Det er sol ute. Mannen er hjemme, og jeg vil GJØRE noe. Brakkesjuka sitter som en klo i nakken, jeg lengter etter lys og luft.
Skal vi gå ut? JA, det gjør vi! Lunsj et sted! Mat, kanskje kake også!
Finner klær, klarer å skifte. Må sette meg på gulvet når jeg kler på meg. Det suser i hodet. Vi begynner å diskutere. Hvor skal vi dra? Hva skal vi gjøre? Jeg vet ikke, han vet ikke. Hva vil du? Hva vil du!
Jeg vet ikke hva jeg vil, bare at jeg vil ut. Prøver å tenke, mens jeg begynner å sminke meg. Prøver å tenke, men han snakker samtidig. Klarer ikke tenke og snakke samtidig, når jeg er så svimmel og tinnitusen bare blir høyere og høyere. For mye lys her.
Klarer ikke holde fokus på ansiktet i speilet, ansiktet som er dratt og hardt. Smertene begynner å stråle ut i hele høyre side av kroppen – et tegn på at jeg allerede har stått for mye. Prøver å roe ned, puster og lukker øynene. Mannen snakker og snakker – jeg synes han maser og har for høy stemme. Det blir amper stemning, vi har ingen plan.
Jeg vil ikke dra et sted med for mye folk, og i hvertfall ikke barnefamilier. Jeg trenger mat snart, men alle stedene vi kan komme på i nærheten er sikkert søndagsfulle.
Nå klarer jeg ikke stå oppreist lenger, og legger meg litt på senga. Tenker at jeg bare må hente meg inn litt igjen. Lukker øynene, puster, tenker at dette skal gå bra.
Det gjør ikke det, smertene blir sterkere, klokka tikker og nå må jeg ha mat og medisiner. Lunsj ute er det bare å glemme.
Mannen prøver et forslag om å kjøre tur, bare få sett litt. Jeg svimer med øynene, alt gjør vondt. Hvordan skal jeg klare å sitte i en bil nå? Og hva er liksom poenget med det?
Kramper i leggene, stikkende smerter i magen – jeg ville ikke klart å kose meg ute om vi så skulle på en av mine yndlingsrestauranter. Kroppen vinner over viljen til å komme seg ut. For mye styr på en gang. Får prøve igjen neste helg med bedre planlegging. Jeg funker ikke spontant lenger, klarer ikke å kle på meg og dra rett ut uten å ha en plan, uten å kunne dele opp i små etapper med hvile imellom. Må vite hva jeg går til, om jeg kan tåle det. Ikke rart han synes det er vanskelig å være sammen med meg.
Av med klærne igjen. Skrur opp varmeovnen, pakker meg inn i pysjen og legger meg under dyna. Farvel søndag.
24 kommentarer
Vi har en lignende søndag du og jeg. Banale avgjørelser er helt umulige. Ost eller egg? Sorte eller grå sokker? Glem det, jeg klarer ikke. Vurderte å dusje, men ombestemte meg og krøp tilbake til sengen. Det er deprimerende, men det hadde vært enda mer deprimerende om vi sluttet å ha lyst til å gjøre noe som helst, tenker jeg.
Men få deg noe mat i hvertfall. 🙂 Sender over virtuelle vakre salater og en boks assosierte kaker.
Assorterte heter det visst også. Gee. Språkfail i tillegg.
Hehe, jeg synes det var litt fint med assosierte kaker jeg. Som om den ene kaka etterfølger den andre i tema: Sjokoladekake med mangopynt –> Mangokake med jordbærlokk -> Jordbær med pisket krem –> Bløtkake! Osv Osv… 😀
Det er så kjipt med sånne dager, ikke minst fordi det dreper alle forhåpninger og tro på alt man ligger og planlegger i hodet sitt at man skal få til å gjøre. Fordi det synliggjør så altfor klart hvor dårlig man faktisk er.
Slik det er nå, så orker jeg nesten ikke legge planer en gang.
Hadde store ønsker og planer for søndagen her og. Men ligger fortsatt på sofaen i truse og ullgenser, og lurer på når kreftene skal komme. Det hele koker ned til at jeg skal dusje, men uten å vaske håret. Dropper sminken, dropper ryddingen, dropper å finne antrekk som jeg kan føle meg litt fresh i uten at jeg skal bli kald, dropper rusleturen rundt kvartalet, dropper lunch ute, dropper middag ute….. Fuck fuck fuck:(
Føler så med deg <3
Trøsteklem <3<3<3
Kjenner meg så alt for godt igjen i det du skriver (bortsett fra det med sminkinga da 😉 hehe )
Det skal komme bedre dager! For det har jeg bestemt!!!
Usj, Kjenner også igjen og det er bare bedritent 🙁 Masse MASSE god bedring, søta! Stooooor KleM ღღღღ
Klem herifrå!
🙁
♥♥♥
Uff uff uff saa trist! Sender varme tanker og haaper at om ikke lenge faar du mange nydelige sondager du kan fylle med god mat og gode venner…
Tusen takk. 🙂
Kjipt!
Masse god bedring til deg… og håp om at du neste gang får nesa utenfor døra iallfall før det blir nok.
Hehe, ja det hadde jo vært kjekt å ihvertfall snuse LITT på den friske lufta! 😀
Åh. Dette var en veldig god beskrivelse av hvordan hverdagen kan være når man har ME, godt skrevet var det også! 🙂 Kjenner meg igjen så mye at det gjør helt vondt.
Sender deg en stor klem og masse god bedring! 🙂
Tusen takk for gode ord Iris. At det er gjenkjennelig for deg gjør at jeg tror jeg treffer noe som gjelder flere. Og kanskje noen «utenfor» også, som kan forstå litt mer av hvordan det oppleves?
For det er jo ikke så lett å se utenpå at det føles som om hodet kjører mega-karusell bare av å snakke og forsøke å få til noe. Av og til tenker jeg at jeg sikkert kan oppfattes som sur og fjern, mens det i virkeligheten er sånn at jeg strever for å konsentrere meg nok til å få med meg hva den andre personen sier. Og så skulle klare å formulere et svar i tillegg!!
Men det er jo gode dager og dårlige dager. Jeg trøster meg med det. 🙂
Som en av de «utenfor» kan jeg bare svare et rungende JA paa at skriverier som dette hjelper meg aa forstaa hva dette dreier seg om. Og det hores dessverre helt forferdelig ut… 🙁
Jammen det ER forferdelig. 🙂
Men så er det jo ikke forferdelig HELE tiden da. Det er veldig mye bra også!
De e itj bærre grusomt sjø! 😉
Av og til er det jo nesten så en ikke forstår det helt selv, hvordan ting kan være sånn. Kanskje blir trangen til å fortelle om det en del av måten å forstå det selv også.
Det er riktig som du sier, det ER forferdelig, og så absolutt umulig å selv forstå…
Ahh tenker man, fin dag, jeg dusjer, kler på meg, tørker håret, og vips tilbake til soffa`n for det ble for mange ting på en gang, men kan alltids lukke opp vinduet litt for ivertfall kjenne den gode luften utenfor 🙂
Ja, dagene er tøffe, men vi må jo bare smile, og tenke at vi blir nok bra en gang?!?? eller??
Jeg er virkelig superglad for at du har «trangen» til å fortelle, det gjør at vi andre også kommer gjennom dagen 🙂 Tusen takk, og prøv å få det beste ut av denne dagen du også.
Det er som du sier, vi prøver å få det beste ut av dagene. 🙂 Og så er det slik at om det ikke går, så kan en ikke begynne å tenke at «det kommer til å være sånn alltid» eller lignende ting. Da er det bare å si «greit, i dag gikk det ikke.. vi prøver igjen i morgen!».
🙂
Du burde skrive noe slikt å sende det som kronikk til Aftenposten. Jeg tror mange kunne hatt godt av å lese hvordan en enkel situasjon som det å ta en tur på søndagen kan fortone seg for en ME-syk. Det er lett å ta for gitt den helsa si, og det er enda lettere å tenke at folk bare later som når man ikke vet.
Når det er sagt, sender jeg gode vibrasjoner fra Belgia og håper tirsdagen er en bedre dag 🙂
Tusen takk for gode ord og vibber fra Belgia Hege! 😀
PS sitter litt sånn med tårer i øynene her, dette gjorde inntrykk… Må gå og finne frem den håndkremen jeg snakket om i forrige kommentar nå.
Hei!
Jeg har opplevd det du forteller mange ganger. Man kan glemme fort at bare diskusjonen om hvor man skal gå med den du skal være sammen med kan ta 50% av det du har å gi den dagen. Etterpå diskusjonen føler seg gjerne som en ballong halvfull av luft som såvidt orker å holde seg over bakken.
På slike dager tenker jeg ofte på en bok jeg har lest, og føler meg bedre. Jeg vil anbefale deg den på det aller varmeste (om du ikke allerede har lest den): «Du skal leve et liv, ikke vinne en krig» skrevet av Anna Kåver. (http://bit.ly/fSKrAo) Jeg ble ikke friskere av den, men roligere og mer aksepterende. Det var en lettelse og jeg følte en byrde var forsvunnet uten at jeg kan forklare hvorfor. Om du har lest den; vil jeg med dette minne deg på budskapet på slike søndager 🙂
Håper du føler deg friskere, og at du finner masse å hygge deg med når du hviler deg 🙂
Gode tanker fra Marianne
Tusen takk Marianne! Skal se nærmere på den boka, vi trenger nok alle mer aksept for situasjonen. 🙂
Dette kan jeg kjenne så godt igjen. Man har så lyst og kroppen skriker etter å komme seg ut i frisk luft, men samtidig så kollapser den helt sammen når ting ikke er nøye planlagt.
Vet ikke hvor mange ganger jeg har måttet gi meg på tap, med ene foten nedi buksebeinet, sittende på golvet og følelsen av å sitte på en båt i uvær inntar kroppen.
Bare å finne senga igjen. Her blir det ingen luftetur nei.