En GOD opplevelse på sykehus? Er det mulig?

3

Jeg har dessverre mange dårlige erfaringer fra sykehus med meg i bagasjen etterhvert, og har tidligere skrevet om hvor vanskelig det er for ME-pasienter å bli lagt inn på sykehus og at man ofte kan bli sykere av å være der.

Derfor fikk jeg en tung og vond klump i magen da jeg åpnet brevet fra Lovisenberg der det stod at jeg var innkalt til time på en poliklinikk. Først skulle jeg dra og ta blodprøver klokken 11, stod det. Så skulle de analyseres og jeg skulle få time til en lege klokken 13. Det er mange timer på sykehus det.

Minnene sitter ikke bare i hodet, hele kroppen husker. Det sitter i hele meg hvordan det er å være på sykehus med en ME-plaget kropp som dirrer av anstrengelse. De lange korridorene man skal navigere seg gjennom. Det intense, hvite lyset som er overalt. Alle folkene som beveger seg hit og dit, dørene som går opp og igjen – hele tiden, overalt. En konstant strøm av lys, lyder og bevegelse i synsfeltet som hamrer på det overfølsomme nervesystemet mitt som taktfaste hammerslag og tapper meg for krefter så fort at jeg knapt nok rekker å trekke pusten.

Masse snakking med fremmede mennesker som ikke kjenner meg, ikke kjenner kompleksiteten i helsesituasjonen min, problemene med å gjøre seg forstått når konsentrasjonsevnen er borte, tinnitusen brøler og svimmelheten gjør meg ustø og kvalm. Når hele kroppen bare hyler «Legg meg ned nååå!» samtidig som jeg skal forsøke å gi legen et riktig bilde av situasjonen, blir jeg både frustrert og stresset.

Så det var ikke med glede i blikket jeg leste brevet fra sykehuset, men vent nå litt? Hva står det her? Jeg myser lett mot brevet der et uventet avsnitt lyser mot meg:

«Det vil bli holdt av et eget rom med seng til deg hvor du kan vente. Legekonsultasjonen kan også foregå her.«

Er det sant? Har de faktisk tenkt å tilrettelegge for at jeg har ME, uten at jeg må be om det? Jeg vet at legen min skrev i henvisningen at jeg måtte ha skjerming fra lyd og lys, men har de faktisk tenkt å gjøre det?

Jeg har 13 års erfaring med sykehusbesøk, og med unntak av ME-senteret på Aker har jeg ikke før opplevd at det blir tilrettelagt for meg uten at jeg ber spesifikt om det og at jeg må forklare og fortelle, ja i noen tilfeller slå i bordet for å kunne få et sted å legge meg ned slik at jeg i det hele tatt skal ha sjans til å være der.

Jeg får nesten gledestårer i øynene av lettelse. Skal jeg kanskje kunne få en opplevelse på sykehus som ikke er så overveldende slitsom at jeg drar derfra som et vrak?

Noen uker senere trilles jeg gjennom gangene på Lovisenberg i rullestol som vi har fått låne i resepsjonen.

Jeg har vært og tatt blodprøver på laboratoriet – der var det folk overalt og venting i gangen, en «typisk» sykehusopplevelse og pulsen min har allerede steget.

På poliklinikken har de fått innsjekkings-automat, og jeg taster inn navn og nummer. Så er jeg sjekket inn og klar for boarding.

Vi skal noen meter lengre ned i den lange korridoren. Der står det to sykepleiere og venter, og døren de holder åpen for meg leder inn til et helt eget rom, akkurat som lovet. Et rom der lyset er slukket og persiennene trukket ned. Ikke helt mørkt, men mørkt nok til at ikke lyset hamrer hjernen min i filler. En seng står klar, og med lav stemme blir jeg ønsket velkommen og oppfordret til å legge meg ned. Jeg blir tatt i mot med omsorg og varme, uten noen konfronterende spørsmål om hvorfor akkurat jeg skal være så vanskelig og vrang at jeg må okkupere et rom og en seng helt for meg selv. Uten himling med øynene og uten sukking som røper at jeg er kravstor.

Jeg blir rett og slett møtt med å bli tatt på alvor, og de oppfører seg som om det er helt naturlig at de gjør dette for meg.

Så venter vi. Jeg ligger i sengen med øynene lukket og gjør avspenningsøvelser. Hvilepulsen er lav og stabil, og jeg kjenner at kroppen roer seg ned etter turen innom laben.

Legen kommer inn i halvmørket og presenterer seg, setter seg ved sengekanten og snakker med dempet stemme til meg. Hun imponerer meg med å nærmest ha pugget journalen min, jeg trenger ikke forklare eller forsvare noe som helst, trenger ikke forsøke å overbevise henne om at plagene mine og sykdommen min er reell. Det bare er sånn. Det gjør det så mye lettere å svare på de spørsmålene hun har, uten å måtte forsøke å overbevise en tviler om at min virkelighet finnes.

Sykepleieren kommer inn for å sette en jerninfusjon på meg. Hun spør om det er greit at hun slår på lyset, hun spør om jeg kanskje vil sette på meg solbrillene før hun slår det på. Som om det er den naturligste ting i verden at hun passer på at jeg har det greit.

Jeg tar ikke dette som noen selvfølge, men kanskje det egentlig burde være det? Kanskje det burde være en selvfølge at de tar hensyn til min sykdom, akkurat som de tar hensyn til andres begrensninger?

Sliten, men veldig fornøyd, i en seng på hospitalet.

Da vi drar derfra er jeg selvfølgelig sliten – jeg har vært mange timer ute nå – men jeg er ikke oppskaket, redd, utkjørt, nedkjørt. Jeg har ikke blitt herja med – jeg har blitt tatt vare på.

Og nettopp fordi jeg fikk denne tilretteleggingen, der jeg kunne vente liggende på et mørkt og stille rom, der stemmene var lave og bevegelsene roligende, så blir jeg for en gangs skyld ikke oppslukt av enorm PEM – post exertional malaise eller aktivitetsutløst forverring.

Jeg er tappet for krefter, javisst, og jeg må hvile i flere dager etterpå, men det er først og fremst på grunn av anstrengelsen med å komme seg til og fra sykehuset, ikke det som skjedde der. Jeg beholdt hvilepulsen det meste av tiden jeg var der, og slapp unna feber, kramper og lammelser etterpå.

Men best av alt: Den vonde klumpen i magen når ordet sykehus blir nevnt har blitt mye mindre. Det som var sort, hardt og vondt har blitt litt mykere og varmere. Troen på at det går an å få hjelp uten å bli gjort sykere har økt, og håpet mitt er der om at dette er et eksempel på at verden går videre; at kunnskapen og kompetansen om vår sykdom øker og at viljen til å ta vare på oss er der, selv om det krever litt ekstra tid, ressurser og en liten omlegging av måten å gjøre ting på.

Og de fikk meg ikke til å føle meg som en ekstra byrde, jeg fikk lov til å bare være den jeg er, med det sykdommen påfører meg av begrensninger, og å bli møtt med omtanke. Det føles som en så stor lettelse at det nærmest er vanskelig å sette ord på det, og jeg kjenner på en enorm takknemlighet for de menneskene som møtte meg på sykehuset denne gangen. Måtte deres holdninger og tilnærminger være et eksempel for andre.

Share.

About Author

3 kommentarer

  1. Pingback: ME-syke Cathrine stigmatisert av A-magasinet: - Jeg følte meg enda mer utenfor samfunnet og ødelagt. - Helsetine

  2. Hei Cathrine Nå er det jammen lenge siden jeg har lest bloggen din Hvordan går det med deg nå i denne koronatiden? Er dere friske? Det du skriver her om sykehus kjenner jeg meg igjen på. Det var veldig fint skrevet og jeg føler at dette kunne vært mine ord. Jeg skulle ønske at vi alle fikk sanne opplevelse når vi må på sykehus. Det er lenge siden jeg var på sykehus men det var et mareritt.
    Takk for fin bloggpost! Det er fint å se at bloggen din fortsatt lever. Ta godt vare på deg selv!

    • Hei Johnny!

      Det er jaggu lenge siden jeg har sjekka kommentarer på blogginnlegg. Ja, hele bloggen har blitt forsømt rett og slett. Vet ikke engang om du kommer til å se dette, så langt etterpå.

      Jeg er fortsatt på alvorlig grad av sykdommen, og lever et svært begrenset liv på soverommet. Sånn har det blitt, og det er vanskelig å få gjort noe med det. Men ved å begrense aktivitet kan jeg leve med et lavere symptomtrykk, og jeg blir stabilisert i alle fall.

      Takk for omtanke og gode ønsker, og det samme til deg!

Leave A Reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.