Antagelser og synsing – lytt til den det gjelder!!

8

Det er ikke  ganger jeg har fått eller får høre ting om meg og min sykdom som overhodet ikke stemmer med virkeligheten. 

Jeg skjønner at folk snakker, at de lurer på hvordan det går med meg. Jeg skjønner at de ser bilder eller annet jeg deler, og lager sine egne tolkninger ut fra det. Jeg vet at det spres misforståelser basert på manglende informasjon, noe som er oppfattet feil, noe som er farget av personens egne meninger og erfaringer. Det synses og menes over en lav sko.

Jeg skulle ønske jeg kunne få fortalt enkelte folk at det rett og slett er plagsomt, slitsomt og til tider veldig vanskelig for meg når de tar biter av informasjon og gjør det til noe helt annet.

Jeg har til og med blitt møtt med påstander om hvordan jeg har det, hvor personen har nektet å lytte når jeg prøver å korrigere. De vil heller gå rundt og tro på noe om meg som ikke er sant, enn å faktisk lytte og ta inn over seg virkeligheten!!

Jeg blir helt satt ut. Jeg er veldig åpen for å fortelle og svare på spørsmål. Jeg er åpen for å reflektere, forklare og formidle.

Hvis det er noe du lurer på om hvordan jeg har det, så må du spørre meg, ikke andre!! 

Hvis du lurer på hva jeg trenger, hvordan jeg vil ha det, hva som er best for meg – så er det JEG som vet det!

Det du hører fra andre er veldig utsatt for feiltakelser og misforståelser.

Det blir som hviskeleken – og vi vet jo hvordan det ender. En fjær bli fort til fem høns, men jeg har også opplevd det motsatte: At et større problem blir så bagatellisert at jeg ikke kjenner meg igjen i det.

Snakk med meg!! 
Lytt til meg!!! 

Hvorfor er dette så vanskelig for enkelte?!

Jeg forstår at folk har gode hensikter, at de vil gjøre sitt beste, at de ikke mener å såre. Dessverre er det nettopp det de ender opp med å gjøre når de i stedet for å snakke med meg hører på noen andre som mener å vite.

Jeg river meg i håret av frustrasjon over folk som mener de vet hvordan jeg har det og hva jeg trenger, mens de mangler 80% av informasjonen, og har misforstått mesteparten av det de har blitt fortalt.

Det er veldig spesielt å leve med så mye sykdom som jeg gjør. Ikke lag ekstrabelastninger for meg ved å gå til andre når du lurer på noe, eller ved å spre antagelser og påstander. Vær så snill!

Jeg har veldig lite krefter fra før. Jeg trenger virkelig ikke å måtte bruke tid på å argumentere mot antagelser og påstander om min egen kropp, den sykdommen jeg har eller mitt eget liv.

For å gjøre det enkelt: Du kan ikke si at du VET noe om hvordan jeg har det, uten å ha SPURT meg først og virkelig lyttet til svaret.


Foto: «Whisper», fra ClipartFest 

Share.

About Author

8 kommentarer

  1. Det var en skikkelig utblåsning!
    Jeg har hatt mine jeg også. Det oppleves så tungt å ikke bli lyttet til. Spesielt når jeg akkurat har forklart hvordan jeg har det.

    • Takk!

      Ja, det ble en utblåsning. Hadde bygget seg opp leeeenge. Føler vel at det er MANGE som burde gått noen runder med seg selv og «synsingen» sin!

      De skulle bare ha visst hvilken ekstrabelastning de utsetter oss for!

  2. Kunne ikke vært mer enig!!:)

    Jeg har løst litt av «problemet» med å bli stille på sosiale medier. Jeg liker og kommenterer som før, men legger ikke ut bilder/info om ting jeg gjør. En kafétur (2 ganger i året) blir omgjort til at man har stor kapasitet og burde jobbe osv. Selv om det er kjedelig at det må være sånn, så sparer det meg for mye spekulasjoner og snakkiser. Eksponeringsbehovet får jeg ta igjen den dagen folk prøver å forstå eller når jeg blir frisk!:)

    • Jeg skjønner at du legger bånd på deg, og hvorfor du gjør det. Vi finner ulike måter å beskytte oss på, men jeg må si jeg synes det er veldig trist at du ikke skal kunne dele når du gjør noe hyggelig uten å bli mistenkeliggjort!

      Jeg føler på det samme selv, og har blitt litt mer kritisk med årene til hva og hvor jeg deler. Det er i alle fall sikkert.

  3. Veldig gjenkjennende !
    Takk for at du deler det her. Det er veldig tøft å bli utsatt for synsing og mening og overhørt og oversett. Hersketeknikker rett og slett, selv om den som står for det her kanskje ikke reflekterer over at det finnes flere mulige forklaringer. Jeg blir så sliten av slikt. Som at det ikke er nok å være utenfor vanlig sosialt fellesskap, så må man tåle uvett. Har hatt mange tunge stunder pga slik. Føles som at man hele tiden må forsvare seg. Trist

  4. Enkelte mennesker kan ikke eller klarer ikke å forstå. Jeg har vært nødt til å akseptere det. Det kostet meg for mange krefter å forklare. Men det har også gjort meg ensom, fordi veldig få vet hvordan jeg har det. Og noen mennesker har jeg vært nødt til å kutte ut fordi det ble for slitsomt med alle påstandene de kom med. Det burde ikke være slik, men sånn er det.

    • Det er sant, og slik du beskriver det har jeg hørt fra flere.

      Jeg håper at du har igjen noen få du virkelig kan stole på og som ikke skaper ekstra belastninger for deg med synsing og antagelser.

      Jeg merker jo selv hvordan jeg har trukket meg unna en del, og hvordan jeg ikke orker å skulle «forklare og forsvare» hele tiden.

      Selv medpasienter, som BURDE vite hvor kompleks situasjonen er, kan ha lett for å slenge ut av seg synsing og ubegrunnede «gode råd» i blant. Da blir jeg ekstra oppgitt!

Leave A Reply