen som skjønner.

Share.

About Author

4 kommentarer

  1. Jeg vet jo ikke helt hva jeg snakker om her, jeg har aldri opplevd sterke fysiske smerter. Jeg innbilder meg at det blir noe i likhet av hvordan jeg følte det da jeg var på lukket avdeling, og en av pleierene som egentlig skulle få meg til å fylle ut masse kognitive skjemaer, en dag så at jeg hadde en virkelig dårlig dag… og derfor bare ga meg en klem og lot meg være i fred istedet. En av de få virkelig gode sykehusopplevelsene mine.

    Det er så godt at det finnes noen virkelig gode pleiere der ute også.

  2. Pingback: Tweets that mention ~SerendipityCat~ » “Skjønner du nå?” #Tekst -- Topsy.com

Leave A Reply