“Fastleger” på sykehus? Ja, så absolutt!

Per Fugelli møtte 37 leger i løpet av sin sykdom. Han kaller dem “engangsleger” i denne kronikken i Aftenposten.

Per Fugelli er en klok mann, og han sier noe som mange av oss har erfart: Det kan da umulig være bra for pasienten og behandlingen av møtet mellom lege(r) og pasienter fragmenteres på denne måten på sykehuset?

Det er dessverre ettermiddag når de sterkeste smertene kommer. Vakthavende lege står usikkert og ser på meg ved sengekanten. Jeg har aldri sett ham før, han har skummet gjennom øverste side av journalen, men det har tydeligvis ikke ført til noen større forståelse. Jeg prøver å forklare – gjennom sammenbitte tenner, men hvem kan få frem en tydelig forklaring i slik smertetåke? Hvor ble det av den legen som virkelig forsto og visste?

“…et ondt ord vil jeg si om en profesjonell kultur som setter tingliggjøring av pasienten i konsekvent system. Den personlige legen er død i norske sykehus.” (Per Fugelli)

Det blir ingen kontinuitet av dette, det blir det som Fugelli i kronikken kaller “fjernkontakt”. Og pasienten føler seg tingliggjort og objektivisert. Jeg har skrevet om denne fremmedgjøringen før, i “Noli me tangere” - rør meg ikke. Det er ikke tvil om at dette å stadig skulle “starte på nytt” overfor stadig nye leger er en belastning for pasienten.

Det trengs en fastlegeordning på sykehuset, sier Fugelli. En som kjenner pasienten, en som kan følge gjennom hele løpet. Jeg er enig.

Fugelli sier vi må jobbe på lag, og han har noen gode råd:

“Pasientene må bli modigere i å fremme sine krav. Det er fortsatt en uvane for underdanighet i pasientrollen. Helsetjenesten blir ikke bedre av tause pasienter som lider i stillhet.” I denne kommentaren i et ellers veldig spennende kommentarfelt sier jeg: Dessuten har jeg tro på at pasientene må klage mer, formelt, når de opplever problemer i helsevesenet. Ikke nødvendigvis for å få en oppreisning eller noe, men for å få kartlagt avvik slik at man faktisk får synliggjort hva som skjer. Det er vel sånt man har Helsetilsynet til, er det ikke? Og hvis man skal få kartlagt problemer og avvik, så må det være en kultur for det, slik at ikke pasienter (eller helsepersonell!!) lar være å rapportere det i frykt av ulike former for sanksjoner. Da kan man snakke om organisasjonslæring, og å være åpen for å lære av avvik og ønske å forbedre seg. Dette må i så fall signaliseres som et klart ønske og en mulighet også fra helseforetakene. “Vi ønsker å bli bedre! Vi trenger tilbakemeldinger på det vi gjør!” Oppfatter vi helsevesenet slik i dag?

– Dessuten, sier Fugelli – Legeforeningene har et klar ansvar her: “Den fragmenterte og upersonlige legetjenesten i sykehusene bryter ned tillit. Derfor bør Legeforeningen gi sine medlemmer og tillitsvalgte ordre om å arbeide for fastlege for alvorlig syke.”

Til slutt nevner han Helseforetakene, som kan organisere en slik ordning, og Helsetilsynet, som skal påse forsvarlig drift.

Det er ikke forsvarlig, hverken moralsk, medisinsk eller sikkerhetsmessig å la alvorlig syke pasienter møte en stim med engangsleger.

Jeg innrømmer at jeg ikke vet hvordan man skulle ha løst dette i praksis. Men jeg gjenkjenner utfordringene, og applauderer forslaget fra Fugelli.

Det er umulig å være god lege for en alvorlig syk som du ikke kjenner.

, , , , , , , ,

6 Responses to “Fastleger” på sykehus? Ja, så absolutt!

  1. Et liv å leve 03/02/2011 at 15:43 #

    Det her skriver jeg også under på!
    Han er klok, og det er bra at leger også blir syke og kan se det her fra innsiden… Ikke for at jeg ønsker noen syk, men de som ser begge sidene kan komme med meget bra refleksjoner.
    Det her er både en politisk, organisatorisk og en spørsmål om kunnskap.
    Och han har rett. Vi skal snakke om våre erfaringer!

    • ~SerendipityCat~ 03/02/2011 at 15:58 #

      Det ble to innlegg om dette i dag gitt, for Wasim Zahid kom med tilsvar til Fugelli. Les her også: http://www.serendipitycat.no/?p=5412

      Vi skal snakke ja! Og ikke bare for å klage, men for å fortelle hva som fungerer og hva som ikke fungerer.

      • Et liv å leve 03/02/2011 at 16:35 #

        Ja, det er viktig å arbeide før noe og ikke bare imot, hvis vi skal komme videre. Ellers graver vi bare ned oss..;)

  2. Bell4trix 05/02/2011 at 15:46 #

    Jeg er VELDIG enig i at ting burde fungere bedre. Men jeg er usikker på hvordan man praktisk skal gjennomføre det. Det trengs kanskje rett og slett mere tid, tid til å lese journalen og å møte hver pasient som et menneske med de behov akkurat det mennesket har. Men så strammes det inn på både hvor mange som skal være på jobb og økes på hvor mye som skal være gjort. At det skal tjenes penger på helsetjenester kan være en del av problemet…

    Men uansett er det skremmende å feks måtte passe på selv at du ikke får medisiner du virkelig ikke tåler. Spesielt når man er så syk at man vet verken opp eller ned og ikke egentlig orker å snakke. Men du vet du MÅ fordi å få medisinen i veneflonen vil være katastrofalt i den tilstanden man er i.

    Fint sagt det du skrev over her i kommentaren! ;) KleMღ

    • ~SerendipityCat~ 05/02/2011 at 17:21 #

      Ressurser er definitivt et problem her. Anbefaler innlegget til Pernille Nylehn: “Engangsleger – just say no!”

      http://perpelle.wordpress.com/2011/02/04/engangsleger-just-say-no/

      Hennes oppfordring er klar: “Så kan man spørre om det er dårlig organisering, for stort tidspress, lite forståelse fra sykehusledelsen etc etc.

      Men uansett årsak er det faktisk vi, som leger, som må gjøre dette, og ta pasientansvaret vi har fått tildelt. Og hvis vi ikke klarer det fordi arbeidet er organisert dårlig eller det er for travelt, ja da får vi slå i bordet og si at dette holder ikke, jeg får ikke gjort jobben min under slike betingelser! “

      • Bell4trix 05/02/2011 at 21:39 #

        Takk for tips. Det var vel rett og slett godt sagt. Og sikkert spikeren på hodet. ;)

Leave a Reply

blogget sist

blogglisten_f97d1ebb1325ed127ab22a3b4cfd7d40