Katarina Liens Laktat-studie er publisert – en kommentar.

Nå, kjære følgere og medvandrere, NÅ vil jeg at dere skal vende blikket hitover, trekke pusten og ta dere noen minutter til å lese. For endelig (ja, endelig!) i dag har nyheten blitt sluppet hos NRK Nyhetsmorgen om at Katarina Liens spennende studie med testing av ME-syke og måling av blant annet melkesyre er publisert!

Studien er nå å finne i fulltekst i tidsskriftet Physiological Reports, på PubMed her.

Jeg har hatt gleden av å lese hele studien, men må advare om at den er tross alt skrevet for et fysiologisk tidsskrift og er veldig teknisk. Jeg skal likevel forsøke å oppsummere hovedfunnene for dere, samt kommentere litt angående hva det betyr for oss.

Full referanse til studien:  Lien, K.  et.al. (2019): Abnormal blood lactate accumulation during repeated exercise testing in myalgicenc ephalomyelitis/chronic fatigue syndrome. Physiological Reports, 2019 Jun; 7(11)

Som dere vil få se kommer disse resultatene på NRK og i NRK Ekko torsdag 06.06 fra 09.30, og det kommer garantert til å bli skrevet mer om denne studien andre steder. Jeg deler andre publiseringer og kommentarer etter hvert som de kommer på Facebook-siden min «ME Nytt», så følg med videre der  hvis du er interessert i å forstå denne studien!

For å si det veldig, veldig kort, så fant Lien et.al. som ventet at ME-syke presterte dårligere på dag to av en belastningstest, samt at de både produserte mer melkesyre enn friske og at melkesyrenivået var enda høyere på dag to av testingen. Pasientene ble sykere i lang tid (ukesvis før restitusjon) etter maks innsats på en slik test. Studien viser at dette ikke skyldes at de ME-syke er dekondisjonerte. De diskuterer at melkesyren kanskje kan ha en slags «redningsfunksjon» i den syke kroppen, blant annet er melkesyre en viktig energikilde som blant annet gjenbrukes av muskler, hjerte og hjerne, og som også har betennelsesdempende egenskaper og bidrar til muskelvekst. Den forhøyede melkesyre kan kanskje oppfattes som forsøk på en redningsaksjon fordi kroppen ikke har tålt belastningen fra dagen før. Men, selvfølgelig må vi si noe mer om studien enn akkurat det, og den har også da noen funn det er verdt å diskutere nærmere både her og andre steder, som vi sikkert får se. Derfor anbefaler jeg å henge med litt videre.

For oss som er interessert i ME-forskning så er det for det første relevant å ta med at studien ble utført med 18 ME-syke pasienter (mild til moderat grad) og 15 friske, men utrente, kontrollpersoner (alle kvinner). De ME-syke tilfredsstilte alle de kjente og strenge diagnosekriteriene vi kjenner som Canada-kriteriene eller de kanadiske konsensus-kriteriene (CCC). (Les mer på ME-foreningens side HER om diagnosekriterier.) PEM eller post exertional malaise (anstrengelsesutløst symptomforverring) er et kardinalsymptom ved ME og et krav i Canada-kriteriene.

Det var tilrettelagt slik at testpersonene kunne overnatte ved klinikken de ble testet på (Glittreklinikken), slik at man skulle ha brukt minst mulig krefter før testingen, og den metabolske situasjonen ble kontrollert ved at samtlige testpersoner var fastende fra midnatt før testingen, som fant sted på morgenen og formiddagen.

Testpersonene var valgt ut så de hadde ca. samme alder og høyde i begge gruppene, men skilte seg noe ved at ME-pasientene i gjennomsnitt var tyngre og hadde høyere BMI enn de friske testpersonene. (For øvrig en observasjon jeg tror mange syke vil kjenne seg igjen i, når kiloene har kommet snikende eller som kastet på en med sykdommen.) Dette ble det korrigert for i de statistiske analysene, og det endret ikke på resultatene.

Måten de ble testet på var altså en ergospirometri-test eller CPET (repeated cardiopulmonary exercise testing). Det går ut på at man sitter og tråkker på en ergometersykkel, først uten noen som helst belastning, men så med økende belastning. Før, etter og mens man sykler (eller «sykles» som forskerne kaller det), så har man på seg måleutstyr for hjerteaktivitet (EKG), en pustemaske som blant annet måler hvor mye oksygen som tas opp, hvor mye karbondioksid man puster ut, og i forsøket også et kateter i en pulsåre i hånden slik at man kan ta blodprøver så hyppig som hvert 30. sekund for å senere sjekke nivået av melkesyre i blodet. Hvis du vil lese litt mer om ergospirometri så har jeg tidligere testet det og det ligger et foredrag skrevet om det HER , Trude har skrevet om sin erfaring med ergospirometri HER, og det ligger et ganske nytt foredrag av Katarina Lien om dette HER.

Det blir alt for komplisert å gå inn på de enkelte måleverdiene man oppnådde under studien, men her er noen interessante funn:

Melkesyrenivået i blodet var høyere hos pasientene begge dager, og forskjellen mellom friske og syke økte på dag 2 ettersom de friske hadde lavere verdier dag 2 og pasientene hadde enda høyere verdier dag 2.

Videre bekreftet studien at evnen til å prestere påvirkes hos ME pasienter dersom de har anstrengt seg dagen før. Dette begynner å bli et veldig solid funn ved repetert ergospirometri/CPET, og ser ut til å skille ME fra andre tilstander der utmattelse og dårlig fysisk prestasjon er fremtredende. Dette tyder på at det ikke er dårlig fysisk form eller utmattelse i seg selv som gir disse resultatene, men at det er noe ved selve ME-sykdommen.
Denne studien tyder altså på at ME pasienter reagerer negativt på fysisk aktivitet, og at de ikke oppnår den positive helsegevinsten som trening har for så og si alle andre sykdommer og tilstander. Det er virkelig spesielt å få dokumentert at dette skjer, siden det som sagt nær sagt alltid ellers lønner seg med trening.

Men hva er det som er viktig for oss å få greie på? Jo, blant annet hva dette betyr for oss i praksis. Har det noen implikasjoner for hvilken behandling ME-syke bør eller ikke bør få? Sier det noe om at det er greit eller ikke greit å presse ME-syke til aktivitet?

Jeg spør Katarina Lien direkte. Er det nå slik, at disse resultatene viser at gradert treningsterapi (GET) bør frarådes ME-syke? Jeg får et soleklart JA til svar. De ME-syke blir så mye dårligere av å presse seg med trening, og de blir ikke bare dårligere dagen etter, men sykere i ukesvis! Det viser studien helt klart.

Kritikerne kan prøve seg med at de skal klare å holde treningen eller aktiviteten under tålegrensen for pasientene, men det er veldig vanskelig og også risikabelt, forteller Katarina. Pasientene vet jo ikke alltid selv om de en dag tar i for mye, og noe du tålte for en uke siden eller i går kan være for mye i dag eller neste uke. Da ME-pasientene kom for å bli testet på dag to var noen av dem så sterkt reduserte at de klarte knapt nok å tråkke litt på ergometersykkelen uten belastning (watt), før de nådde sin anaerobe terskel og da begynte å pøse ut melkesyre. Og da altså høyere melkesyre per belastning enn de friske fikk, som de tror skyldes at kroppen ikke greier å gjenbruke melkesyren som energi på samme måte som hos friske. Så trening er noe som rett og slett ligger utenfor ME-pasientenes rekkevidde. Man kan ikke bruke trening for å behandle ME-pasienter. Likevel vil hun gjerne understreke at aktivitet som kan tåles over tid uten å utløse PEM sannsynligvis er fornuftig.

Mitt andre spørsmål til henne ligger meg nært til hjertet: For igjen og igjen får vi høre at «dette MÅ bare pasientene tåle», og så får de heller bare «bli slitne» og hvile seg opp igjen etterpå. Det gjelder for eksempel når pasientene forsøker å få til hjemmebesøk av lege, men fastlegen hevder at det har de ikke mulighet til, og de alvorlig syke ME-pasientene får værsågod kreke seg til legekontoret, og at de dessverre bare må ta smellen etterpå. Men, spør jeg Katarina, kan vi nå si at disse resultatene viser at man MÅ IKKE presse ME-pasientene på den måten? Igjen får jeg et rungende og klart JA til svar.
Det er en logisk slutning av studiens resultater at det medfører at ME-pasienter blir sykere av å presses over sin tålegrense, at de restitueres mye saktere enn friske (eller andre syke, noe jeg kommer tilbake til), og at de faktisk får økt sykdomsaktivitet og da er mye sykere i ukesvis etter en maks belastning slik denne CPET-testen var.

Antagelig er det en grense for hvor lenge det går å ligge over den anaerobe terskelen uten påfølgende straff, og de må ikke utsettes for gjentatte belastninger flere dager på rad, for da blir de sykere. Dette bør en lege (eller annet helsepersonell) forstå av å lese denne studien, men hvis de ikke gjør det så kan du jo eventuelt vise dem dette avsnittet (eller hele posten om du vil).

Dette er også gode argumenter for å bruke en pulsklokke til å holde styr på når man gjør for mye, og når man bør roe ned. Det har Trude Schei (nestleder i ME-foreningen) skrevet meget godt om HER, så jeg anbefaler å lese mer om det i hennes innlegg.

Det er altså et soleklart resultat i denne studien som viser at ME-pasientene er ikke dekondisjonerte, det er ikke derfor de yter så dårlig på dag to, de er faktisk syke og har sannsynligvis problemer med å utnytte energi riktig slik at melkesyre hoper seg opp på veldig lave belastninger. Kritikere av slike studier som har vært tidligere, har nemlig påstått at resultatene kan ha kommet fordi ME-pasienter er dekondisjonerte, og at man burde ha sammenlignet med andre syke. Men det er altså gjort! Katarina Lien viser til studier som både har testet pasienter med MS og pasienter med sarkoidose (betennelsessykdom, SNL: https://nhi.no/sykdommer/lunger/diverse/sarkoidose/) på en to-dagers belastningstest. Og hva viste det? Jo, at de pasientene som hadde MS og sarkoidose, de var også utslitte og hadde fatigue. De hadde også veldig lite krefter og presterte ikke like godt som friske på testene. Men likevel så ble de restituerte og klarte å gjennomføre dag to med likt resultat som dag én.

De resultatene viser at det er noe helt eget som skjer i kroppene til ME-pasienter, det er en sykdomsmekanisme som utløses ved anstrengelser som ikke skyldes dekondisjonering, og som er spesiell for denne sykdommen.
Studien er dermed både enda en spiker i kista for GET, den viser at vi MÅ ikke presses over tålegrensen (for da kan vi bli langvarig sykere), og den viser at ME-pasienter IKKE er dekondisjonerte. Rene Kinderegget dette her. 🙂

Et viktig poeng å påpeke er at de testene som er gjort her er i forskningsøyemed, og pasientene (og kontrollene) som deltok gjorde det med fullt informert samtykke – det betyr at de var informert om at de mest sannsynlig kom til å bli dårligere i lang tid etter testen, men at de valgte å gjøre det og ta den risikoen for å fremskaffe data til forskningen. Det bør disse pasientene ha stor takk for å ha gjort. Katarina Lien er veldig klar på at hun absolutt ikke har testet noen med alvorlig grad, og at det er ikke bare å «hive pasienter på en ergometersykkel» for å se hvordan de gjør det. Selv om resultatene hun har funnet skiller klart mellom friske og ME-syke, så er det veldig usannsynlig at ergospirometri noen gang kommer til å bli brukt som en diagnostisk test. Til det er det både for komplisert å få til (med 2 dagers testing på rad), og ikke minst er det en for stor sjanse å ta for helsa til de medvirkende.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at vi bare må takke Katarina Lien og hennes team for en solid og grundig studie som tilfører ME-forskningen ny og viktig kunnskap, samtidig som den reiser flere spørsmål som må undersøkes grundigere i nye studier. TUSEN TAKK, kjære forskere, for at dere ikke gir dere, men prøver å finne ut hva som er galt med oss og hva det er som skjer inni de rare kroppene våre!

(Vennligst oppgi kilde hvis du deler noe fra denne posten. (C) Cathrine Eide Westerby, 2019)