Mentalhygiene for langtidssyke

25

Jeg vet dessverre ikke hvem som har laget plakaten over, men jeg fant den postet av Norsk Revmatikerforbund på Facebook. 

Den ga meg inspirasjon til å si noe om viktigheten av å drive mentalhygiene når man er langtidssyk, og kan også ses i sammenheng med forrige post.

Vi vet alle hvor viktig personlig hygiene er – å få dusjet og skiftet klær gjør alltid at man føler seg litt «freshere» (selv om man kan bli helt utslitt av en dusj når man er veldig syk). På samme måte som vi passer på vår kroppslige hygiene, må vi som er syke være ekstra flinke til å drive mental hygiene.

Jeg bruker å sammenligne de negative og triste tankene mine med hybelkaniner. Om jeg ikke «rydder» og «vasker» også i tanker og følelser, får det triste vokse seg stort og mørkt. Mentalhygiene går både ut på å gjøre ting som gir hyggelig input, blant annet for å unngå å bli deprimert, men også å for eksempel noen ganger korrigere seg selv hvis man kjører seg fast i negative tanker. Et eksempel er at man tenker at man ikke er verdt noe fordi man er syk og ikke har arbeid og inntekt, og så ubevisst ser etter meninger og holdninger som bekrefter disse triste tankene.

Hvis vi ser på de punktene som er dratt frem i plakaten over, så kan jeg jo komme med noen kommentarer:

1) Aksept. Å lære å akseptere at man er syk, og at man antagelig kommer til å være det i lang tid er en vanskelig prosess. Her trenger man ofte hjelp underveis, det er min erfaring i alle fall. Andre syke, interesseforeninger og helsepersonell med god forståelse av sykdommen kan være veldig nyttige samtalepartnere. Man trenger også at omgivelsene (i hvertfall den nærmeste familie og partner) også viser aksept og støtte, slik at man ikke hele tiden føler seg motarbeidet. Min opplevelse er også at aksept ikke er en statisk størrelse; det er ikke slik at vi oppnår aksept og så er det greit og da aksepterer man det fremover. Ofte er det ett skritt frem og to tilbake, spesielt hvis man er i en bedringsfase og klarer mer, men så går på en smell.

2) Å snakke om det. Å ha en sykdom i livet sitt er tøft. Å miste funksjonsevne på et eller flere områder er tøft. Å få lov til og å ha mulighet til å snakke om dette kan være livsviktig for mange. Her er det å oppsøke psykolog eller andre fagpersoner et selvfølgelig råd. Å snakke med andre i samme situasjon er også nyttig, blant annet fordi det gir gjenkjennelse og et fellesskap.  Min erfaring er at det å få lov til å snakke om det til gode venner som ikke selv er syke kan være en utfordring, men også en aksept som er gull verdt.

3) Å holde seg aktiv. Mange syke må leve med at de klarer mindre enn før, og illustrasjonen som viser «lufting av hund» kan kanskje  virke provoserende for den som er sengeliggende eller husbundet. Men det er viktig å holde seg så aktiv som mulig. For meg er det en evig balansegang mellom å gjøre så mye jeg klarer innenfor mine rammebetingelser (og å unngå å gjøre så mye at jeg får tilbakefall) og å bli passivisert. For ærlig talt, det er mye ved å være langtidssyk som kan virke passiviserende! (Ikke minst hvis man pådrar seg en depresjon i tillegg, eller opplever motivasjonssvik, manglende mening med tilværelsen etc.)

4) Å lære noe nytt. Dette kan være et uoverkommelig punkt for mange som strever med å i det hele tatt overleve, men det å kunne lære noe nytt når man mister evnen til å fungere på de områdene man tidligere har gjort er en stor glede, gir mestringsfølelse og tilfører mening. Det kan være å lære å lage en ny matrett, lære å spille et spill, lære å blogge, lære en ny hobby eller lære meditasjonsteknikk – det trenger ikke være å lære fjellklatring eller et helt nytt språk! 🙂

5) Å holde kontakten med venner. De fleste langtidssyke jeg kjenner opplever at mange gamle venner faller fra når man ikke klarer å delta på sosiale aktiviteter eller holde kontakten på samme måte lenger – men mange opplever også at de får nye, gode venner på andre måter! I stedet for å sørge over de vennene man har mistet, er det mer fornuftig (altså bedre mentalhygiene!) å glede seg over de vennene man har og de nye vennene man får. Med litt «voksenopplæring» om tilrettelegging og rammebetingelser vil også mange venner kanskje være med på å sosialisere på andre premisser enn før. Jeg tror det viktigste her er at man ikke gir opp å være sosial – selv om det kan være hardt noen ganger.

6) Å gjøre noe kreativt. Det er utrolig mange langtidssyke jeg kjenner som har ulike former for kreative hobbyer de klarer å gjøre selv om de er veldig syke. Jeg kjenner til folk som har lært å spille keyboard med føttene, lage vakre kort mens de ligger i senga, skriver tekster som er rene åpenbaringer. For meg er det å gjøre noe kreativt med farger, former og strukturer en livline – det gir mental input som er veldig, veldig god.

7) Å være engasjert. Fra mitt perspektiv er mange langtidssyke svært samfunnsengasjerte. Noen bruker mye av sin dyrebare tid i interesseforeninger, for å gjøre situasjonen bedre for grupper av pasienter. Noen driver mikropolitikk på andre måter, deltar i samfunnsdebatten og følger nøye med i sosiale medier. Noen er for syke til å lese nyheter og delta i debatter, men engasjerer seg i viktige temaer i familien, er veldig bevisste på de valgene de tar om hvem de bruker energi og tid på og setter barna foran alt. Det viktigste tror jeg er at man ikke mister motet, at man ikke blir mentalt passivisert og likegyldig til det som foregår rundt seg.

8 ) Å be om hjelp. Det å kunne innse at «dette klarer jeg ikke alene, her må jeg ha hjelp» er en stor styrke. Det kan bli mange kameler å svelge, for å si det sånn, men i det lange løp må man rett og slett være litt pragmatisk og ha fokus på å få hverdagen til å fungere. Jeg synes noen ganger det er vanskelig å måtte ha hjelp til så mye praktisk i hjemmet, men jeg er takknemlig for at jeg ikke trenger hjelp til å dusje eller spise i alle fall. Jeg skjemmes heller ikke over å ha kontaktet psykolog for noen støttesamtaler i vanskelige perioder – der har jeg lært mange gode tips og teknikker for å overleve i en vanskelig situasjon!

9) Å slappe av. Det er rart med det, men det kan av og til virke som om noen folk tror at langtidssyke ikke skal ha fritid! Som om vi kunne overleve med å bruke all vår tid bare på plikter og oppgaver, for så å falle utmattet i seng. Men det kan vi jo ikke, så noen dager er det nødvendig å legge «arbeidet» til side og fokusere på hyggelige ting. Det er også nødvendig å rett og slett slappe av – både med kropp og sjel! La tankene engasjeres av noe annet enn sykdom, NAV-papirer, legeavtaler etc. (Og dette vet alle langtidssyke, at det er fullt mulig å være «heltidspasient».) Noen ganger må vi legge pasientrollen til side og ta noen «fridager», rett og slett av hensyn til vår egen mentale helse! 🙂

10) Å overleve. Ja, for noen dager og i noen perioder handler det bare om å overleve. Om å klare å få i seg det mest nødvendige av næring, komme seg til og fra toalettet, kanskje få riktig smertelindring hvis man trenger det, og å prioritere søvn og hvile. Det er to sitater jeg ser går igjen blant langtidssyke jeg kjenner som jeg gjentar nesten som et mantra på de dårligste dagene:

«This too shall pass»

og

“Courage doesn’t always roar. Sometimes courage is the little voice at the end of the day saying, ‘I will try again tomorrow.’”

Mary Anne Radmacher

 

Til slutt vil jeg legge til to tips jeg har lært av en god psykolog jeg har hatt en del kontakt med i de årene jeg har vært syk:

Vær som en slange. I den situasjonen jeg er i er det kanskje ikke mulig å velge seg ut et mål og så kjøre på «strakaste veg». Jeg må heller være som en slange, som bukter meg rundt de hindringene som er lagt ut på min vei, som smyger meg rundt de vanskelighetene som kommer. Det betyr også at jeg er forberedt på å måtte smyge – jeg forventer ikke at alt kommer til å bli lettere fremover selv om jeg har hatt én god dag, og jeg er mentalt forberedt på å takle hindringer og vanskeligheter slik at de ikke kommer som et stort sjokk.

Tillat «friminutt» for sorg og triste følelser. Som jeg har skrevet om før blir det lett overveldende om man hver dag, hele tiden skal fokusere på det man ikke klarer, det man går glipp av og det man ikke kan lenger. For meg er det i alle fall en sikker vei rett inn i mørket! Men følelsene er jo der, og av og til må de få utløp. Så jeg aksepterer at jeg noen ganger får sterke følelsesutbrudd, at noen dager er så fulle av emosjonelt dritt at de bare må få gå over, og at jeg blir mer sårbar når hormoner svinger for eksempel. Det kan bare ikke være sånn hele tiden. Og for å si det sånn – hvis jeg bare klarer å snakke 20 minutter i uka på telefon med en god venninne eller min kjære mamma, så vil jeg da virkelig ikke «bruke opp» all den tiden på å snakke om alt som er trist – selv om det er nødvendig innimellom!!

Ja, og så helt tilslutt: Når jeg skriver dette så tenker jeg at det er viktig å fremheve at dette er mine tanker, skrevet ut fra mitt perspektiv. Jeg vet at det er mange som er syke med samme sykdom som meg, ME, som er så alvorlig syke at mange av disse «rådene» og tankene kan virke helt meningsløse. Jeg vil ikke at noen skal føle seg tråkket på eller overkjørt av det jeg skriver, så til deg som leser håper jeg at du husker at dette er mine tanker og anbefalinger, ikke et forsøk på å fremlegge «evige sannheter» for en spesifikk pasientgruppe eller for alle med samme sykdom. Det er heller ikke krav, det er ikke sånn at jeg får til alt dette jeg skriver om hele tiden heller altså.. 😉

Med det i bakhodet ønsker jeg alle som leser og kommenterer en riktig strålende torsdag! 🙂

Share.

About Author

25 kommentarer

  1. Så mange gode tanker og råd du har her 🙂 Opplever det absolutt ikke som en allmenn sannhet for alle, men ting du har funnet ut kan hjelpe til for å få en bedre hverdag som langtidssyk 🙂 Noen av rådene kan jeg bruke, andre legger jeg på vent til jeg blir bedre.

    Tror det er kjempeviktig meg «pauser» fra sykdommen. Jeg kan virkelig bli drittlei! De beste pausene for meg får jeg når sønnen min bor her. Da kan jeg legge bort litt av ME’en og være mer mamma (selv om sykdommen selvfølgelig setter rammer for hva jeg kan og ikke kan). Sønnen min og vennene hans er vant med åt jeg ligger mesteparten av døgnet. Og de kommer gjerne inn på soverommet til meg -som den naturligste ting i verden – hvis det er noe . Det at de takler det på en slik måte gjør også at jeg føler meg mindre syk 🙂

    • Tusen takk for hyggelig kommentar tornerose!

      Ja, dette med å fokusere på barna har jeg også god erfaring med. Når vi har familiehelg er det bare det som er i fokus, ingen andre avtaler og all energien går med til å fungere litt sammen med min lille familie. Det er klart det blir noen tilrettelegginger underveis, men jeg skjønner godt hva du mener. 🙂 Og jeg synes det er hyggelig å høre at du klarer det!

    • Takk for kommentar, Ann!

      Ja, mye av dette er jo «enkelt» og virker som selvfølgeligheter når man leser over det… Men jeg vet at i alle fall jeg trenger en påminnelse om dette i blant! 🙂

  2. Her er det mykje som gir gjenkjenning. Noko meistrer med, noko ikkje.. Å ta pensel og pallett fatt, sjølv om eg aldri har malt før, blei noko av redninga for meg. I dag malte eg ein blå sommarfugl. Har bede den fyka med ei helsing til deg!

    • Tusen takk for sommerfuglhilsen! 😀

      Så godt å høre at du har fått utløp for kreative evner og finner mening og glede i malingen! Om man ikke har gjort det før, pytt pytt. Et sted må man jo begynne. 🙂

  3. Veldig flott skrevet. Det at du alminneliggjør det å ha kontakt med psykolog er viktig, for mange tror jeg det er en bøyg å komme i gnag med da man forbinder dette med psykiske lidelser. Jeg er av den oppfattning at har man en fysisk sykdom vil det være helt naturlig få depresjoner og behov for en samtalepartner. Det er også klokt å ha en utenforstående (ikke familie) som man kan snakke med og som har et profesjonellt blikk på situasjonen.

    hilsen mamma til 16 åring med ME

    • Takk for en fin kommentar, Åshild!

      Ja, jeg tror det er viktig at vi ikke «avskriver» de psykiske utfordringene i dette. Å få depresjon eller angst når man er så syk som mange ME-pasienter er, synes jeg ikke er rart i det hele tatt.

      Ofte er trykket og belastningene på den syke og de pårørende så stor, at bare det å ha en «ventil» i form av en utenforstående kan være en stor lettelse for alle.

      Det gjelder å finne «riktig» psykolog som forstår at man ikke er der for en kur, løsning, diagnose eller for å bli «fikset», men som kan være en støttespiller og veileder i en vanskelig livssituasjon. Mener jeg.

      God bedring til din 16-åring! 🙂

  4. Det var en god samling råd. Kan tenke meg det er vanskelig for menn og kvinner å ha kontakt med venner, hvis de har fullt opp med å være foreldrer. De her rådene kan være bra å gå ut fra, samtidlig som man føler på kroppen hva som passer akkurat meg eller deg. Det er livets smørgåsbord. Man tar hva man har behov av og siden får resten bare ligge.
    Aksept punkten og overlevelsespunkten er meget viktige. Det er mye som går ut fra det.

  5. Tusen takk for gode ord! Du skriver så godt. Blir litt lett rørt om dagen så nå gråt jeg av blogginnlegget ditt. Tror det er fordi jeg absolutt trenger denne påminnelsen. Er ikke så god til den mentale hygienen.. men som du sier er det like viktig:) Alikevel klarer jeg å se det som passer for meg i innlegget. Jeg har lært meg baking/pynting av kaker. Det er min kreative livlinje. Jeg opplever det å akseptere – både selv og av andre – og det å be om hjelp som det vanskeligste. Ja, ja takk for påminnelsen! Vi trenger den alle:) <3
    Klem

    • Klem tilbake Helene! (Om enn veldig forsinket.)

      Jeg tror vi lever under så tøffe begrensninger at vi må ta i bruk alle de «våpen» og teknikker vi kan for å klare å håndtere situasjonen. Innimellom glemmer vi oss alle sammen, men da er det godt å kunne ha disse påminnelsene, og å ha kjente som sier ting som «husk at du hadde en smell for en stund siden også, men du kom deg ut av det, ikke gi opp».

  6. Veldig godt innlegg!! Personlig synes eg det første punktet er det vanskeligste. Det å akseptere seg sjølv, livet sitt og utfordringene det ein sjukdom som ME gir. Det er lett å fornekte sjukdommen og etter 6 år det fortsatt det eg sliter mest med!!

    • Tusen takk for kommentar Miriam!

      Ja, jeg er helt enig med deg. Jeg føler ikke at jeg er «meg selv» og får realisert meg selv og mine evner med de begrensningene sykdommen gir. Det er en balansegang her et sted, å klare å leve i den situasjonen man er, uten at man «blir» sykdommen og begrensningene. Jeg vet ikke om man noen gang blir helt ferdig utlært på den fronten.

      Men når det er sagt så må jeg innrømme at jeg har det generelt bedre nå som jeg aksepterer at akkurat nå er jeg faktisk syk. Jeg går ikke lenger og kjenner på en hylende frustrasjon over at «JEG MÅ BLI FRISK NÅÅÅÅ». De følelsene har slitt meg veldig ut. Kanskje blir jeg aldri frisk, kanskje blir jeg bedre, men ikke helt frisk? Å leve med den usikkerheten og det brennende håpet… det må vi bare klare.

  7. Flotte innspill!
    Men jeg har nå to problemer etter å ha vært sykt og levd med smerter – etterhvert smertehelvete 24/7 i ca.30 år.
    Er i 40-årene nå.
    -jeg har intet særlig håp om bedre smertelindring – enda det var det jeg ble lovt…og har brukt som motivasjon gjennom det siste året + …tvert i mot. Min sykdom gjør meg merkbart verre hvert år – så jeg vil aldri bli bra – bare verre.
    -mentalt/psykisk har jeg nådd bunnen..ja det har jeg tenkt før også…men nå googler jeg enkleste selvmordsmetoder,sjekker ut Sveits osv..Har aldri skjedd før. Denne problemstillingen er jo også tabu å skrive/snakke om. Da blir man veldig alene…Venner,naboer,kjente..forsvinner. Jeg har forsøkt å prate ikke noe(mest av det),litt og mye om min livssituasjon. Borte blir de uansett. Jeg har funnet alle»gyldne øyeblikk»jeg helsemessig makter-egentlig gått LANGT over kroppens tåleevne.
    Psykologer vet du vel ventetiden på…..så noen som har et godt forslag?

    (- utenom»tenk positivt»..for det har jeg gjort hele livet. Gått på med krum hals ..nye prøver,vondter,nederlag osv – men nå tilter jeg når noen skal fortelle meg at det BAAARE er er å tenke positivt)

    • Kjære Fruken,

      Jeg blir veldig trist av å lese kommentaren din og å høre hvor vanskelig du har det. Brutte løfter om smertelindring er en sak man skal ta veldig alvorlig.

      Du skriver at du er så langt nede at du sjekker konkrete metoder for selvmord. Jeg har bare ett råd til deg, og jeg sier dette med den største intensitet og den største bønn du kan tenke deg: Vær så snill og forsøk å søk profesjonell hjelp!!!Jeg vet at det ser håpløst ut for deg, og jeg har faktisk vært der selv!! Jeg har også vært der at jeg har sett nettverk falle fra, og søkt etter konkrete veier ut av det hele.

      Men et eller annet sted der ute finnes det noen som kan hjelpe deg, det er jeg sikker på!!

      Ikke slit med disse tankene alene!! Hvis du ikke når frem hos fastlegen, prøv psykiatrisk legevakt.Eller bestill time hos en privat psykolog, om ikke annet så for å få luftet dine selvmordstanker – du kan være i en depresjon de kan hjelpe deg med. Fortell venner og familie hvor ille du har det og at du virkelig trenger hjelp – NÅ. Det er ingen skam å be om hjelp når du trenger det som mest!

      Jeg krysser fingrene for deg og håper at du får hjelp!!

  8. Stakkar, stakkar deg, «Fruken».
    Det er ikke godt å vite hva man skal si, for det er så tydelig at du er på kanten av hva du tåler. Skulle ønske du hadde noen å snakke med. Selv om det ikke tar bort den fysiske smerten,så er det alltid godt å kunne utgyte seg til noen som tåler noen tårer og sterke ord.
    Jeg føler med deg. Virkelig. Det er for galt at du ikke føler noen støtte. Hvis Cat vil, kan hun gi deg mailadressen min, selv om jeg har liten kapasitet selv, så kan jeg iallfall være et medmenneske på gode dager.. God holde-rundt-klem.

  9. Vell , hva når man er så syk at man bare blir sykere og får kræsj hvis man prøver å gjøre de tingene her? For min del handler det kun om overlevelse, hvet dag, jeg har vært syk i 8 år og har hatt gradvis innsykning og forverring hele tida. Tilogmed det å få hjelp med de fleste ting gjør meg sykere, fordi det innebærer nærværet av et annen menneske og kommunikasjon. Jeg blir sykere av å kommunisere med mine nærmeste , jeg får ikke tilstrekkelig smertelindring av helsevesenet fordi de mener jeg er for ung til å få opiater (26 år..) ,ikke syk nok og kommer til å bli avgengig av de… Det er 4 år siden jeg tenkte på selvmord første gang, 2 år siden jeg første gang tenkte på Sveits , det blir mer og mer aktuelt. Jeg får aldri slappet av i kroppen fordi jeg har for vondt , jeg sliter alltid med «painsomnia» ,å ikke klare å sovne selvom jeg er stuptrøtt fordi jeg har for vondt. Jeg har blitt presset til å ta valget om selvmord eller å bli narkoman (i andres øyer) jeg kjøper såkalt «narkotika» ulovlig som jeg bruker som smertestillende, ikke rusmiddel. Jeg har blitt tvunget til å søke det tunge narkotikamiljøet for å overleve lenge nok til at det kanskje kommer en medisin for ME. Jeg har blitt tvunget til å bli det som vil bli sett på som «rusmisbruker», kriminell og «narkoman» for å ikke ødelegge livene til mine nærmeste ved å ta selvmord. Men jeg kommer ikke til å få noe takk for det om/når det blir kjent, jeg kommer til å bli sett ned på som narkoman og kriminell, møte sinne, skuffelse og fordømmelse fra familie, bli sosialt lynsjet for resten av mitt liv, så hva er egentlig vitsen, hvorfor skal jeg kjempe meg igjennom flere år med kun lidelse og ren eksistens, kanskje er det best at de sykeste me-pasientene får hjelp til assistert selvmord. Jeg har gått til psykolog før , det hjelper ikke fordi de får ikke gjort noe med den fysiske og psykiske lidelsen denne sykdommen gir. Ikke har jeg sjans til å gå til eller snakke med noen nå heller ,det er jeg for syk til. Hadde jeg fått hjelp til symptomlindring, lindrende behandling så kunne det kanskje gått ann å eksistere i noen flere år til, men det får jeg jo ikke. Jeg er ikke syk nok ifølge helsevesenet.
    Du skal være glad du for at du kan alle disse tingene du skriver om , ikke ta det for gitt , men husk også på at det finnes veldig mange med samme diagnose som deg som ikke har sjanse til å gjøre noen av de tingene for å opprettholde mental hygiene og et meningsfullt liv . Kjemp for oss , kjemp for at vi skal få lindrende behandling

    • Ja, Emilly, jeg forstår akkurat hva du mener. Derfor skrev jeg også nederst i posten: » Jeg vet at det er mange som er syke med samme sykdom som meg, ME, som er så alvorlig syke at mange av disse «rådene» og tankene kan virke helt meningsløse.»

      Det er noen vanskelig å skrive noe som skal passe for alle med samme sykdom, nettopp fordi det er så mange alvorlighetsgrader av den og fordi vi tåler så lite påvirkninger.

      Jeg ser at du lider og skjønner at du har det veldig vondt.

      Jeg kan fortelle deg at i løpet av de 9 årene jeg har vært syk, så har jeg aldri vært bra nok til å gjøre alt det som står på denne listen, ikke i nærheten en gang. Det er ikke ment som en bruksanvisning, det er ment som eksempler. Og jeg mener at uansett alvorlighetsgrad, så går det an i nesten alle tilfeller å finne noe å gjøre på de forskjellige punktene.

      Jeg har selv hatt et sykdomsforløp med stadig forverring, svingende grad av sykdommen, slik de fleste har. Nå er jeg nede på alvorlig grad og står i fare for å bli svært alvorlig syk og fullstendig pleietrengende hvis det kommer flere belastninger. Likevel prøver jeg å drive mentalhygiene, for å ikke gå til grunne helt mentalt. Men det er lov å knekke sammen, det er lov å ikke være «sterk» hele tiden, det er lov å ikke ha lyst til å leve på denne måten.

      Jeg håper bare at du holder ut. Det er nå slik at det har skjedd mer på forskningsfronten de siste 4-5 årene enn før. Vi er nærmere en forklaring og nærmere mulige behandlinger mot ME nå enn noen gang før. Og da snakker vi ikke om mange tiår, slik mange har lagt bak seg.

      Jeg har også dager og perioder hvor jeg lider slik du gjør nå, med painsomnia (jeg har ikke sovet en hel natt på 9 år og har det _virkelig_ ille nå). Jeg tenker også på at dette ikke er et liv jeg ønsker å leve. Men heldigvis er det lys i tunnelen. Jeg tror på det.

      Jeg ønsker å skrive mer og belyse nærmere det store problemet med smerter og ME, som jeg selv lider fryktelig av, i likhet med deg og mange andre. Jeg mangler bare krefter til å gjøre det akkurat nå.

      Men når jeg klarer, Emilly, så kjemper jeg. For deg, for meg og for alle de andre som lider av denne sykdommen. Så ja, jeg skal kjempe for oss når jeg klarer. Men da må du være med å kjempe, selv om du ikke kan gjøre noe utad. Kjemp for å holde motet oppe, kjemp for å klare å ha litt kontakt med noen som kan hjelpe deg med å komme deg gjennom dagene, kjemp for å tro på at det faktisk vil komme behandling og hjelp! Kjemp for å leve, et minutt, en time, en dag om gangen.

      Jeg skjønner at du ikke vil leve slik du gjør akkurat NÅ, men vil du virkelig slutte å leve for alltid? Jeg ber deg inderlig om å prøve å holde fast. Jeg skjønner at du ikke kommer deg til psykolog, men jeg håper at du har noen å snakke med og nå finnes det også psykologer som tar konsultasjoner via e-post eller sikre kanaler på nett. Noen som kan hjelpe deg bare med å holde motet oppe.

      Jeg har skrevet om selvmord og ME før, kanskje du finner noen ressurser der: http://www.serendipitycat.no/2013/09/12/selvmord-og-me/

      Jeg håper også at du ikke gir deg med å prøve å få lindrende behandling. Kanskje du må bytte lege, kanskje du må søkes inn et annet sted enn der du har vært. Jeg vet at både Smertemedisinsk Institutt og Magnat Medisinske Senter i Oslo behandler ME-pasienter med sterke smerter, og at de har tilreisende fra hele landet.

      Jeg klarer ikke å skrive mer nå, men vit at jeg tar det du skriver til meg og at jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe deg på en eller annen måte. Jeg vil så gjerne at du klarer å holde fast. Selv om vi ikke kjenner hverandre, blir jeg usigelig trist ved tanken på å miste enda en medpasient… <3

      Jeg skal tenke på deg og sende deg alt jeg kan av styrketanker. Ikke mist motet, det SKAL bli bedre.

Leave A Reply