Mobbing av funksjonshemmede – spot on fra Egon Holstad!

2

Med tittelen «Hva i alle dager er det som skjer?» tar Egon Holstad et kraftig oppgjør med mobbing av funksjonshemmede. 

Skjermbilde fra iTromso.no

Kronikken som står i iTromsø i dag, viser til en undersøkelse der 36% av funksjonshemmede sier de har vært utsatt for hatefulle ytringer.

«Funnene viser altså at 36 prosent av dem som er funksjonshemmede har opplevd hatefulle ytringer.

11 prosent av disse har fått meldinger fra folk rundt seg om at de ikke burde blitt født eller har en rett til å leve.
41 prosent har blitt stigmatisert som hjelpeløse og svake.
34 prosent er kalt en økonomisk belastning for samfunnet.
18 prosent har blitt fortalt at de er ubehagelige å se på.»

Forakten for svakhet. Forakten for de som ikke yter 100%. Forakten for de som på en eller annen måte er annerledes. Er det virkelig et slikt samfunn vi vil ha?

Egon Holstad knytter dette til en samfunnstrend der det hele spisser seg til. Kronikken er vel verdt å lese.

«Vi har en kommende president i USA som nylig sto og gjorde narr av spasmene til en journalist for åpent kamera, og til høylytte heiarop fra tilhørerne. Det er pinadø til å miste motet av.»

Og nå kommer det som noen sikkert ikke vil høre – for ja, dette gjelder også langtidssyke og kronisk syke.

Som alvorlig syk med ME er jeg også sterkt funksjonshemmet. Jeg har fått høre at det hadde vært bedre om jeg hadde en dødelig sykdom, noe «konkret liksom». Jeg har blitt kalt svak mange ganger (men du skulle bare visst hvor sterk jeg må være for å klare å leve med dette). Jeg har blitt kalt en parasitt, byrde, økonomisk belastning og fått høre at jeg ikke bidrar med noe. Jeg har fått høre at jeg har «tapt meg», at jeg ikke ser ut, at jeg har forfalt og at jeg burde gjøre noe med vekta mi, når sykdom og medisiner har ført til overvekt.

Jeg sier ikke dette fordi jeg synes synd på meg selv, jeg har utviklet ganske hard hud etter hvert. Jeg sier dette fordi det er ikke uvanlig, jeg tror det er store mørketall her og mange flere enn 36% som har opplevd hatefulle ytringer eller krenkende og sårende ytringer. Dehumaniserende ytringer. Direkte eller indirekte. Noen ganger forkledd som «velmenende» ord, eller en kommentar som glipper ut. Jeg vet at mange av mine medpasienter får høre slikt, også fra slekt og venner – kanskje sagt i frustrasjon eller fortvilelse over sykdommen – slengt ut i et uheldig øyeblikk.

Det sier noe om samfunnet vårt at folk har disse holdningene. Er det sånn vi vil ha det?

Men det kan jeg si – det har blitt mer forståelse rundt ME i de siste årene. Det merker både jeg og andre, og det er er selvfølgelig kjempepositivt! Likevel har vi en lang vei å gå.

Vi må snakke om dette, skriver Egon Holstad. Så er det også slik at folk vil helst ikke at vi skal snakke så mye om sykdom, og ikke vise at vi er syke, for det er så ubehagelig. Ja, sykdom og lidelse trigger et ubehag i folk, de vet ikke helt hva de skal si eller hvor de skal gjøre av seg. Enkelte vrir seg fysisk hvis man kommer inn på temaet. Noen jeg har møtt vil ikke engang spørre hvordan det går, fordi de takler ikke å snakke om sykdom. De vil bare ha den positive delen av tilværelsen, takk.

Spesielt ubehagelig blir det når det er en diagnose hvor vi ikke har et fastlagt behandlingsløp, ikke har en klar prognose med en tidshorisont for bedring, har et uforutsigbart og svingende sykdomsforløp hvor vi noen ganger har gode perioder og noen ganger bare forverring, og hvor pasientgruppen havner nederst på sykdomshierarkiet.

Som Jan Grue sa det i et foredrag en gang: 

Høyprestisje: Mann i 50-årene som får et hjerteinfarkt og blir bedre etter en runde på operasjonsbordet eller dør med en gang.

Lavprestisje: Kvinne som får en diffus sykdom og ikke blir bedre eller går sin vei.

Knut Olav Almås skrev en god kronikk om kronisk syke i fjor, hvor han også tar opp dette med sykdomsprestisje. Han fikk tilsvar i bloggen her.

På denne tiden i fjor ble jeg intervjuet i Kamille om negative holdninger til langtidssyke. Det handler om mye av det samme som Egon Holstad skriver om i sin kronikk. Etter at det kom ut, og etter intervjuer på God Morgen Norge og TV2 Nyhetskanalen har jeg i alle fall opplevd at folk ikke tør å si slikt til meg lenger. 😉 Det hjelper visst å være litt sint og bånn ærlig i offentligheten!

Derfor er jeg glad for at Egon Holstad tar opp dette. Jeg håper at mange leser det, og at folk tar det til seg og ikke bare føyser det vekk. For hva om det hadde vært deg selv, eller barnet ditt som måtte leve med slike kommentarer? Hva sier det om samfunnet vårt at funksjonshemmede mobbes, og er det virkelig et samfunn med forakt for svakhet vi vil ha? Et samfunn der det utvikles hat mot annerledeshet?

Les om brannskadde Vegard som møtte veggen på grunn av mobbing. For i prestasjonssamfunnet og jaget etter det perfekte, blir det tøft å være annerledes.

– Alle søker det perfekte. Med dagens fokus på kosthold og trening er det mange som vegrer seg for å gå ut bare de har en kvise i ansiktet, forteller Kenneth Wangen som er leder av Norsk Forening for Brannskadde (NFFB).

3. desember er FNs internasjonale dag for mennesker med funksjonshemming. 

Temaet for 2016 er FNs 17 mål for at verden skal være fullstendig inkluderende for mennesker med funksjonshemming innen 2030

Jeg burde ikke bruke krefter på å sitte og blogge nå kjenner jeg. Men dette engasjerer meg virkelig, og noen ganger klarer jeg ikke å la være å uttale meg. Det var ikke nok i dag å bare dele linken til Egon Holstads gode kronikk, jeg håper å løfte frem temaet litt igjen. Folk får bare bli lei av at jeg gjentar meg selv altså. Men jeg mener det er viktig, og jeg har ikke tenkt å gi meg med det. 😉

Share.

About Author

2 kommentarer

  1. Hei Cathrine
    Ja, det er tøft å være «svak» i dagens samfunn! Det virker rett og slett som om mange mennesker ikke TROR PÅ at det går an å være så syk at man ikke kan jobbe, og at sykdommen kan være KRONISK!

    For meg er dette uforståelig, men kanskje det er sånn hvis man har vært så heldig å aldri oppleve alvorlig sykdom selv, at man ikke klarer å frestille seg det….

    Jeg har vokst opp med en uføretrygdet mor med mange diagnoser, og jeg kan vel telle på èn hånd de gangen jeg har fått forståelse, fått høre at det ikke kan være lett å ha dårlig helse o.l.

    Det jeg stort sett har fått høre er: «At hun orker å bare gå hjemme!» .»Jeg hadde blitt gal av å ikke ha noe å gjøre!». «Blir hun ikke lei av å ikke ha en jobb? Det må da være godt å komme seg ut litt!». «Alle kan da jobbe NOE!». «Så hun går bare hjemme og styrer og steller hun da??».

    Vet rett og slett ikke hva jeg skal si til sånne mennesker… Hva mener de man skal gjøre med uføre mennesker i steden for, hvis det virkelig ikke er akseptabelt at noen «bare går hjemme»?

    • Hei Eli!

      Du har så rett i det du skriver.

      Kanskje er denne mistroen rett og slett en form for beskyttelsesmekanisme? For hvis disse menneskene tenker seg godt om, så må de jo innerst inne vite at det likså godt kunne vært dem… Livet er uforutsigbart, ingen vet hvem som blir truffet av en buss i morgen eller blir påkjørt i et fotgjengerfelt og blir ufør for resten av livet. Ingen vet hvem som plutselig får trigget en latent sykdom eller at noen celler begynner å dele seg ukontrollerbart…

      Så selv om jeg blir sykt lei og sint på disse menneskene innimellom, så tenker jeg nok også litt at de evner ikke å se dybden i det. De velger å heller kategorisere _menneskene_ som har vært så uheldige å ha fått en sykdom, enn å ta inn over seg at livet faktisk ER uforutsigbart, skummelt og at det kan ramme hvem som helst, når som helst.

      Min mamma var også uføretrygdet, og jeg skjønte vel ikke omfanget av det hun måtte gjennomgå før jeg ble så syk selv. 🙁

Leave A Reply