Lørdagskveld

Nok en lørdagskveld har gått mens jeg har ligget her og forsøkt å slå i hjel tiden med en serie, men ingenting fenger eller motiverer meg akkurat nå.

Mannen er som vanlig ute med kompiser på en eller annen bar. Jeg ser dem levende for meg der de sitter og drikker, ler og tuller. Skulle så gjerne har vært med. Men det er viktig at han kan ha et sosialt liv, selv om jeg ikke kan ha det. Det er viktig at han får gjort andre ting enn å tenke på sykdom og ta hensyn til meg hele tiden – så jeg er ikke trist eller sint for at han går ut.

Jeg husker lørdagskveldene før jeg ble syk. Det var alltid noe som skjedde, vi hadde alltid en plan. Et selskap, en fest, en tur ut på byen.

Allerede tidlig på dagen kunne forberedelsene begynne. Kanskje en liten shoppingtur og lunsje med en venninne – et nytt antrekk til kvelden ble innkjøpt og diskutert. (Husker dere «party-toppen»?) Et lite glass vin til lunsjen satte stemningen.

Jeg husker å stå på badet og ordne seg til kvelden. Litt musikk på anlegget, et glass vin på kanten av vasken. Sminke, klær og hårprodukter. Jeg husker hvordan det var å føle seg fin. Forventningene til kvelden ble bygd opp.

Jeg husker alle timene med latter og moro, gleden over å være sammen med gode venner, spenningen med å møte nye mennesker. Lys, lyd – det var da ikke noe problem. Høy musikk fikk pulsen og energien i gang, ikke motsatt. En trang til å røre på seg, danse og bevege seg til musikken. Vandre hjem sammen etter festen, kanskje stoppe et sted og ta noe nattmat. Komme hjem sammen med kjæresten og sovne i armkroken hans med alle inntrykkene fra dagen avsatt som et smil jeg tok med meg inn i søvne.

Hva har jeg igjen nå? Jeg sitter her i en stille og mørk leilighet – det er så slitsomt med lys, så jeg eksisterer bare i halvmørke. Venter på at han skal komme hjem og fortelle hvordan han har hatt det – kanskje kan hans delte glede bli litt min også. Men ellers er det bare å vente, bare å holde ut.

Hvordan ble livet slik?

Hvor har egentlig jeg blitt av?

Og vil jeg noensinne få oppleve slike kvelder igjen, som før? Jeg ser folk glede seg over gjenåpningen, ser dem strømme ut på restauranter og barer, ser dem booke seg inn på kulturarrangementer. Alt det jeg har lyst til, men ikke får være med på.

Er jeg ensom? Selvfølgelig. Er jeg bitter? Til en viss grad. Jeg synes det er vanskelig å føle aksept. Jeg synes det er vanskelig å savne og sørge over alt jeg har mistet. Men jeg må bare klare det. Jeg må bare holde ut. Og håpe at det en dag vil snu.