Dytta inn i aktivitetsrus

2

Jeg tenkte jeg skulle si litt om det vi kaller «aktivitetsrus» eller «adrenalinrush». 

Ofte så har vi fokus på hva den enkelte gjør, og at vi hverken skal være for passive eller presse oss ut over våre tålegrenser slik at vi opplever kræsj – det som også kalles Energikonvolutten

Det er en kjent sak at ME-pasienter både kan og noen ganger må mobilisere krefter, men at det har sin pris. Et godt innlegg om dette finner du på bloggen ME-foreldene, og det heter «ME og mobilisering». 

«Både barn og voksne med ME kan noen ganger ta seg sammen, mobilisere og tilsynelatende fungere langt ut over det de egentlig kan klare ut fra sykdommens alvorlighetsgrad. Dette er takket være adrenalinet kroppen utløser når kroppen er satt i alarmberedskap – dessverre fører dette til alvorlig og langvarig forverring av sykdommen etterpå. Disse adrenalinrushene er omtrent som kredittkort. De lar pasientene gjøre ting de egentlig ikke er i form til å gjøre, eller har råd til,  men rentene på gjelden er skyhøye.» («ME og mobilisering», ME-foreldrene)

Men så er det jo dessverre sånn, at det er ikke alltid vi selv har kontroll over alle krav og ting som må gjøres, og av og til (eller litt for ofte…) så hender det at vi blir tvunget til å mobilisere – selv når vi vet at vi har gått ut over våre grenser. Da vet vi også at vi blir presset inn i en aktivitetsrus, med påfølgende kræsj.

Det er ikke vanskelig å forstå dette om man tenker seg om. Det finnes ikke en eneste person som har full kontroll over alt som skjer i sitt eget liv og omgivelsene. Det er rett og slett ikke mulig!

Jeg har skrevet før på bloggen om uventede hendelser og små tuer som kan velte store lass.

I dag skjedde det igjen!! 

Jeg hadde allerede brukt opp mesteparten av dagens energikvote, og kjente at nå – nå MÅ jeg runde av og hvile.

Da tikket det inn en e-post, og selvfølgelig måtte jeg se på den. Det var en uventet beskjed med et innhold som absolutt ikke var positivt, og som jeg skjønte kunne ha store konsekvenser for min helse og mitt liv fremover. Nøyaktig hva det var er ikke så vesentlig å brette ut her.

Siden jeg allerede var ganske tappet for krefter, hadde jeg liten motstandskraft til å takle denne beskjeden. Dermed ble jeg ganske raskt pushet inn i en aktivitetsrus eller adrenalinrush om du vil.

Det var ikke snakk om at jeg bare kunne legge dette fra meg, det måtte tas tak i. Jeg så også hvordan dette ville påvirke ikke bare denne dagen, men blande seg borti andre planer jeg har og gjøre ting både komplisert og slitsomt.

Det ligger dypt i meg å forsøke å takle enhver oppstått situasjon på mest mulig positiv og konstruktiv måte! 

Men tenk deg at det jeg fikk beskjed om var på linje med å måtte legge hånda på en glødende ovn, ikke bare én, men flere ganger. Eller for å si det på en annen måte: Nå skjønte jeg at dette ville bety mange, mange dager med både mobilisering og overanstrengelse med påfølgende kræsj.

Noen ganger må vi presse oss inn i aktivitetsrus for å klare å gjøre helt nødvendige ting. 

Bloggeren Tornerose har i det siste skrevet på bloggen sin om hvordan hun bevisst gikk inn i aktivitetsrus for å klare å feire konfirmasjon. Men hun lar seg ikke lure, hun vet at det er «falsk» energi. Hun vet at det er det samme som å overtrekke kontoen, makse ut kredittkortene.

«Jeg bestemte meg på forhånd for at dette er det verd å bli dårligere for. Planen ble å komme meg i aktivitetsrus og gjennomføre med hjelp av den. For selv om jeg er bedre, så var det ingen mulighet for å gjennomføre innenfor grensene mine.» («Konfirmasjon utført.» Torneroses verden.)

Slik var det for meg i dag også – jeg mobiliserte og gikk inn i aktivitetsrus for å begynne å håndtere den situasjonen som hadde oppstått. Jeg vet også at jeg i tiden som kommer må gjøre det samme om igjen og om igjen, og at det ikke er bra for meg. Mens jeg satt her med skyhøy puls og fingrene løpende over tastaturet var det som om jeg plutselig hadde fått masse krefter. Men jeg vet jo at det ikke er annet enn lureri.

«Så hvordan vet jeg om jeg er i aktivitetsrus eller om jeg faktisk har blitt bedre? Plutselige bedringer, sånn på sekundet, det forekommer vel ikke med ME. Dersom jeg har gjort noe jeg vet egentlig er slitsomt for meg og jeg føler meg bedre etterpå, da er det aktivitetsrus.» («Jeg prøver å ikke la meg lure.» Torneroses verden.)

Erfaringsmessig burde jeg jo ha kollapset nå, etter å ha presset meg til aktivitet i dag. 

Likevel sitter jeg her lys våken midt på natten, og fingrene kribler og jeg føler at jeg bare må må må gjøre noe. DET er aktivitetsrus det!

Du kan lese en lengre artikkel om adrenalinrush og mobilisering på norsk her. Det er en oversettelse av Jodi Bassetts orginialartikkel som du finner her. Disse artiklene gir også mange gode tips om å gjenkjenne når en ME-pasient er i aktivitetsrus eller har adrenalinrush, og å hjelpe ME-pasienter i den situasjonen.

Jeg vil råde både ME-pasienter, pårørende, helsepersonell og andre som har med ME-pasienter å gjøre, å sette seg grundig inn i mobilisering, adrenalinrush og aktivitetsrus. 

Personlig bør jeg vel prøve å finne senga nå, men det er ikke bare lett det heller!

«Det tar lengre tid å sovne og jeg våkner gjerne veldig tidlig. Og så drømmer jeg mye. Når jeg hviler så kjennes det ut som kroppen ligger over madrassen og det er umulig å komme i dyp hvile.»(«Jeg prøver å ikke la meg lure.» Torneroses verden.)

Jeg vet likevel at jeg MÅ klare å få kroppen ned i hvile igjen, MÅ klare å få roet ned dirringen i hele kroppen og den overtrøtte, hypergira kroppen som går på reservebatterier. For ellers kan det komme en fryktelig kræsj som kan bli langvarig. DET har jeg i alle fall ikke tid til når jeg blir pushet fra flere kanter og strukket i flere retninger.

Det jeg synes er mest fortvilende med det som skjedde i dag, er at det er ikke noe jeg selv kan styre eller la være. Jeg blir rett og slett presset inn i en aktivitetsrus fordi det er noe virkelig viktig som MÅ ordnes, og det er ingen andre som kan fikse det for meg. Å la være å fikse det er heller ikke noe alternativ, det vil ha store, negative konsekvenser. 

Vi vet at det er sånn, at det alltid er noe som kommer ramlende på som gjør at man blir presset ut over grensene uansett hvor «flink» man prøver å være med energiøkonomiseringen.

Vi lever ikke i en skjermet boble der omgivelsene ikke har noe å si og der vi bare kan avfeie det vi ikke egentlig har krefter til.

Jeg innrømmer at jeg er fortvilet og frustrert over å få nok en ting «dumpet i fanget», men jeg har ikke noe valg. Jeg må «legge hånda på den glødende ovnen», og ta tilbakebetalingen etterpå. Uansett hvor hard den blir.

 

Share.

About Author

2 kommentarer

  1. Tips! Ta en pranolol (betablokker) når du kjenner du får responsen!:) Det roer hele det autonome nervesystemet og kroppen faller til ro innen en time. Det kan høres «enkelt» ut, men det har redder meg fra dagesvis/ukesvis med adrenalinrus:)

Leave A Reply