Mange har nå fått med seg at flere Oslo-skoler nå setter helt stopp for permisjoner utenfor skoleferiene.
Rektor kommer til å avslå alle søknader som ikke omhandler begravelse, tannlegetime, legetime eller annet som har med helse å gjøre. (Fra VG: Full stopp i skolefri utenom feriene)
Jeg kan, som de fleste, forstå at det er forstyrrende for undervisningen at ulike barn er borte til forskjellige tidspunkt i løpet av skoleåret. Jeg kan også forstå at det kan bli problematisk med foreldre som tar barna med på lange reiser, slik at de mister mye verdifull undervisningstid. Tross alt er det mye barn trenger å lære på skolen, og det er viktig med kontinuitet og at barna er en del av fellesskapet på skolen.
Så hvorfor synes jeg forslaget og de nye reglene er problematiske?
Det er flere grunner til det:
Forslaget rammer familiene ulikt.
Et viktig prinsipp i norsk skole er at den skal være lik for alle – den skal gi like muligheter og forhåpentligvis føre til et samfunn der det ikke er for store klasseforskjeller. I utgangspunktet kan det derfor være en lur tanke at alle må ta ferie samtidig, og at alle andre muligheter til det er stengt.
Men i praksis fungerer ikke dette, først og fremst fordi barn kommer fra familier med svært ulike økonomiske ressurser. Tenk på aleneforeldre, barn som har foreldre som er uføre eller arbeidsledige, eller rett og slett en lav samlet inntekt i familen. Det er kjempedyrt å bestille reiser i fellesferiene, helt uoppnåelig for veldig mange.
I VG får vi vite at leder i det landsdekkende Foreldreutvalget for grunnskolen (FUG), Christopher Beckham, selv var en av disse:
Som alenepappa med dårlig råd tidligere, tok han barn ut av skolen og dro på Sydenferie utenfor ferien – da Sydenturene var billigst.
Jeg ser for meg at konsekvensene av en slik permisjonsinnstramning fører til at enten blir det flere som bryter regelen, og/eller at flere vil måtte droppe feriereiser. For barn kan det være svært sårbart når det blir tydelig at akkurat de ikke hadde råd til å dra på ferie. Selv om feriereiser ikke er noen menneskerett, vil det å ikke kunne benytte seg av muligheten til å ta med barna sine på potensielt berikende reiser, føles som et sterkt nederlag.
Reiser er berikende!
I 2010 fikk Kronprinsparet kritikk for å ta barna med på en lengre reise i skoleåret. Selv om man kan forstå noe av kritikken, vil det ikke si at Kronprinsparet er dårlige foreldre eller at barna mistet veldig mye kunnskap.
Lekser og pensumplaner kan man tilrettelegge både før, under og etter en reise, og dessuten har en reise en verdi i seg selv:
Jeg mener at det er foreldrene og familiene som best kan avgjøre om det er lurt og givende for barna å ta dem med på en reise, og det er ikke alle reiser som kan tilpasses skoleferiene.
Hva med viktige hendelser i familien?
Helse og død skal gi rett til persmisjoner, i følge de nye reglene. Men hva med andre viktige hendelser i familiene? Hva når konfirmasjonen er utenbys og gjør at man ikke kommer seg til og fra uten å forlenge helga litt? Hva med å kunne delta i andre markeringer som er viktige for at barna skal ha nærhet og tilhørighet til andre familiemedlemmer?
Vi ønsker jo at barn skal vokse opp i gode familier med tette bånd, og i våre dager er det jo slett ikke uvanlig at man etter hvert blir bosatt på ulike kanter av landet. Så lenge vi ikke har mulighetene til å teleportere oss fra Oslo til Bodø, bare for å ta et eksempel, så trenger vi noe fleksibilitet for at folk skal kunne reise på besøk til familien.
Og nei, jeg er ikke enig i at det er ett barn i skolealder som skal diktere hele familiens feiring:
Rektor stilte følgende spørsmål på et foreldremøte nylig: «Må dere virkelig dra på cruise i Middelhavet når bestemor fyller 75, når dere i stedet kan dra til Løten?». (Knut Storberget til VG i Ferievalg splitter Norge)
Mine, dine og våre…
Og apropos familien: Det kan virke som om forslagsstillerne kun tar utgangspunkt i den typiske kjernefamilien, men slik er jo ikke hverdagen for alle. Veldig mange lever i familiekonstellasjoner med både mine, dine og våre barn, gjerne godt spredt utover ulike klassetrinn, barnehage eller i permisjon. Slikt kreves det god logistikk av, når man skal komme seg på ferie.
Tenk bare på et barn som har to familier, en hos far og en hos mor. Det er ikke bare ferieplanleggingen til mor og far som gjelder, det sitter også en bonusmor og en bonusfar oppi det hele som skal ha sitt og si med sine arbeidsgivere og sine feriemuligheter. Det kan rett og slett vise seg plent umulig å få plassert inn alle ferieønsker slik at de passer med fellesferien eller for den saks skyld skoleferiene, og hvem skal ha førsterett på å få velge ferietidspunkt? Oioioi, dette er nok et betent tema i mange familier.
Regler for ALT!
Jeg skal forsøke å avrunde, men vil ta med et godt poeng som jeg leste på polecon.no: «Samfunnet står i fare for, om det ikke allerede er kommet til, å bli så overregulert at man mister evnen til å skille mellom viktige og mindre viktige reguleringer.»
Jeg er redd for at man her prøver å gjennomregulere det man oppfatter som et problem, men at dette vil ha utilsiktede virkninger som oppveier fordelen med såpass kronglete regler. Jeg skjønner at det er mye å holde styr på for skolene, men det er skolene som skal være til for barna, ikke omvendt. Jeg tror rett og slett innføringen av disse reglene er mer fordi skolene ønsker det, enn fordi det er et kjempestort problem, selv om jeg også synes at man må være ansvarlige for at det ikke skal skli helt ut. Den felles ferien bør være normen, men avvik må kunne aksepteres når det er gode grunner til det.
Alt i alt er jeg slett ikke sikker på at å forby permisjoner utenfor skoleferiene er til barnas beste!
Bilde: Privat
25 kommentarer
Jeg er i hovedsak enig med deg. Jeg synes det er ille at de som har valgt å ta barna ut av skolen i mndvis skal føre til at jeg og min familie til slutt straffes for det. jeg synes at det burde være mer individuell behandling. Og jeg synes det er forskjell på en uke eller to i småtrinnene i fht mndsvis og på de høyrere trinnene. (10kl -3kl videregående)
Jeg tror også at de som tar barna ut i lange perioder utgjør et mindretall, og at dette er et problem man ønsker å slå ned på er helt forståelig.
Så er det også forskjell på om man gjerne vil ta barna ut av skolen et par måneder for å gjøre en lengre reise, én gang i livet, eller om det er et gjentagende fenomen.
Stort sett tror jeg vel at sunn fornuft, foreldrenes folkeskikk og en god dialog med skolen er en bedre vei å gå enn et forbud som skal gjelde for alle.
Gode poeng, og absolutt noe å tenke over. Etter å ha pratet med en del av mine venner som er lærere synes jeg allikevel det veier tyngst at det er et forstyrrende element når 1/3 eller mer av elevene i klassen tar ut ferie utenom skoletid. Dette skaper mer arbeid og stress for lærerne (som allerede er fylt opp med stress hva gjelder evalueringer, nasjonale prøver, oppfølging osv. Tro meg, enkelte er på sammenbruddets rand) og forstyrrer kontinuiteten i klasserommet. Ferie er kjempeviktig, men jeg syns rammen rundt skolen er viktigere.
Poengene dine er fortsatt gode da, og jeg syns ikke det er noen lett avgjørelse egentlig. Når det gjelder det der med f.eks. forlenget weekend ved en konfirmasjon e.l. så er jeg enig med deg. Det kan ikke spille store roller om en elev får fri en eller en halv dag til reising.
Nei, det er ingen lett avgjørelse. Jeg kan så _absolutt_ forstå at dette er en forstyrrende faktor i undervisningen, og at lærerne blir stresset.
Hvis man skal ta ut permisjoner må det i alle fall være med en forståelse for at det er foreldrenes ansvar at barna får med seg det de går glipp av, på egen hånd, og at det ikke blir en ekstrabyrde for lærerne sånn sett.
Generelt så er det jo viktig at vi lærer barna at når det er skole, så er det skole. Samtidig så er ikke livet alltid så firkantet at det kan plasseres i den samme rammen for alle. Jeg vet jo at mange gir helt blaffen, men jeg vet også om de som virkelig havner i klemme med slike regler.
Jeg er helt uenig med deg.
Skolen er en læringsarena, ikke en plass som skal tilpasse seg ungenes (foreldrenes!) behov – som er irrelevante for undervisningen/læreevnen. Ungene går på skolen omtrent halve året og i løpet av den tiden må det være mulig å lage til en ferie. Dette er foreldrenes ansvar. Skolen har ikke ansvar for familier som ikke klarer planlegge eller som bosetter seg på ulike kanter av landet skal få treffe hverandre.
Mange steder er det store problemer med at klassen omtrent aldri er fulltallig, så jeg er svært tvilende til at grunnen til reguleringen er at skolen har lyst til å bestemme mer. Det ER et reelt problem en del steder.
Familier som virkelig trenger lengre ferier utenom skoleferiene kan ta barna ut av skolen og selv ta ansvar for undervisningen.
Husk på at læreplanen og lekser bare er en liten del av norsk skole. Læring er mer enn det som kommer fra bøker og en lærers munn.
Når det er sagt så må jeg legge til at det er vi som foreldre som best kan regulere barnas forventninger til et realistisk nivå. Når forventningene ligger der, blir ikke skuffelsen så stor; man blir ikke så annerledes. Dessuten: Det er mange som er «annerledes», og jeg tenker at vi heller bør jobbe for å akseptere ulikhetene enn å bygge opp om at alle skal kunne gjøre det samme for å ikke skille seg ut.
Flott at vi kan være uenige, og du har gode poenger, og noen jeg synes ikke er så gode. 🙂
1. Skolen er først og fremst en læringsarena, men å reise og oppleve verden har en verdi i seg selv det også. Skolen er også en sosialiseringsarena, men språk, kultur og sosialisering har man også muligheten til å tilegne seg utenfor skoletid – også på reiser.
2. Jeg synes det er viktig at vi ser på at dette ikke bare handler om foreldre som er dårlige til å planlegge. Hva med de som jobber turnus i helsevesenet? Noen MÅ jo være på jobb i skoleferien også, kanskje for å få økonomien til å gå rundt. Er det ikke urettferdig å nekte dem å ta noen ekstra dager utenfor standardrammen? Jeg synes ikke vi skal skjære alle over en kam og si at behov for permisjoner utenfor skoleferiene er «dårlig planlegging».
3. Jeg tror at foreldre flest er fornuftige folk med god folkeskikk, og at man må fremheve ansvaret foreldrene har når de velger å ta barna ut av skolen noen dager. For jeg tror ikke det er de lange permisjonene som er det største problemet.
4. Fulltallige klasser alltid er en utopi – sykdom, legebesøk, reiser, annet planlagt og uplanlagt fravær – det tror jeg ikke man kommer utenom. Minst mulig stress og mas for lærerne er noe jeg ønsker meg, og det er jo _målsettingen_ at ferier skal foregå i skoleferier. Likevel synes jeg ikke _forbud_ er veien å gå.
1. Ja, men å lære dette du nevner må ikke skje i et annet land i skoletiden – det læres like godt når skolen har ferie/er stengt
2. Vi har rett på et gitt antall feriedager/-uker i året, derav tre sammenhengende i en periode mellom juni og september – en må benytte seg av den ferien som tross alt er gitt
3. Foreldre tenker på seg og sin situasjon, mens lærere og rektorer tenker på klassens læringssituasjon. Som foreldre er det vanskelig (umulig?) å forstå hva alt fraværet tilsammen (for klassen totalt) betyr. Når skoleledelsen sier det er et problem, da må det respekteres.
4. Nettopp: Det er mye fravær og det trengs ikke enda mer, som ekstra ferier
Jeg aner en tendens til at skolens autoritet svekkes mer og mer. Dette er inntrykk som har festet seg gjennom flere år. Vi er ikke bare individer, men blir tilsammen et miljø, et lokalsamfunn. Jeg mener vi har et sosialt ansvar for at folk skal oppleve seg inkludert uavhengig av bakgrunn og å være lojal mot skoleledelsens «instruksjoner» er en del av dette. Skolen bør komme først, fritiden tilpasses den.
1. Nei, det må ikke skje i et annet land, men det MÅ heller ikke skje på skolen, i skoletiden. Det synes jeg blir altfor bastant, og altfor firkantet og rigid. Skolen og hjemmet må samarbeide og ha god dialog, og hvis foreldrene har en god grunn til at de skal ta barnet ut i permisjon, så synes jeg ikke skolen skal overkjøre det totalt. (Innenfor rimelighetens grenser.)
2. Vi har gitt på et rett antall feriedager, men ikke alle arbeidstakere (les: foreldre) jobber etter samme mal, arbeidstidsordning osv. Det er forskjell på en ideell situasjon (at alle barn alltid er på skolen hele skoleåret) og det som virker i praksis for noen. STORT SETT er dog de aller fleste barn på skolen. Jeg mener det virker som et oppblåst problem hvor man skal innføre en streng regel som rammer alle. Jeg er ikke noen som helst fan av innstramninger og å bruke «pisk» fordi det er _noen_ som alltid bryter reglene. Da får man heller ta seg av de det gjelder, ikke straffe alle sammen med å forby permisjon for annet enn helse og død.
4. Det trengs ikke mer fravær, og det trengs kanskje bedre dialog og oppstramming for de som er «problemfamilier» i så måte, men kollektiv avstraffelse virker ikke.
Jeg er heller ikke enig i at det skal respekteres fordi det er skoleledelsen som sier det. De ser ting fra sitt eget perspektiv, og det blir å sette bukken til å passe havresekken. Det er helt sikkert _mange_ regler og sanksjoner skoleledelsen kunne tenkt seg å innføre hvis de fikk muligheten til det. Men det er forskjell på totalt anarki, og å skape en skole som er tilpasset et moderne samfunn.
Jeg er en av de som ser negativt på en svekkelse av kollektivfølelsen, dugnadsånd og lokalsamfunn. Likevel mener jeg at man kommer ikke så veldig langt med flere forbud, regler ned til minste detalj og det som etter hvert oppfattes som overstyring av foreldre og familiers behov. Det er familiene som er eksperter på sin egen hverdag, og det må vi respektere. Jeg gjentar at det betyr IKKE at jeg er for «fullt frislipp» – en viss grad av rammer må det være. Men skal man styrke kollektivfølelsen er ikke det å få utlevert en regelbok med tilhørende sanksjoner måten å gjøre det på.
Forøvrig ser jeg på de aller, aller fleste foreldre og familier som både pliktoppfyllende og samvittighetsfulle overfor oppfølgingen på skole. De som av ulike årsaker ikke klarer dette, må få bistand som går ut over å få forbud klasket i bordet. Men hvem vet, kanskje skolene ikke har/tar seg tid og ressurser til dette, og at det er mye enklere for dem å bare innføre en kjempestreng regel som er lik for alle.
Hvis dette med at barn er borte fra klassen er et reelt problem ved noen skoler, så mener jeg at da bør akkurat den skolen ta ansvar og lage regler for akkurat den skolen, da i stedet å banke igjennom et (offentlig) vedtak som går utover alle skoler i samme område.
Som jeg nevnte på FB så er det veldig skjeldent at blir tatt ut mer enn en dag eller to rundt de faste ferie/ fri-dager, og at det er jo som du nevner, veldig spessielle tilfeller at barn blir borte fra skolen utenom ferie og fridager.
Så derfor forstår jeg ikke et forbud mot dette; og jeg tenker at hvis det skulle være noen regel på dette, så kunne man kanskje si maks 10 dager pr. skoleår.
Men; jeg må si at jeg blir litt skremt over at man må bruke «barnas beste» i denne sammenhengen.
Ja, hva er egentlig barnas beste? Man må kanskje ikke bruke det?
Bare tenkte at «åh nei, har denne debatten blitt så ille at man må dra det kortet»; Men ja, jeg er enig med deg om at turer hit og dit er godt for barn; samme hvilken tid på året det er 😉
Ja, nå dro jeg kanskje inn dette på en litt uoverveid måte, men likevel.. 🙂
Forstår 🙂
Jeg er VELDIG enig med deg! Joda, jeg forstår at dette kan oppleves problematisk. Men om løsningen er forbud? Nja, ikke sikker. Kanskje heller gjøre det tydeligere at foreldrene selv er ansvarlig for å følge opp det tapte?
Vi tok ungene ut av skolen for å reise til Tyrkia to uker i fjor. Vi dro den andre uka i juni eller deromkring. Det var nemlig ekstremt mye å spare for en familie på fem, kontra å reise i skoleferien. Og for å være helt ærlig, hva er det ungene gjør på skolen de siste ukene av skoleåret? Lite vettugt, tro du meg! Så den læringsarenaen, den stiller jeg virkelig spørsmål ved de siste ukene av skoleåret. Mest kos og lek, litt undervisning så klart, men null og nada av lekser. Vi har ei i 2. og ei i 5. Verdien av en ferietur sammen med familien var etter min mening langt høyere. Og heldigvis er det jeg og pappaen som skal vurdere hva som er best for våre barn. Så får andre foreldre gjøre vurderingen for sine barn.
Ja, jeg tror å ha en bedre dialog med foreldre som skal ta barna ut på slike korte turer/permisjoner, hvordan oppfølging og tilbakemelding skal foregå, er mye bedre enn forbud.
Det aner meg at det er noen «problemfamilier» som er gjengangere med dårlig kommunikasjon med skolen og gjentagende, lange permisjoner. Heller ikke her ser jeg at det er noen god løsning å lande på en kjempestreng regel som skal gjelde for alle. Disse familiene trenger en oppfølging som går ut over et forbud. For meg virker det som en «lettkjøpt» løsning for skolene/kommunen å innføre en slik regel, der det heller hadde trengtes mer bistand.
Og hva med dem som uansett gir blanke? De kommer man ikke unna, enten det fins regler eller ei. Hva skal sanksjonene være da? Utvisning? 😀
Hei, er helt uenig med deg. Fordi dette handler om mer enn det enkelte barn. Det store flertall i dagens Norge har råd til å reise på ferie, også i skoleferien. Og de som klager på at det er for dyrt, klager ikke på at en kulturell backpacker tur i Asia er for dyr. Nei, det er all-inclusiveturen til «syden» som er for dyr. Og den er ikke mye kulturelt utviklende, ei heller en annen type læringsarena enn skolen. Det er rein ferie, og vis meg gjerne de foreldrene som er på denne typen ferie i skoletida og insisterer på at ungene må jobbe m skolearbeid…. Urettferdighet for de voksne er det og at lærerne ikje kan gjøre sånt, de må pent reise i skoleferien, som angivelig er for dyrt for mange andre.
Poenget er at fordi så mange foreldre av i dag tar barna sine ut av skolen, så har det blitt et problem for skolen. Det er nokså paradoksalt at på den ene siden er det mye snakk om hvor lite barna lærer, for lange ferier samtidig som de skal ha rett til ukesvis m ekstra fri, m alt det ekstraarbeidet det påfører lærerne. Og påfølgende både dårlig læringsmiljø for alke de andre elevene + dårligere forberedte lærere for alke de andre.
I tillegg lærer vi barna at skole er uviktig, det er bare å ta seg ekstra fri. Hvem har det sånn på jobb, at de an kreve å ta seg fri når de vil? Og mye lenger fri enn den lovpålagte ferien vi alle har?
Kronprinsparets sk «dannelsesreise» for noen år siden, hadde ingen betydning for ungene. Hva husker en 6åring av noe sånt? Særlig når barnet reiser m livvakter og barnepassere.
Jeg syns forbudte er helt riktig, og det kommer nettopp fordi så mange foreldre velger å kjøre egoløp, så mange handler så ufornuftig at noe måtte gjøres. Hadde de fleste foreldre vært mer fornuftige, hadde vi sluppet dette.
Takk for kommentar Tale kan! Det du skriver er interessant, og da tenker jeg:
I artiklene jeg linker til (fra bl.a oppslaget i VG) nevnes for eksempel det å ta med barna på en langhelt til New York (skolebyråden) og å ta et par ekstra dager for å ha med barn på jobbreise til Japan. Så variasjonene er nok der.
Som jeg har skrevet i flere kommentarer er jeg ikke for at dette skal være noe fullt frislipp, det er tanken på et generelt forbud som byr meg i mot.
Fordi jeg er opptatt av at vi har store variasjoner i typer familiekonstellasjoner, fordi vi vet at det er mange, mange som lever på en inntekt, på ulike former for stønader og pensjoner, som bare har deltidsjobber etc. Vi kan ikke legge til rette for alle, og normen og standarden er og må være at ferier skal legges til skoleferien. Likevel finnes det ingen regel uten unntak, og de unntakene må vi åpne for.
Om foreldrene tar med barna til «syden» eller om de drar på backpackertur til Asia synes jeg egentlig er lite relevant. I «syden» kan man for eksempel bli med på dykkebåt og snorkletur og se og lære ting om livet under vann og på båt – en erfaring man ikke kan få i et klasserom i Norge, og jeg skal love deg at det barnet både husker og lærer av de erfaringene. 🙂
Lekser kan man jo også ta i et skippertak før, etter eller for den saks skyld PÅ ferien. Hvordan man disponerer tiden til dette må den enkelte familie egentlig få prioritere, så lenge de avtalene man har gjort med skolen blir overholdt.
Jeg tror heller ikke at barn lærer at skole er uviktig, selv om det blir sånn at man tar ut et par ekstra dager for å reise til den andre kanten av landet for å delta på en konfirmasjon.
Og faktisk – det er mange som har det slik på jobb at de kan ta seg fri nesten når de vil. Mange jobber så mye at de har avspasering til gode, ferie til gode fra forrige år, eller har fleksitid på jobb.
Du påstår at Kronprinsparets «dannelsesreise» ikke hadde noen betydning for ungene. Da synes jeg du blir useriøs, for det har du ingen forutsetning for å si. Hverken du eller jeg vet hva de barna har fått ut av denne reisen!
«La barna reise,» sier reiseekspert: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Reiseekspert-La-barna-fa-reise-i-skoletiden-7236303.html#.UcSrUDsZ58E
Så lenge foreldrene tar meg seg klassens arbeidsplan og sørger for at barnet gjør det arbeidet som er skissert der, bør det ikke være noe problem at barn drar på ferie med foreldrene sine i 1-2 uker utenom feriene.
Det ble mye engasjement og mange kommentarer – tusen takk! 🙂
Hovedgrunnen til at jeg engasjerer meg i dette er: Dette er nok et forslag som vil ramme dem som har dårlig råd, er aleneforeldre, har spesielle omsorgsoppgaver, jobber med liten grad av selvbestemmelse over når man kan ta fri, eller på annen måte er dårlig stilt til å ta ut ferie i fellesferien.
Jeg kan ikke støtte et forslag som jeg mener vil føre til mer klasseforskjeller enn vi allerede har.
Det er mange nyanser i denne debatten, men dette er altså et viktig prinsipp for meg.
Egoforeldrene, regelbryterne – de har man i dag også. Hvorfor innføre kollektiv avstraffelse, i stedet for å rydde opp der det trengs?
Nå skal jeg finne senga, og kommer ikke til å lese eller svare på flere kommentarer før i morgen. Ikke fortvil om kommentaren din ikke vises med en gang altså, jeg godkjenner og legger dem ut etter hvert. 🙂
Jeg er veldig enig med deg Cat, og som jeg nevnte i en kommentar her, så hvis det er et superstort problem ved en skole at barna er borte i hytt og pine pga. ferie, så burde *skolen* lage regler på hvor lenge en og annen elev kan være borte. Og som sagt, forbud blir bare tull, da som du har nevnt, at noen har ikke mulighet/ råd til å dra ut når det er vanlig ferie.
– I tillegg vil jeg bare nevne at jeg egentlig ikke synes det skal være skolens problem at en elev er borte på tur; når foreldre tar ut en elev fra skolen utenfor feriene så bør de ha et forhold til at barnet går glipp av undervisning, og bør derfor ta ansvar for at barnet f.x. får med seg lekser på turen
Jeg er helt enig med deg! For vår del, er det rett og slett økonomisk umulig å ta ferien til utlandet når det er skolefri. Med tre barn, totalt 5 reisende, kan vi rett og slett glemme å planlegge noe annet en en hyttetur.
For all del, hytteturer er koselig, men vi vil gjerne at barna våres skal få oppleve andre land og kulturer også.
Når dette er sagt, gjør vi alt vi kan for at det skal passe best mulig inn med skolen.
Både på grunn helsen min og mannens jobb, er vinteren ( juleferien) vår beste mulighet for en felles ferie sammen med barna.Det pleier å gå fint, men noen ganger har vi måttet ta ungene mellom 2-5 dager fri fra skolen rett og slett fordi vi sparer mange tusen på å gjøre det slik.
Skolen har ikke alltid vært like enkel å ha med å gjøre ( rektor) og dette på tross av at info, ukeplaner, lekser osv finnes tilgjengelig på nett og at vi går igjennom alt av pensum de skulle ha hatt på skolene de dagene de er borte.
I tillegg har barna skrevet dagbøker fra hver feriedag om hva de har opplevd, sett, smakt og lært de ulike dagene, noe de har gjort med glede og i spenning for å huske og gjenfortelle til venner og familie.
Jeg skjønner at det kan være problematisk om foreldre tar ut barna flere ganger utover den ferien de allerede har i løpet av et år, men er det virkelig så mange som gjør det?
Slik som jeg har forstått, etter å ha lest ulike artikler og pratet med skolen er problemet størst siste uka før sommerferie og første uka etter… Og da må jeg få fylle inn: nå har jeg to som akkurat har fullført siste uka på skolen før sommerferien. Det har ikke vært en eneste lekse hele uka, ikke spesielt mye faglig på skolen heller.
Derimot, har der vært grilling i skauen, fotballkamper mellom lærere og elever, rydding av klasserom osv osv.
Dette er jo selvfølgelig supert og riktig at ungene er med på, men om dette er noens mulighet til å gi ungene en opplevelse av en ferietur som de ikke ellers har mulighet til, syns jeg det er synd om de ikke skal kunne få lov til dette.
Å si at de fleste i Norge i dag har muligheten i skoleferier blir helt feil.
Det vil si at de som ikke havner under kategorien » de fleste», fullstendig utelates fra å velge, noe som igjen er med å skape klasseskille.
Interessant diskusjon dette! Som lærer er jeg imot at elever tas ut av skolen for å dra på ferie, som mor ser jeg at det ikke alltid er så enkelt å være så streng.
Jeg tror vel ikke at et totalforbud er veien å gå. Det vi får da er vel bare en haug med mennesker som tar ut barna uten rett til permisjon. For hva er konsekvensene av det? Jeg tror likevel diskusjonen er nyttig, for ferieturer i skoletiden har bredt om seg. Jeg tror at vi alle kan ha nytte av å tenke oss om en gang eller to til om det virkelig er nødvendig å ta barna ut av skolen.
Når det gjelder konfirmasjon og andre familifestdager, så synes jeg at barna skal få fri til å delta på det. Det må jo være greit å feire livet sammen, og ikke bare døden (begravelser).
Problemet med å ta barna ut av skolen er også at det faktisk ikke er alle foreldre som kan hjelpe barna sine med skolearbeid. Det faget flest foreldre kommer til kort i er matematikk, og det er også det faget som er lettest å falle ut av ved lengre fravær.
Så jeg er vel imot et totalforbud, men mange av oss trenger å skjerpe oss!
Og en liten brannfakkel på slutten; når ble det en menneskerett å dra utenlands på ferie?
Det er ikke noe billigere å feriere i Norge…
Tusen takk for alle engasjerte og kloke kommentarer!
Jeg må kaste inn håndkleet, har rett og slett ikke krefter til å svare på alt. Men veldig, veldig glad for at det ble så mye engasjement i kommentarfeltet her.
Riktig god midtsommerhelg!!