Hello januar, bye bye søvn…

16

Det samme har skjedd hver vinter de siste årene etter at jeg ble syk – på et eller annet tidspunkt tipper jeg inn i en spiral av søvnløshet og smerter som gjør dagene til en eneste tåke.

Jeg er helt sikker på at det har noe med vinter, klima og mørketid å gjøre, og de fleste ME-pasienter jeg kjenner har det verre om vinteren.

Jeg som planla årets start så bra! Ukeplaner hadde jeg. Matplaner. Nyttårsforsetter. Lister på lister på lister over ting jeg skulle få gjort – når bare jula var over. Og jo da, man skal ikke se bort fra at noe av det jeg opplever nå er en etter-reaksjon på ukesvis med «ting som må fikses til jul» og veldig få pusterom unntatt den helt kritiske overlevelseshvilen oppi det hele.

Surr er det i hvertfall blitt, så nå sitter jeg om nettene og laller og skjelver – trøtt som ei strømpe, men ingenting som hjelper for å roe ned den smerteherja kroppen. Det eneste er å prøve å lindre så godt man kan, og som Maria Gjerpe har skrevet om i bloggen sin – jeg har også et trailerlass med mestringsteknikker. 😉

Bare når jeg skriver dette kjenner jeg at jeg går litt i forsvarsposisjon faktisk, og det både undrer meg litt og gjør meg litt trist. Jeg er så vant til at hvis jeg skriver noe sånt, så kommer det alltid noen og forteller meg hva jeg bør prøve. Til og med vi som pasienter, som snakker med hverandre om hvor slitsomt det er at folk gir råd i hytt og pine, klarer ikke å holde oss fra å fortelle andre hva de bør gjøre.

Jeg har kommet til det at jeg så langt det er mulig avholder meg fra å gi tips, med mindre en person ber konkret om råd, innspill eller andres erfaringer.

En av grunnene er at ved å foreslå noe som kan hjelpe, så setter man den andre i en situasjon hvor han eller hun ikke bare må ta stilling til rådet, men også gi en tilbakemelding til den som kom med rådet, for å være høflig så klart. Joda, man kan si «ja, det skal jeg tenke på», men enn om rådet er bare pjatt? Unnskyld uttrykket, men jeg er skitlei av å for eksempel få høre at jeg må meditere, når jeg sitter med ekstremt sterke smerter og en kropp som overhodet ikke vil samarbeide. Da gidder jeg ikke engang si «det skal jeg tenke på», men sier rett ut at «det har jeg prøvd, men det hjelper ikke på dette». Av og til lurer jeg på om det beste ikke er å si noe i det hele tatt.

Vel, samma hva, dette ble litt tankerabling fra min side bare. I morgen skal jeg til legen, da vet jeg at jeg får hjelp. Et eller annet skal vi få til. Jeg holder nok ut en stund til. 😉

Til alle dere andre «natteranglere» der ute – håper dere får sove godt igjen snart!

Share.

About Author

16 kommentarer

  1. Huff – det hørtes ikke ok ut. Men har erfart det noen ganger jeg også, om enn ikke så mange dager i strekk. Du får pleie deg selv som best du kan 🙂 Jeg skal ikke komme med råd for det har jeg ikke. Ønsker deg alt godt og bedre dager/netter! klem <3

  2. Anne Kristine on

    Huff, ikke moro når det blir sånn:( Veldig gjenkjennelig både når det gjelder sykdomsproblematikken og når det gjelder dette med gode råd… Jeg føler litt at jeg blir stående i litt takknemlighetsgjeld til vedkommende som gir meg råd, vet jo at de vil meg vel men… Hadde en i forrige uke der en en gammel studiekamerat (hmm, der hørtes jeg gammal ut syns jeg..) fikk vite at jeg hadde ME og kom straks med et tilbud om hypnoterapi, han hadde utdannet seg til det selv (litt usikker på hva slags skole det er gett…) og hadde en kollega som hadde helt fantastiske resultater med ME… Brukte lang tid på å formulere et svar på hvorfor jeg ikke kom til å benytte meg av det tilbudet, fort gjort å stå fram som «hu som ikke vil bli frisk»:( Håper du får litt hvile og smertelindring etterhvert.
    God hvile-klem fra meg på Gjøvik (som akkurat har skreket til ungene fordi de nynner samtidig med de gjør lekser…)

    • Takknemlighetsgjeld er en god beskrivelse syns jeg. Man VET jo at de vil vel, og egentlig så bør de vel få litt kred for forsøket også… Men det hadde vært mer på sin plass med litt ektefølt empati, og så la ekspertisen ta seg av «fiksingen».. 😉

      Det kan ikke være bare-bare å ha barn og ME samtidig altså, jeg har mer enn én gang uttrykt min STORE respekt for dere som er syke og mødre samtidig. Krysser fingrene for at du får noen hvilestunder innimellom!

  3. Dette var kjent du. Skal ikke komme med noen gode råd, 😉 bare fortelle hva jeg har gjort/bestemt meg for i vinter . Har som du funnet ut at jeg er verst om vinteren og får gjort lite, men sitter stadig med dårlig samvittighet for alt som skulle/burde vært gjort. Så i høst da smertene økte på og energien rant ut fortere enn svint bestemte jeg meg for å legge alle skulle, burde og måting på is til våren. Har eget hus og en masse som MÅ gjøres, men alt som ikke er livsnødvendig får vente til varmere tiden. Og faktisk, jeg syns det hjelper. 🙂 Har bl.a. lagt bort masse dårlig savittighet som drar energi, har ikke masse halvferdige ting som ligger å roper etter meg osv. Så får vi se til våren da, for da får jeg det travelt – tror jeg :p
    Lykke til og rask god bedring 🙂

    • Du, det er nok en god plan å senke ambisjonene! 🙂
      Jeg skal prøve på det jeg også….

      For den der dårlige samvittigheten, den ødelegger mye altså.

      God bedring du også!

  4. Hei 🙂 Kjenner meg så igjen. Er så ufatteleg lei av alle «gode råd». Det verste av alt er at eg sit igjen med dårlig samvittighet når eg ikkje vil prøve rådet.
    Som ei sa til meg, tideligere i haust «Du klarer no å sitte her, då klarer du vel å prøve joga og »
    Kvar einaste gang nokon stiller sjukdommen min i tvil, kjenner eg på fortvilelse, sorg og skuffelse, men tenker at dei veit ikkje bedre, så eg må berre kaste det bak meg.
    Vinteren er absolutt den dårligaste tida mi og.
    Eg lærer no aldri heller. Vakna i dag med lyst og intensjoner om at i dag skal eg ta vekk jula.
    Etter å ha teke ned kjøkkengardinene falt eg heilt sammen og måtte enda ein gang innsjå at eg ikkje må ta så store mål.
    Vi går mot lysare tider, har tru på at 2013 skal bli eit godt år. Ønsker deg god hjelp hos legen 🙂

    • Det er så sårt, fordi man prøver så hardt man kan hele tiden og hver dag føles som en enorm kamp. Og så kommer det noen og gjennom sine «gode råd» insinuerer at man kan sikkert klare mer, at man kanskje ikke har gjort nok. Jeg takler det fortsatt ikke så veldig godt.

      For det er jo som din erfaring i dag: Man våkner med planer og livslyst og mange ting man ønsker å få til, og så ender det som regel opp med at man må stoppe halvveis på lista. 🙁 Det er ikke noe gøy!

      Vi får prøve å sette oss så realistiske mål som mulig, og klappe oss selv på skuldra for det vi faktisk får til. 🙂

  5. Huff! Man kan mestre seg ihjel, hvis man hele tiden skal «mestre» alt. Ibland får man prøve å gi blaffen og bare hvile.
    Så var det med alt som ligger å venter på å gjøres da. Det skal ikke være lett alltid.

    • Ja, denne mestringen… jeg har vel følelsen av at vi mestrer oss ihjel innimellom.. 😉 Noen ganger må man faktisk bare hvile, men omgivelsene er vel ikke alltid tilrettelagt for det. Tenker f.eks. på de med små barn eller andre syke i familien.

      Men hvem sa at det skulle være lett.. 😉

  6. Veldig kjent, bare at jeg har det sånn hele året. Kaotisk er vel beste beskrivelsen på søvnmønsteret mitt. «Men det er jo bare å legge seg og stå opp til samme tid» Hahahahaha! Uff.

  7. Takk for dette innlegget SerendipityCat! Jeg som faktisk trodde jeg var alene om å ha det slik. Etter hver stå-på-ordne periode sliter jeg med å sove, skulle jo tro det var omvendt. Klem

Leave A Reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.