Er noen du kjenner syke? Pass på hva du sier - og til hvem. - SerendipityCat

Er noen du kjenner syke? Pass på hva du sier – og til hvem.

13

For noen dager siden delte min gode nettvenn Christer er interessant og nyttig artikkel fra Los Angeles Times: «Someone you know ill? Watch what you say, and to whom.»

Jeg anbefaler dere å lese originalartikkelen, men jeg vet også at mange strever med å lese engelsk tekst når de er syke. Derfor har jeg oppsummert artikkelen i denne posten. (Det går også å lese artikkelen med Google Translate, men jeg synes ikke det blir helt det samme.)

Artikkelen er skrevet av Susan Silk og Barry Goldman. Illustrasjonen er laget av Wes Bausmith.

Det begynner med en historie om Susan som fikk brystkreft. De fikk høre en del teite kommentarer, men favoritten kom fra en av Susans kolleger. Hun ønsket og trengte å besøke Susan etter operasjonen, men Susan følte ikke for besøk og sa fra om det. Kollegaens respons var: «Dette handler ikke bare om deg.»

«Gjør det ikke det?» lurte Susan på. «Min brystkreft handler ikke bare om meg? Handler den også om deg?»

Dette temaet er velkjent for alvorlig syke og langtidssyke: Slekt, venner og kjente har behov for å si noe, men tramper ofte i salaten og ender opp med å si vanskelige og sårende ting. Kanskje trekker man seg unna den syke, fordi man ikke vet hva man skal si, eller hvordan man skal få uttrykt støtte og trøst.

Folk som er glade i den som er syk blir ofte sterkt berørte av å se den syke i så elendig forfatning. Dessverre blir kommentarer som fokuserer på hvordan vennen takler situasjonen, eller hva de har behov for, ofte veldig feil.

Derfor utviklet Susan en enkel teknikk for å hjelpe folk med å unngå å gjøre slike feil. Den virker for alle typer kriser, sier hun i artikkelen: Medisinske, juridiske, økonomiske, romantiske og til og med eksistensielle. Hun kaller det Ringteorien.

Man tegner en sirkel – senterringen – og her setter man navnet på personen som er i senter for det aktuelle traumet. I tilfellet med Susans brystkreft, var dette Susan. Så tegner man en større ring rundt den første – der står navnet på personen som er nest nærmest traumet. Det kan være ektefelle, partner, samboer eller foreldre. Gjenta prosessen så mange ganger som nødvendig. For hver gang man tegner en større ring, sett på navnet til personen eller personene som er nærmest. Foreldre og barn før mer fjerne slektninger. Nære venner i indre ringer, mindre nære venner i ytre ringer. Når man er ferdig har man en Klageorden. En av Susans pasienter synes det var nyttig å henge opp denne på kjøleskapet.

Her er reglene:

  • Personen (den syke, den som er utsatt for traumet) kan si hva som helst hun vil til hvem som helst i ringsystemet. Hun kan klage og syte og forbanne seg og si at «Livet er urettferdig?» og «Hvorfor meg?» Det er den ene fordelen med å være i sentrum av ringen.
  • Alle andre kan si disse tingene også, men bare til folk i større ringer. 
  • Når du snakker med folk som er i en mindre ring enn deg, nærmere sentrum av krisen, er målet å hjelpe. Å lytte er ofte mer hjelpsomt enn å snakke.
  • Hvis du skal åpne munnen, spør deg selv om det du er i ferd med å si kommer til å gi trøst og støtte. Hvis det ikke gjør det – ikke si det. Ikke gi råd, for eksempel. Folk som lider av et traume trenger ikke råd. De trenger trøst og støtte. Si «Jeg er veldig lei meg for at du har det slik» eller «Dette må være veldig tøft for deg» eller «Vil du jeg skal komme bort med en gryterett til middag?» Ikke si: «Du skulle ha hørt hva som skjedde med meg» eller «Hvis deg ville jeg ha gjort..» Og ikke si: «Dette gjør meg virkelig nedstemt»
  • Hvis du ønsker å gråte, hyle eller klage, hvis du ønsker å fortelle noen hvor sjokkert du er eller hvor ekkel du føler situasjonen er eller klage over hvordan det minner deg om alle de forferdelige tingene som har skjedd med deg i det siste, helt greit. Det er en helt normal respons. Bare gjør det til noen i en større ring.

Trøst INN, dritt UT!

Ta inn hele skjermen 15.10.2013 112850.bmp

Å klage til noen i en mindre ring enn den du befinner deg, gjør ingen av dere noe godt. På den andre side så er det å være støttende for pasientens primære omsorgsperson kanskje noen av det beste du kan gjøre for pasienten.

De fleste av oss vet dette. Det er nesten ingen som vil finne på å klage til pasienten over hvor dårlig hun ser ut. Nesten ingen vil finne på å si at det å se på henne får dem til å tenke på hvor skjørt livet er og deres egen nærhet til døden. Med andre ord: Vi vet ikke nok til å dumpe innover i sentrum av ringen. Ringteorien utvider bare denne intuisjonen og gjør den mer konkret: Ikke bare skal man unngå å dumpe inn i sentrum av ringen, unngå å dumpe inn i enhver ring som er mindre enn din egen.

Husk at du kan si hva som helst du vil hvis du bare venter til du snakker med noen som er i en større ring enn din egen.

Og ikke vær redd for det: Du får din tur i sentrum av ringen, det kan du stole på.

~

Min kommentar:

Dette var et forsøk på å oppsummere/oversette en artikkel jeg synes var interessant og som jeg tror kan være nyttig for flere å lese. Hva synes dere om den?

Jeg synes at grunnprinsippet om å dumpe klaging og dritt utover og gi trøst og støtte innover i ringen er et glimrende utgangspunkt for den som skal snakke med syke eller andre som står midt i et traume (for eksempel dødsfall, samlivsbrudd osv.)

Er det annerledes når det er en vedvarende situasjon, som for eksempel langtidssykdom? Jeg tror egentlig ikke det. Vel kan vi tåle noe frustrasjon rettet mot den syke i midten, fra for eksempel ektefelle eller veldig nære venner, men det skal ikke mye til før det blir en ekstrabelastning for den som faktisk er syk.

Jeg synes det er et godt poeng at vi vet ikke nok om det som foregår i sentrum av ringen. Selv de som er samboer eller gift med noen som er langtidssyk, selv den som har et barn som er sykt eller er veldig nære venner med noen som er syke, vet ikke nok om hva som foregår i sentrum til å klage innover. Man vil aldri kunne forstå eller ta inn over seg omfanget av og belastningen med å være i sentrum av traumet.

Dessverre er det sånn at et vennskap med noen som er langtidssyk, må tåle mer og kanskje bli litt ubalansert til tider, når det kommer en nedtur eller en dårligere periode. Når det er sagt så vet jeg og opplever jeg at langtidssyke selv er veldig opptatt av å gi omsorg og støtte både til hverandre, men ikke minst til sin egen familie og sine venner. De er ofte veldig rause med sin tid, og setter familien foran sine egne behov for støtte og hvile.

Ingen ønsker å føle seg som en byrde for andre, ingen ønsker å få høre at de gjør andres liv vanskeligere, dårligere, strevsomt. Langtidssyke får mange nok påminnelser om at de «koster». At andre må tilpasse seg dem, at de er krevende, at de bruker mer ressurser enn mange andre. De som er rundt trenger ikke å legge flere sten til byrden. Det kan vel være et greit utgangspunkt å ha med seg?

Share.

About Author

13 kommentarer

    • Takk!

      Det er egentlig ikke så mye jeg orker å oversette. Jeg skulle ønske jeg hadde krefter til mer, for eksempel å oppsummere og oversette nye forskningsfunn. Men sånn er det dessverre, kan ikke få til alt.

      Godt er det i alle fall at jeg klarer å samle noen favorittartikler på denne måten. 😀

  1. Et flott system man bør tenke over. Utrolig fint at du oversetter 😀 og legger til kommentarer som gjør det mer forståelig. Er nok ikke alle som tenker over at dette også gjelder langtidssyke og kronikere..
    Likte spesielt godt: Trøst inn! Dritt ut!
    Stå på videre 😀

  2. Det er vel slik det burde være, men som det ikke alltid er. En som ikke er sentrumsnær eller traumeinnehaver tråkker nok (ufrivillig, mange ganger) i salaten.
    Jeg er i sentrumsringen, det er jammen tøft nok. Når du venter på at to skal bli en.

  3. Tusen hjertelig takk for den elegante og forståelsesfulle oversettelsen som gir gode råd ikke minst til pårørende. 🙂

Leave A Reply